Kapittel 4: Bare du kan gjøre det
Hele kroppen til Laura skalv. Så la hun raskt et uttrykk av brått sjokk og fortvilelse over ansiktet.
Som om hun ikke la merke til perlene som lå strødd på gulvet, tråkket hun med vilje på én av dem og snublet bort mot Charles.
Charles hadde så vidt løftet hånden da Laura falt nesten elegant inn i armene hans.
Hun løftet hodet litt. Øynene var allerede rødkantede. Med en ynkelig stemme sa hun: «Charles, jeg tryglet bare Zoey om å redde Celeste. Ikke bare nektet hun, hun ydmyket meg også og ble fysisk med meg. Da jeg prøvde å komme meg unna, knuste jeg armbåndet hennes ved et uhell.»
Stemmen til Laura brast av følelser. Sammen med det sårede uttrykket i ansiktet tegnet hun seg selv som et hjelpeløst offer.
Da Diana så korallperlene som lå strødd over gulvet og hørte Lauras komplette fordreining av sannheten, snudde hun seg og ga henne en ørefik.
«Fru Windsor, hvis du ikke klarer å holde deg til fakta, bør du holde munn.»
Fem år hadde forandret Diana fullstendig.
Hun så iskaldt på Laura, som fortsatt krøp sammen i armene til Charles og ennå ikke helt hadde forstått hva som hadde skjedd. Et glimt av hat fór gjennom Dianas blikk.
«Du! Charles, hun slo meg!» Laura klappet seg til kinnet, stemmen dirrende av opphisselse. Hun ville slå tilbake, men holdt igjen fordi Charles var der.
I stedet stirret hun på Diana med bittert nag.
Charles rynket svakt på pannen. Han kastet et blikk opp på Diana, og øynene hans hvilte et kort øyeblikk ved øyekroken hennes.
Så så han ned på Laura igjen. Med hendene hjalp han henne opp å stå rett, mens han sa lavt: «Slutt å lage oppstyr. Vi har noe vi må ordne.»
Tonen var lett, men ga ingen rom for diskusjon.
Laura hadde stått ved Charles’ side lenge nok til å lese humøret hans som en åpen bok.
Hun svelget sinnet med en gang og rettet seg motvillig opp.
«Beklager, hun mente ikke å ødelegge armbåndet ditt,» sa Charles til Diana og hevet stemmen litt.
Så snudde han seg og instruerte assistenten sin: «Nathan, noter modellen og sørg for at Dr. Green får et helt identisk armbånd som erstatning.»
Nathan nikket raskt.
Uten å vente på svar fra Diana fortsatte Charles kjølig: «Dr. Green, du må operere bestemoren min. Enten det er penger eller andre betingelser, si hva du vil ha. Hva enn Windsor-familien kan stille opp med, skal du få.»
Diana lo lavt.
Hun ignorerte ordene til Charles. Hun bøyde seg ned og begynte å plukke opp perlene, én etter én.
Mens hun samlet dem, falt det en total stillhet over salongen.
Både Joseph og Nathan klarte ikke la være å kaste flere blikk mot Diana.
Joseph tørket svetten i panna i skjul. Han hadde virkelig ikke råd til å tråkke feil overfor noen av dem som var til stede.
Hadde han kunnet, ville han gjerne ha sagt ja til å gjøre operasjonen på Zoeys vegne med det samme.
Han sendte noen stille bønner i Zoeys retning før han også bøyde seg ned og hjalp til med å samle perlene.
Først da alle perlene var plukket opp, løftet Zoey blikket mot dem. «Beklager. Jeg kan ikke utføre operasjonen.»
Zoeys avslag ga umiddelbart Laura et nytt utløp for frustrasjonen.
«Zoey, ikke tro du er så jævla stor i kjeften bare fordi du kan litt. Det finnes mange som er dyktigere enn deg.»
Etter å ha tordnet mot Diana, vendte Laura seg mot Charles og sa indignert: «Charles, hun er ikke den eneste flinke legen som finnes. Med en så arrogant holdning er hun neppe så god som ryktene skal ha det til.»
«Man kan ikke stole på alt man leser på nettet nå om dagen. Evnene hennes er sikkert blåst opp.»
«Leger som henne, uten reell kompetanse og med tvilsom moral, burde svartelistes.»
