Kapittel 5 Hjelp meg å bringe barna mine tilbake
«Jason, hjelp!»
Daisy var den første som reagerte. Hun slapp penselen og spurtet mot døra.
Mens hun løp, klarte hun ikke å holde panikken tilbake. Hun ropte alt hun orket.
«Ikke løp!»
Hele kroppen til Nathan rykket til, og han satte etter henne.
Lot han ungen gli unna rett foran nesa på ham, kom Charles sikkert til å ta livet av ham.
Daisy kastet et skrekkslagent blikk bakover. Nathan tok innpå. De små armene og beina jobbet enda raskere.
Hun var redd for å bli tatt.
Hvis Diana fikk vite det, kom hun helt sikkert til å få trøbbel.
Jason hadde akkurat vært på do og skulle til å vaske hendene da han svakt hørte Daisy skrike.
Han rynket panna og mumlet for seg selv: «Har dere enda ikke funnet penselen? Hadde vi ikke med en?»
Daisy elsket å tegne og dro med seg penslene overalt.
Da de hadde tegnet den lille hunden, føltes det som om noe manglet. Det tok litt tid før de skjønte at de måtte fargelegge den.
De to ble enige med én gang. De snudde og gikk tilbake til stua for å hente penselen før de skulle til rommet til Charles.
Men Jason måtte virkelig på do.
Så han lot Daisy gå tilbake alene for å hente den. Planen var å møte henne i salongen til Charles etterpå.
Selv om han hadde tusen spørsmål surrende i hodet, tok han seg god tid ved vasken.
Akkurat idet han var ferdig og kom ut, så han Daisy komme løpende mot ham i full fart.
Han rakk så vidt å åpne munnen før noen plutselig braste fram bak henne og grep tak i henne lynraskt.
«Tror du du kan løpe fra meg? Din lille rampunge, du har jaggu frekkhet!» Nathan peset tungt mens han prøvde å holde den sprellende Daisy fast i armene.
«Slutt å vri deg! Og si meg nå: hvor er medhjelperen din?»
«Dere er så små og allerede i gang med å lage bråk – hva i all verden blir det av dere når dere blir store!»
Nathan fortsatte å bable mens han håndterte Daisy hardhendt.
Daisy var allerede vettskremt. Måten Nathan behandlet henne på, fikk henne til å bryte ut i hjerteskjærende hulking.
Jason hadde aldri sett Daisy gråte så ynkelig. Han ble rasende. Han skjøt fram som en kule og ga Nathan et brutalt spark mens Nathan ikke fulgte med.
Nathan snublet, forfjamset av smerten. Daisy holdt på å miste balansen.
Da han snudde seg for å se hvem som hadde angrepet ham, ble beinet hans plutselig grepet av små armer. «Slipp Daisy, din store slemme kloss, ellers sparker jeg deg igjen!»
Jason var liten. Slagene hans gjorde ikke så vondt, men sparkene hans gjorde!
Han ropte trusler mens føttene gikk av seg selv. Han klamret seg til beinet til Nathan og plantet spark etter spark.
«Hva står dere og glor på? Kom og hjelp til!»
Gangen eksploderte i kaos.
Inne i VIP-salongen.
Gråt gjallet fram og tilbake.
Charles satt med den ene hånda under haka. Den andre hvilte på kneet, og fingrene trommet jevnt.
Han så fascinert på de to ungene foran seg. De klarte til og med å samkjøre gråten.
Når den ene gråt høyt, gråt den andre lavt.
Når den ene ble sliten, byttet de.
De fjernet enhver mulighet for stillhet.
Jason hadde håpet å irritere Charles så mye at han kastet dem på dør, men i stedet ble Charles bare mer og mer interessert.
Å gråte var slitsomt.
Ungene var små fra før. Etter alt gråtet hadde de ikke en gnist igjen.
Daisy klarte ikke å gråte mer. Hun nappet Jason i skjortekanten.
Jason kastet et raskt blikk på henne.
De små øynene hennes var helt røde.
Han bet tennene sammen og sluttet å hyle.
«Vi beklager. Vi gjorde feil.»
Jason beklaget bestemt, selv om han inni seg fortsatt bannet Charles langt ned i støvlene og tenkte at han var en skikkelig slemming.
Daisy sa ingenting. Hun holdt hardt i skjorta til Jason, og leppene trakk seg ufrivillig i en trassig trut.
