Kapittel 4: Hans kompis
-Rogan-
Jeg så på jegeren som lå i sykehussenga. Hun sov tungt, uvitende om helvete som ventet henne den dagen hun endelig våknet. Martin hadde klart å redde henne, men det hadde vært på hengende håret. Hun hadde sovet i tre døgn nå, og det virket ikke som om hun kom til å våkne med det første. Men hun måtte. Hun måtte!
Jeg klarte ikke å glemme det jeg hadde fått vite den natta de gikk til angrep på meg.
«Våkn opp,» knurret jeg lavt ved siden av senga hennes, lei av å vente.
Jeg ville ha dette avklart fort. For uansett hvor mye jeg prøvde å nekte, fantes det ingen vei utenom sannheten: Vi var make. Jeg lente meg fram i stolen og dro hendene nedover ansiktet. Så la jeg plutselig merke til at den lille jegeren rykket i hånda. Jeg så opp. Hun våknet sakte.
Jeg rettet meg opp og ventet på at hun skulle samle seg nok til å fokusere på meg. Først virket hun forvirret, ute av seg. De blå øynene hennes søkte i taket, så rundt i rommet. Til slutt landet blikket på meg. Hun prøvde å vri seg unna, men hendene hennes var festet. Som om hun var en eller annen farlig galning.
«Hva faen?» utbrøt hun.
Hun fortsatte å vri seg, og jeg ventet til hun roet seg og skjønte at det ikke fantes noen utvei.
«Det er ingen vits,» sa jeg.
Hun kjempet videre mot remmene. Sakta gikk det opp for henne at hun ikke kom seg ut herfra. «Hvorfor er jeg ikke død?» forlangte hun.
«Fordi jeg sørget for at de lot deg leve.»
«Hvorfor?» knurret hun tilbake.
Den lille jegeren var seig. Hun blunket ikke engang. Bare stirret rett inn i øynene mine. Hun var kanskje ikke varulv, men jeg visste at kreftene mine kunne påvirke mennesker også.
«Fordi jeg ikke ville at du skulle dø.»
Hun smilte. Et nesten ondt smil.
«Hva vil du da?» spurte hun, med en tone som var nærmest spottende.
Hun prøvde å holde seg hard, men jeg hørte den raske dunkingen i hjertet hennes. Hun lente seg så langt unna meg hun kunne.
Hun er vakker, da.
Hva? Jeg hadde lyst til å banne til ulven min for å dytte den tanken inn i hodet mitt. Jeg ristet det av meg og tvang fokus tilbake på det jeg skulle gjøre.
«Du har informasjon jeg vil ha,» sa jeg.
Hun fortsatte å smile trassig.
«Du får ikke noe ut av meg,» svarte hun.
Jeg lente meg nærmere. Hun rykket unna, men kom ikke langt.
«Jeg er flink til å få folk til å snakke. 110,» sa jeg.
Uttrykket hennes skiftet, et glimt av overraskelse. Jeg hadde sett klokka hennes. Jegere brukte alltid numre på hverandre for å beskytte identiteten sin.
«Hvorfor 110?» spurte jeg.
Hun stirret på meg, tydelig forvirret.
«Tja. Kanskje jeg finner det ut en dag, når du ikke lenger er en trussel,» sa hun.
«Vi vil alltid være en trussel. Denne verden er bedre uten dere.»
«Du tror virkelig på det,» sa jeg. Det var ikke et spørsmål.
Hunere var ikke noe nytt for meg. Hun var ikke den første jeg hadde støtt på, og hun kom neppe til å bli den siste. Jeg visste at de var hjernevasket. Det gjorde dem både farlige og uendelig irriterende.
«Jeg kommer ikke til å dra den gamle regla om at ‘vi ikke er de slemme’, for jeg vet at det ikke funker,» sa jeg.
«Kanskje fordi dere er de slemme,» hogg hun tilbake.
Jeg sukket og ristet på hodet idet jeg reiste meg. Hun måtte lene hodet bakover for å møte blikket mitt.
«Jeg har ikke tid til dette,» sa jeg.
«Er det nå torturen begynner?» spurte hun.
Jeg la hodet litt på skakke. «Nei,» svarte jeg.
Hun så forvirret ut. «Hva mener du med ‘nei’?»
«Du er fortsatt skadet.»
«Og det betyr noe?» spurte hun.
«Du holder ut lenger hvis du ikke er det,» sa jeg. Jeg merket et glimt av frykt i øynene hennes. Hun skjulte det raskt, som om det ikke var noe å bry seg om.
«Det kan ta meg flere uker å bli bra. Du skjøt meg.»
«Bare den andre gangen,» sa jeg.
Hun smalnet øynene, og vi holdt blikket til hverandre. Hun studerte meg, lette etter svakheter. Jeg tok meg et øyeblikk til å se henne ordentlig. Hjertet mitt slo uvanlig fort når hun var i nærheten. Å se på henne føltes som … noe jeg ikke helt kunne sette ord på. Mer som en fornemmelse. Som om jeg aldri hadde sett noen som henne før.
Hvorfor, av alle mennesker i verden, hadde ulven min valgt henne? Kunne han ikke ha plukket ut en annen varulv?
Ikke skyld på meg!
Hvem ellers skulle jeg skylde på? Jeg rakk nesten å spørre, men han visste allerede hva jeg tenkte og fnyste misfornøyd.
Du avviser henne ikke!
Jeg sukket. Jeg ville ikke ta den diskusjonen med ham nå. Det var virkelig ikke tiden.
«Så, hva skjer nå?» spurte hun.
«Nå avviser jeg deg,» sa jeg.
«Hva betyr det?» svarte hun.
«Det betyr at jeg ikke vil ha deg.»
Hun så helt satt ut, og jeg hadde egentlig ikke lyst til å forklare dette. Jeg ville bare få det overstått. Siden hun var menneske, slapp hun å godta avvisningen min.
«Jeg …» Stemmen min brast, helt uten forvarsel. Den lille jegeren fortsatte å se forvirret på meg.
«Jeg … jeg …» Hver gang jeg forsøkte å si ordene, sviktet stemmen. Jeg skjønte at ulven min hindret meg i å gjøre det jeg måtte.
«Du?» presset hun.
«Jeg, Rogan—» Stemmen sprakk igjen, og jegeren så nesten redd ut. Hun forsto tydeligvis ikke hvorfor jeg oppførte meg sånn. Jeg ville si at jeg ikke var gal, bare prøvde å avslutte dette båndet mellom oss. Et bånd hun ikke engang visste fantes.
Greit. Det hørtes jo sprøtt ut. Men hun skjønte ikke vår verden.
«Jeg vet hva du heter,» sa hun.
Jeg åpnet munnen for å si at det ikke var det jeg mente, men jeg visste at ulven min ikke kom til å la meg få fram de ordene før vi hadde tatt dette. Jeg snudde meg bort uten å gi jegeren noen forklaring. Så gikk jeg ut av rommet, langt nok unna til at hun ikke kunne høre meg.
