Kapittel 3 Fru Windsor
Daisy så seg nervøst rundt, og nysgjerrigheten lå tydelig i stemmen. «Jason, er du sikker på at dette er salongen til den slemme mannen? Hva om vi har gått inn i feil rom?»
Jason svarte med full overbevisning: «Helt sikker. Jeg har allerede sjekket denne salongen. Den er reservert, og det er bare den slemme mannen som skal være her.»
Mens han snakket, pekte han på navneskiltet som sto godt synlig på bordet.
VIP-gjest — Charles.
Jason dro fram en tusj han hadde gjort klar på forhånd, og begynte å skrible over hele skiltet.
«Store drittsekk! Den som skader mamma, må betale prisen.»
Da han hadde skrevet «Store drittsekk» på navneskiltet, var Jason fortsatt ikke fornøyd. Han snudde det og tegnet en stor hund på baksiden.
Daisy spurte med oppriktig nysgjerrighet: «Jason, men vi er jo barna til den store drittsekken. Hvis han er en hund, betyr ikke det at vi er valper da?»
Jason holdt på å sette ordene i halsen og hostet to ganger.
«Vi er også mammas barn, og vi er snille. La den slemme mannen være hund helt alene.»
Daisy nikket alvorlig. «Det gir faktisk mening.»
Hun tok tusjen fra Jason og la til sin egen hundetegning på baksiden av navneskiltet.
De to barna så på hverandre og brast ut i fnising.
I mellomtiden, i en annen salong.
Diana banket på og gikk inn. Hun så sykehusdirektøren, Joseph Jones, sitte i sofaen. «Herr Jones, du ville snakke med meg.»
Joseph lyste opp i et smil med en gang. «Zoey, der er du. Fru Young har kjempet mot en alvorlig sykdom, og fru Windsor håper at du personlig kan operere henne. Si hva du vil ha.»
Først da Joseph var ferdig, la Diana merke til Laura som satt like ved.
Laura var stivpyntet i dyre smykker. Blikket hennes gled over Diana fra topp til tå, med knapt skjult hån og forakt.
Så dette var den såkalte topplegen Zoey. Alle de imponerende papirene hadde fått Laura til å sperre opp øynene tidligere. Men nå virket det mest som om Zoey var en ung kvinne som hadde blitt kjent fordi folk hadde laget et stort nummer av henne.
Hvilke medisinske ferdigheter kunne noen så ung egentlig ha?
Og hun gikk til og med med munnbind, som om hun ikke engang turte å vise ansiktet sitt.
Diana strammet instinktivt grepet inne i ermet. Minnene skylte inn, som et kaldt drag gjennom kroppen. For fem år siden hadde Charles forlatt henne uten å blunke for å redde Laura, selv om han visste at hun bar barna deres. Tre liv til sammen var ikke verdt like mye som Laura alene.
Etter at hun hadde latt som hun var død, hadde Charles ikke kastet bort tiden. Han giftet seg med Laura nesten med en gang.
Tittelen «fru Windsor» var til å le av.
Tiden kurerer ikke alt. Og ikke alle sår lar seg lege bare fordi dagene går.
Selv sår som gror, setter arr. Og det skal så lite til før det river opp igjen og gjør vondt, skarpt og nådeløst.
Laura tok journalmappen med et overlegent drag. Hun rakte den fram mot Diana. «Så du er Zoey. Du er mye yngre enn jeg hadde forventet. Her er saken til fru Young. Hvis du klarer å gjennomføre denne operasjonen, får du en raus bonus i tillegg til honoraret.»
Diana så rolig på henne, men gjorde ingen bevegelse for å ta imot mappen.
«Jeg kan ikke huske at jeg har sagt ja til denne saken.»
Måten Laura snakket på var myndig og nedlatende. Akkurat som om hun skjelte ut en tjener.
Diana hadde levd i årevis under en falsk identitet. Hun hadde aldri vist sitt egentlige ansikt, nettopp for å unngå enhver kobling til Windsor-familien. Hvordan skulle hun da kunne ta denne operasjonen?
