Kapittel 3: Angrep

-Serena-

Vi kunne ikke bare hoppe inn gjennom vinduene og gå løs på dem inne i huset. Gruppa mi besto av seks stykker, inkludert meg. Noe av det første vi lærte på trening, var at å gå i nærkamp med en fullvoksen hannulv var en sikker vei til døden. Så vi måtte være smartere.

Teamet mitt var spredt rundt huset, hver av oss med blikket låst på målet. Med øreproppene vi hadde på, kunne vi holde konstant kontakt.

«Skal vi ta skuddet?»

Vince sto på andre siden av huset og hadde bedre sikt til Rogan enn jeg hadde. Jeg satt på en gren i et tre, like utenfor muren som omkranset herskapshuset. Resten av teamet lå enten lavt nede i terrenget eller satt oppe i trær, slik som meg, for å få best mulig oversikt.

«Nei,» svarte jeg.

«Vi kan drepe ham!»

«Vent,» sa jeg, og fortsatte å følge med på folkene der inne.

Noen skjenket opp til Rogan, og praten gikk videre. Etter hvert reiste den framtidige kona hans seg—eller maken, som de kalte det. Hun virket som hun avfeide hele forsamlingen og gikk sin vei. Jeg holdt øynene på Rogan. Han fortsatte å snakke med Eric, irriterende avslappet.

«Nå?»

«Nei, 121. Vent.»

«Hvorfor?» spurte han, med en tydelig undertone av utålmodighet.

«Fordi jeg ikke gidder å risikere at du treffer feil,» knurret jeg tilbake.

«Jeg er den beste skytteren.»

«Vent til du har helt fri sikt.»

Jeg visste at Vince var den beste skarpskytteren vi hadde. Men han hadde også tålmodighet som en unge. Jeg ristet på hodet mens jeg fortsatte å følge Rogan. Snart reiste Rogan og Eric seg og tok hverandre i hånda, før Rogan gikk lenger inn i huset.

«Vær klar, 121. Han kommer ut.»

«Endelig!»

Jeg så Vince hoppe ned fra treet sitt og løpe til et bedre punkt for å få renere skuddlinje. Jeg tok av meg nattkikkerten og klatret ned. Jeg grep et av våpnene mine og sirklet rundt huset til jeg nådde porten. Jeg kikket rundt kanten. Vince var nå på innsiden av muren. Han hadde brukt treet til å hoppe over. Han lå i skjul bak en statue på plenen foran huset, blek og stiv i månelyset.

Jeg fanget en bevegelse i sidesynet og snudde meg. Elisa sto bøyd over kodelåsen på porten og jobbet raskt med systemet. Hun blunket til meg. Sekundet etter gled porten opp, akkurat idet målet vårt steg ut.

Vince løftet våpenet. Jeg så at han hadde Rogan der han ville ha ham. Men idet han avfyrte, dyttet en av Rogans menn ham. Begge ramlet sammen og krasjet rett inn i feil mål.

«Faen!» ropte jeg. «121!»

Vince måtte vekk derfra. Selv om han hadde truffet en av dem, var de andre to—inkludert Rogan—allerede på vei opp igjen. Øynene deres glødet i den farlige, gule fargen som betydde at de var ute etter blod. Rogans blikk fant Vince i mørket på et øyeblikk, og han dro fram sitt eget våpen. Til tross for at de var dyr, elsket de skytevåpen. De var altfor villige til å bruke dem mot oss.

Jeg skjøt før Rogan rakk å avfyre. Kulen traff ham i armen idet han søkte dekning. Han rev opp ytterdøra, fikk den sårede mannen sin på beina og dro ham inn. Samtidig åpnet den andre følgesvennen ild mot oss.

«121!» brølte jeg.

«Kommandør, hva nå?» ropte Elisa.

Jeg kastet et blikk mot henne mens kuler pep forbi og slo i stein og metall rundt oss. «Bil! Kom dere ut! Jeg henter 121,» beordret jeg.

Elisa nikket og spurtet mot den andre bilen. Jeg brukte klokka mi til å sende samme beskjed til resten av teamet: vi må ut herfra. Jeg ventet til skytingen stoppet et øyeblikk. Så besvarte jeg ilden og ga meg selv sjansen til å komme meg dit jeg sist hadde sett Vince.

Jeg fant ham liggende med ansiktet ned i gresset, pakket inn i mørket. Jeg rullet ham over. Blodet strømmet fra et sår i brystet hans.

«121?»

Jeg presset to fingre mot halsen hans. Ingen puls.

«Faen!» skrek jeg.