«Charles, la oss se på dette som en slags samfunnstjeneste. Vi avslører det falske ryktet hennes i dag.»
Lauras ustanselige skravling stemplet raskt Diana som en bedragerske.
Zoey lot seg ikke affisere i det hele tatt.
Joseph derimot rynket pannen, tydelig misfornøyd.
«Fru Windsor, Dr. Greens ferdigheter er godt dokumentert. Operasjonsvideoene hennes brukes som undervisningsmateriell ved medisinstudier.»
Diana var den levende reklamen han selv hadde hentet inn, til en høy pris.
Windsor-familien kunne være fin på det, men Zoey var avgjørende for at sykehuset skulle overleve.
For sykehusets omdømme tok Joseph ordet, selv om Lauras blikk kunne drept.
«Du…» Laura kokte av raseri over å bli motsagt.
«Nok.» Charles’ strenge stemme avbrøt henne. «Laura, be Dr. Green om unnskyldning. Du skulle ikke ha stilt spørsmål ved de medisinske ferdighetene hennes.»
Han hadde sett alle Zoeys medisinske videoer og opptak fra operasjoner.
Selv om han ikke var i helsevesenet, så han det tydelig på bildene: Zoey var usedvanlig dyktig.
«Dr. Green, du skal operere bestemoren min. Uansett hva som skjer.»
Charles møtte Zoey rett i blikket. Han vek ikke.
«Du kan nekte. Men da er det ikke sikkert du klarer å bære konsekvensene.»
«Prøv meg, hvis du ikke tror det.»
«For,» Charles’ tone skiftet, «alle har noen de bryr seg om.»
Da mild overtalelse ikke fungerte, la Charles bort den diplomatiske fasaden.
«Dr. Green, du er smart. Du kommer til å snu. La oss håpe operasjonen går knirkefritt.»
Med de siste ordene snudde Charles og gikk.
Laura fnøs lavt og fulgte tett etter.
Plutselig var det bare Joseph og Diana igjen i salongen.
Diana så mørk ut i ansiktet.
Joseph var like bekymret.
Han sukket. Han skulle akkurat til å komme med et råd da Diana sa først: «Jeg er sliten. Jeg må hvile.»
Så snudde hun og gikk.
Ordene til Charles lå over Dianas bryst som en kampestein.
De to barna hennes var livet hennes.
Charles var ikke typen som kom med tomme trusler.
Han var hensynsløs.
Nesten alt av dårlige egenskaper kunne klistres på ham.
Diana var redd for at Charles skulle oppdage tvillingene.
På vei tilbake kjente hun at kroppen ikke sluttet å skjelve. Svetteperler la seg i pannen.
Charles kom tilbake til sin private salong sammen med Laura. Han hadde tenkt å spørre henne hvorfor hun i det hele tatt hadde vært der, men blikket hans ble fanget av noe på bordet.
Øynene til Charles smalnet. «Nathan, hvem har vært inne her?»
Dette var hans private salong. Ingen kom inn uten tillatelse.
Nathan, som gikk noen skritt bak, kjente hjertet synke.
Han fulgte raskt Charles’ blikk. Navneskiltet med «Charles» hadde fått «Stor Slemming» skrevet over seg, med sirlig, forsiktig håndskrift.
Det andre navneskiltet var ikke bare tilgriset med skrift. Det var også tegnet to hunder på det.
Nathan gispet med en gang.
Hvilket uheldig, rampete unge hadde gjort dette?
Dette kom til å bli slutten på ham.
Nathan hadde lyst til å gråte da han forsiktig begynte: «Det kan ha vært et barn som gikk seg bort og bare… havnet i feil rom…»
Charles sendte ham et blikk som fikk ordene til å dø i halsen.
«Jeg sjekker overvåkingsbildene med én gang.»
Med det stakk Nathan av.
Som ventet var det barn. Ikke ett, men to.
Og enda mer tilfeldig: De hadde ikke gått seg bort. Dette var med vilje.
Nathan kjente den tunge stemningen rundt seg og våget ikke å løfte hodet.
Han skulle akkurat til å si noe da han hørte latter.
«Jeg skal fargelegge den lille hunden, og så skal jeg…»
Stemmen stoppet brått.
Daisy sto der med en malerkost i den ene hånden og døra på gløtt med den andre. Øynene hennes var store av overraskelse.