Selv om de tilbød operasjonshonoraret pluss litt ekstra på toppen – ja, selv en himmelhøy sum – ville Diana ikke ta imot.
Laura stirret på henne, vantro, og smelte journalmappa ned i bordplata.
«Det er allerede et privilegium for deg at jeg har valgt deg til denne operasjonen. Vet du hvem fru Young er? Og hvem jeg er?»
«Du er ikke annet enn en småtteri-lege! Vi tilhører overklassen! Eliten!»
Diana kastet et blikk på henne, mer og mer oppjaget, og vendte seg mot Joseph.
«Herr Jones, jeg har andre ting jeg må ta meg av. Jeg går nå.»
Joseph så splittet ut. Blikket hans flakket mellom Diana og Laura.
Han hadde hentet Diana inn fra utlandet til en høy pris; hun var i praksis levende reklame for sykehuset. Dessuten hadde Diana vunnet flere store priser i det siste. Men Laura var Charles’ kone, og han hadde heller ikke råd til å tråkke henne på tærne.
Diana snudde seg for å gå, men Laura steg raskt foran henne og sperret veien.
«Ikke kom her og spill bedre enn meg. Alt det der betyr bare at prisen ikke er høy nok, gjør det ikke? Si et tall. Hvilket som helst.»
«Det finnes nok av kjendisleger både her hjemme og ute i verden. Hvis ikke fru Young hadde bedt om akkurat deg, tror du virkelig jeg hadde kastet bort et eneste ord på en som deg?»
«Tro det eller ei, men ett ord fra meg, og du er ferdig. Fullstendig svartelistet.»
Diana lo lavt, med et blikk fullt av sarkasme. «Jeg tror ikke helsevesenet styres av Windsor-familien, gjør det vel? Trusler virker bare når du faktisk kan følge dem opp. Hvis ikke er de bare tomt prat.»
I næringslivet kunne Charles faktisk fått noe sånt til å skje med et eneste ord.
Men etter år med medisinsk praksis og reddede liv hadde hun bygd sitt eget nettverk. Kontakter på øverste hylle.
Lauras trusler var bare storm i et vannglass.
«Du!»
Laura hikstet av raseri. Øynene hennes var naglet til masken til Diana, og irritasjonen vokste for hvert sekund.
«Du har sikkert brukt en formue på å få mediene til å blåse opp ryktet ditt for å komme dit du er nå, har du ikke? Og likevel tør du ikke engang å vise ansiktet ditt. Er det noe du skammer deg over? Noe du føler deg skyldig i?»
Idet hun var ferdig med setningen, rakte hun brått ut hånden for å rive av Diana masken.
Diana grep håndleddet hennes. Stemmen var isende. «Hva i all verden tror du at du holder på med?»
Hun strammet grepet. Laura pep av smerte.
Laura skrek, rød av ydmykelse og raseri. «Hvordan våger du å legge hendene på meg! Slipp med én gang, ellers sørger jeg for at du forsvinner fra denne verden!»
«Vær så god. Jeg vil gjerne se om du faktisk har den makten.»
Diana slapp håndleddet hennes med avsky og så på kvinnens fordreide ansikt, nesten underholdt.
Hun hadde gjennomskuet Lauras to ansikter for lenge siden. Uskyldig og from i offentligheten, en nådeløs vakthund når ingen så.
Etter alle disse årene var det bare Charles som fortsatt trodde Laura var ren som nysnø.
Diana snudde seg for å gå. Men Laura kastet seg mot henne igjen, desperat. Diana vek unna i tide, men Laura rakk likevel å få tak i armbåndet hennes.
Den tynne, svarte snoren røk med én gang, og korallperler trillet og spratt utover gulvet.
Et glimt av raseri slo gjennom i Dianas øyne. Dette var det siste moren hennes hadde etterlatt.
Hun skulle til å si noe, da en kald stemme skar gjennom luften fra døråpningen.
«Hva faen er det som foregår her?»
Diana så opp instinktivt. Blikket hennes møtte Charles’ likegyldige øyne.