Akkurat da suste flere kuler forbi meg og slo små biter av statuen ved siden av oss. Jeg krøllet meg sammen til en hard, liten ball og ventet på at skytingen skulle gi seg. Da det endelig ble stille, skjøt jeg tilbake. Men jeg innså raskt at forsterkninger hadde kommet for å hjelpe Rogan. Nå var jeg grovt i undertall.

Jeg sluttet å skyte og krøp tilbake i dekning. Jeg hadde en pistol til og to kniver, men det ville knapt hjelpe mot så mange. Med det overtallet føltes det som om jeg allerede var død.

«Kom fram, lille jeger. Du kan ikke gjemme deg.»

Det var Rogan som hånte meg, og jeg bet hardt på innsiden av kinnet. Jeg kom aldri til å overgi meg.

«Du kommer ikke levende ut uansett,» la han til.

Han hadde ikke feil. Jeg presset tre fingre inn i den lille brystlommen og dro fram en knøttliten pille. Gift. Den ville ta meg på sekunder, en bedre utvei enn å bli tatt. Men hvis jeg først skulle ned, så skulle de med. Jeg la pillen i munnen, men bet ikke til. Jeg lot den ligge trygt under tunga. Så grep jeg den andre pistolen. Én i hver hånd.

«Skulle ønske jeg kunne si det har vært… trivelig, verden,» hvisket jeg, «men det har det ikke.»

Jeg skjøv meg bort fra statuen og skjøt mot dem. Alle kastet seg i dekning mens jeg fortsatte å fyre. Porten var ikke langt unna. Jeg begynte å bevege meg mot den, vel vitende om at jeg kunne gå tom for kuler før jeg rakk trygghet. Likevel fortsatte jeg. Jeg tømte den første pistolen raskt, uten å ta blikket fra fiendene foran meg.

Så tømte jeg den andre. Idet de hørte klikket fra et tomt kammer, strammet de seg til. Jeg snudde meg akkurat idet skytingen startet igjen. Jeg kastet meg mot porten, men fikk et treff i siden. Jeg slo hardt i bakken. Jeg ålte meg som en soldat langs brosteinen og inn bak muren, før jeg til slutt tvang meg opp på beina.

Jeg haltet videre, presset en hånd mot såret og prøvde å nå bilen vi hadde parkert lenger borte. De kom ikke til å vente lenge på meg. Jeg hadde bare noen få minutter før det ikke fantes hjelp å få. Jeg fortsatte å halte. Men idet kulene begynte å piske rundt meg igjen, kjente jeg en skarp smerte i skulderen før jeg rakk å søke dekning bak en bil. Jeg snublet og landet på magen igjen.

Smerten var blendende. Jeg slet med å holde fokus. Jeg ble liggende der, på bakken, og gispet etter luft.

Jeg måtte bite over pillen. Det var den eneste klare tanken i hodet mitt. Sakte flyttet jeg den på plass, klar til å bite til, da jeg plutselig ble grepet i nakken og dratt bakover. Fingre brøt seg inn i munnen min. Det gjorde skarpt vondt, og jeg fikk et glimt av pillen som falt bort fra meg.

Nei…

Jeg ble presset ned i bakken, stønnende høyt. Så så jeg et par svarte støvler rett foran meg. Blikket mitt gled oppover, fra støvlene til beina, og til slutt landet det på mørkegrønne øyne som så på meg. Et mørkt smil bredte seg over Rogans lepper. Men like brått forsvant det, og forvirringen stakk i meg.

Han huket seg ned foran meg. Han studerte meg på en måte jeg ikke helt forsto. Så, uten forvarsel, grep han tak i håret mitt og dro hodet mitt bakover.

Han lente ansiktet nærmere, låste blikket i mitt. Jeg kjente så vidt smerten i hodebunnen. Den druknet i den brennende følelsen i høyre side og skulderen. Det var som ren ild som rant gjennom årene. Det gjorde meg svimmel. Jeg klarte ikke å fokusere på Rogan. Han var bare en uklar skygge, og jeg skjønte at jeg var i ferd med å miste bevisstheten.

«Du dør ikke,» hørte jeg ham si, men stemmen hans lød nesten som et ekko.

«Alpha, hva vil du gjøre med henne?» spurte en annen stemme.

Rogan slapp meg og reiste seg, mens jeg ble liggende og langsomt drev vekk, lyttende til stemmene deres.

«Vi tar henne til Martin. Han lapper henne sammen.»

Nei, jeg er død før de får meg fram til noen. Tanken ga meg en merkelig trøst, akkurat idet jeg ble løftet.