Barnas øyne var klare og ærlige.
Begge ungene sendte ham blikk som var fulle av usagte forbannelser.
Charles hevet et øyenbryn og rakte hånden mot Daisy.
Daisy krøp straks bakover av skrekk, og Jason skjøt fort fram og stilte seg foran henne.
«Du skal ikke våge å slå Daisy, din fæle bølle!»
Charles overså Jason og dro i stedet Daisy inn til seg.
Blikket hans gled over Daisys litt skitne knær. Merkene var ferske, som om hun hadde ramlet nylig.
Nathan fulgte det Charles gjorde, tydelig overrasket.
Charles likte ikke barn. Særlig ikke skitne barn.
Daisy hadde grått seg helt i stykker. Ansiktet hennes var fullt av striper og smuss.
Likevel oppførte Charles seg som om han ikke så det. Han holdt henne tett.
Daisy stivnet. Alt i hodet hennes ble helt tomt idet Charles holdt rundt henne.
Det var … pappa!
Daisy var liten, og både kroppen og tankene hennes lengtet etter det å ha en «pappa».
Jason derimot ble fra seg. «Slipp søsteren min! Slipp henne med en gang!»
Jason kastet seg fram i raseri, men braste rett inn i brystet til Charles.
Pupillene hans trakk seg sammen med én gang.
Og Charles kjente det røre seg noe merkelig i hjertet sitt også.
Bare Nathan ble stående urolig, helt ute av seg.
«Finn ut hvem disse barna er,» befalte Charles lavt.
Nathan pustet ut, som om han endelig fikk lov til å puste igjen. Han ringte med en gang for å få det ordnet.
Mens VIP-loungen summet av liv, sto Diana i sin private lounge som om hun var fanget i en isgrotte.
Da hun så den tomme plassen, gjorde hjertet et rykk.
Panikken krøp oppover, og kaldsvetten la seg som perler i panna.
De to barna hadde alltid vært selvstendige.
Og de visste at Charles var faren deres.
Barna elsket henne, og de var skarpe.
Diana var redd de kunne finne på å gå og ta igjen på hennes vegne.
Hun turte ikke å tenke på …
Hun trakk pusten dypt og ringte Layla med skjelvende fingre.
Så snart Layla kom inn, så hun at noe var galt med Diana.
Det knøt seg i magen til Layla.
«Zoey, hva er det?»
«Layla, Jason og Daisy er borte. De er vekk.»
Dianas øyne var røde da hun støttet seg på Layla for å komme seg opp.
Layla ble helt satt ut. Jason og Daisy var jo selve livet til Diana.
«Zoey, ikke få panikk. Kanskje de bare gikk ut for å leke litt. Det er overvåkingskamera i gangene og i rommene. Vi kan sjekke opptakene.»
«Ja, og klokkene deres! Klokkene har GPS-sporing.»
Ordene til Layla traff Diana som et lysglimt.
Hun trakk pusten dypt, grep telefonen og åpnet sporingsappen.
«Se, Zoey. Begge de små røde prikkene er på kartet.»
«Sørøstre hjørne, omtrent tretti meter unna,» leste Diana avstanden. «Hvor er vaktsentralen?»
«Helt i enden av denne etasjen.»
Layla holdt en arm støttende rundt Diana mens de gikk raskt mot vaktsentralen.
Da Diana så rommet i sørøstre hjørne på skjermen og fikk vite hvem som var der inne, stivnet ansiktet hennes. Hun ble likblek.
Charles! Hvordan kunne det være mulig?
Hvordan kunne det skje så fort?
«Zoey, går det bra?»
Layla rakk akkurat å gripe tak i Diana.
«Jason og Daisy er i loungen til Mr. Windsor. I det minste er de ikke blitt borte.»
Layla hadde gjort hjemmeleksa si og visste hvem Charles var.
«Vi går og henter barna nå.»
Det tok lang tid før Diana klarte å finne stemmen sin. Plutselig grep hun Layla hardt i håndleddet.
«Nei. Du går!»
«Layla, jeg klarer ikke å se Charles nå!»
Hun ville ikke møte Charles.
Hun var redd for å bli gjenkjent.
Diana hadde brukt fem hele år på å prøve å legge alt bak seg.
«Layla, vær så snill, hjelp meg. Unnskyld at jeg legger dette på deg, men vær så snill å hente barna tilbake.»
Diana kunne ikke gå.
