Kapittel 5: Ønsker å avvise henne
-Serena-
Jeg hadde hørt at Rogan Cane var mektig, smart, slu og sterk. Derfor trodde jeg aldri han kom til å slite med å snakke. Men nå var det som om han var en hakkete platespiller, fast i samme sporet. Jeg skjønte ingenting. Så bare forsvant han.
Hvor i alle dager skal han? Og hvorfor i helvete brydde jeg meg? Jeg måtte komme meg ut herfra!
Jeg dro i reimene, men de rørte seg ikke. De var sikkert sterke nok til å holde en varulv i sjakk. Det sa sitt.
«Kom igjen!» knurret jeg og rykket til igjen.
Jeg prøvde til og med å bøye meg ned mot en av reimene for å bruke tennene. Men jeg kom ikke langt nok. De holdt meg bom fast.
«Faen!»
Jeg måtte ut. Men hvordan?
-Rogan-
«Hva?» knurret jeg da jeg kom langt nok unna jegerens lille sykerom.
Vi avviser henne ikke.
«Jo, det gjør vi! Har du glemt hvem hun er?» freste jeg og krysset armene.
Inne i hodet mitt så jeg ulven min gå rastløst fram og tilbake, mens han ristet på hodet i ren misnøye. Jeg kunne ikke si at jeg var spesielt fornøyd med ham heller.
Jeg vet hvem hun er.
«Da avslutter vi dette.»
Han ristet på hodet igjen og slapp ut et brøl som fikk det til å pipe i ørene mine. Jeg stivnet et øyeblikk, ristet svakt på hodet og ventet til lyden ga seg.
«Ikke faen om du gjør det der igjen!»
Da skal du ikke avvise henne!
«Hun er fienden!»
Hun er vår make.
Jeg hadde nesten lyst til å le. Det var jo helt absurd. Skjønte han ikke at hun og jeg aldri kom til å møtes på midten?
«Hun er ikke annet enn et jævla ork for oss!» freste jeg.
Han knurret igjen, denne gangen ikke høyt nok til å få det til å ringe i ørene.
Kanskje du har lyst til å bli sprø, men det har ikke jeg.
«Det er ingen garanti for det,» sa jeg.
Å gå imot Gudinnen får alltid konsekvenser. Hun er ikke en som tilgir lett.
«Du sier ikke det,» mumlet jeg.
Har det slått deg, mens vi satt og så på henne, at det kan være en grunn til at hun er vår?
«Nei, vår,» rettet jeg ham, og gjorde det tydelig at jeg ikke kom til å la ham bli territorial over henne.
Svar på spørsmålet mitt.
Han var åpenbart uenig med meg. Og han brydde seg ikke om jeg godtok henne eller ikke.
«Hun kan være en prøve,» foreslo jeg.
En prøve for å se om vi virkelig er verdige til å være ledere.
«Eller en prøve for å se om vi er lojale mot vårt eget slag.»
Han fnyste, tydelig irritert over hvordan jeg snudde på det. Men jeg klarte rett og slett ikke å se det fra hans side. Jegerne hadde nesten jaget oss til utryddelse.
Ingen stiller spørsmål ved vår lojalitet.
«Eller kanskje Gudinnen gjør det,» svarte jeg.
Kanskje hun vil se om vi kan dømme rettferdig.
«Ikke fortell meg at du faktisk vurderer å bli kjent med henne,» sa jeg. Ordene hørtes idiotiske ut, selv for meg.
Hun er vår make. Hun fortjener mer. Hun fortjener en sjanse til å forandre seg.
«Forandre seg?» ropte jeg. «Nei!»
Hvorfor ikke?
«Tror du virkelig hun ville gjort det samme? Hun var der for å drepe oss!» knurret jeg.
Da får vi være de som hever oss over det.
«Siden når ble det så viktig for deg å være den store i rommet? Dette er ikke første gang vi må avgjøre skjebnen til en jeger, og før har vi alltid vært enige om hva vi skulle gjøre med dem», sa jeg.
Og hva med dem som hjalp oss?
Jeg ble stille av spørsmålet hans.
De risikerte livet.
Jeg sukket og gned meg i øynene. «Det var for ti år siden», sa jeg.
Kanskje vi har en sjanse til å gjøre det annerledes denne gangen. Som vår make fortjener hun en mulighet.
Jeg ristet på hodet. Jeg visste allerede at han ikke kom til å la meg avvise henne uten at jeg i det minste prøvde på ordentlig.
De kan forandre seg. Vi har sett det.
Jeg nikket. Vi hadde sett det. Det var takket være de jegerne at vi i det hele tatt visste hvor vi skulle slå til. Jeg hadde vært ung den gangen. Bare tjuetre. Kanskje jeg hadde blitt kaldere med årene, mindre tilgivende. Men kan du klandre meg?
«Jeg…»
Hun er ung, lett å påvirke. La oss i det minste prøve.
ID-klokka hennes hadde vist alderen hennes: tjuefire. Kanskje jeg tok feil som dømte henne så raskt, men hvordan skulle jeg la være? Jeg så hatet i blikket hennes. Hånet.
Hun føler ikke det samme som oss. Hun skjønner ikke hvor viktig vi er for henne. Gi det tid. Hun vil forstå mer etter hvert.
Det fungerte annerledes for mennesker når de valgte partner. Følelser kunne falme. De kunne velge en annen. Ulver kunne ikke.
«Jeg tror vi kaster bort tiden», sa jeg.
Jeg er villig til å bevise at du tar feil.
«Selvsagt er du det, for det betyr mer tid med kvinnen du mener er maken vår.»
Han så nesten ut til å smile. Vi får kanskje ikke en ny sjanse hvis vi avviser henne.
Nei. Andre sjanser var som regel for dem som hadde mistet maken sin på tragisk vis. Forferdelige ulykker, eller å bli drept. Å avvise maken sin ga sjelden en ny mulighet, med mindre den første hadde vært voldelig eller forferdelig på et vis.
Vel?
«Vi valgte maken vår», sa jeg. «Vi må holde løftet vårt.»
Alt har endret seg.
«Hvordan skal jeg forklare dette for Eric?» spurte jeg.
Vær ærlig.
«Lettere sagt enn gjort», sukket jeg og gned meg i øynene igjen, som om det kunne jage bort hodepinen som bygde seg opp.
Han kommer til å forstå.
«Nei. Ingen kommer til å forstå. Ikke når det gjelder en jeger», sa jeg.
Gi henne litt tid.
«Jeg kan ikke… beklager.»
Rogan!
Jeg stengte ham ute med en mental mur. Jeg forsøkte å isolere meg fra stemmen hans så godt jeg kunne. Jeg visste den ikke ville holde lenge. Men kanskje lenge nok til at jeg rakk å avvise den vesle jegeren.
Jeg stormet tilbake til rommet hennes. Da jeg kom fram, lå en sykepleier bevisstløs på gulvet, og senga var tom.
Jeg kastet meg ned ved siden av sykepleieren for å sjekke om hun levde. Det gjorde hun. Så lot jeg blikket fare over rommet og la merke til et åpent vindu lenger borte.
Jeg spurtet bort. Men jeg kunne ikke se den vesle jegeren. Lukta hennes hang fortsatt i lufta. Likevel—hadde hun kommet seg langt nok, ville den snart drukne i skogduftene fra grana og våt mose, fra det mørke beltet av skog hun hadde valgt å rømme inn i.
«Du kommer ikke langt», hvisket jeg før jeg hoppet ut av vinduet og satte etter henne.
