Kapittel 6: Prøver å flykte
–Serena–
Det var ren flaks at en sykepleier kom inn for å se til meg. Hun prøvde å late som jeg ikke fantes, så godt hun kunne. Men da jeg begynte å klage over smerter og spilte rollen overbevisende nok, kom hun nær nok til at jeg kunne nikke henne i hodet.
Idet hun lente seg over meg, slynget jeg beina rundt halsen hennes. De hadde bare spent fast hendene mine. Det var en grov tabbe. Jeg holdt det vesle sykepleierlivet i kvelertak.
«Slipp meg fri,» befalte jeg og presset den spinkle halsen hennes mellom lårene.
Hun gravde neglene inn i huden min så det begynte å blø. Men hun reagerte for sent. Kampen hennes gjorde henne bare mer desperat etter luft. Jeg var trent til å tåle smerte. Masse smerte, faktisk.
«Ikke få meg til å si det igjen!» sa jeg og strammet grepet. «Slipp meg fri!»
Selv med de skarpe neglene hennes som skar inn i låret mitt, slapp jeg ikke. Til slutt orket hun ikke mer. Hun famlet etter reimene og fikk endelig løs én av hendene mine. Resten klarte jeg selv.
Så fort jeg var fri, slapp jeg henne og spratt opp fra senga. Deretter dro jeg sykepleieren opp, mens hun gispet etter luft, og slengte henne inn i veggen. Hun sank sammen og besvimte.
«Jeg sa du ikke skulle få meg til å gjenta meg,» sa jeg.
Jeg lot blikket gli rundt i rommet og lette etter beste vei ut. Ved siden av døra som førte ut i gangen—den samme gangen jeg hadde sett alfaen over alle alfaer, Rogan, forsvinne ned—la jeg merke til et vindu. Jeg ville ikke risikere å gå ut i den gangen han hadde tatt. Jeg gikk bort til vinduet i stedet.
Heldigvis var det ikke låst. Det gled opp uten motstand. Jeg svingte først det ene beinet ut, så det andre. Vi var i første etasje, og jeg kunne nesten nå bakken med tærne. Jeg skjøv fra og landet bak noen lave busker. Jeg så meg rundt. Ingen vakter. Ingen speidere. Jeg var fri til å løpe, så jeg løp.
Smerten fra sårene tiltok jo lenger jeg sprang, men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte komme meg vekk. Sola sank langsomt bak tretoppene, og jeg håpet skumringen kunne gi meg et lite forsprang.
Likevel kom følelsen. Den av å bli fulgt. Den minnet meg om natta foreldrene mine ble drept. Øynene … Nei. Jeg måtte ha innbilt meg det.
Jeg stanset og lyttet. Prøvde å puste stille, selv om lungene skrek etter luft. Varulver hadde en ufattelig følsom hørsel. Jeg visste at jeg måtte tenke smart. Jeg så ingenting rundt meg, men jeg visste at de var der ute. At de trakk ringen tettere.
Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg var, eller hvor langt jeg måtte for å komme meg tilbake. Men jeg måtte riste av meg den som jaktet på meg.
Jeg fikk øye på et tre ved siden av meg og klatret til jeg var høyt nok til at løvet skjulte meg. Så ventet jeg … og ventet … og ventet.
Snart hørte jeg noen nærme seg. Jeg holdt pusten og prøvde å roe det hamrende hjertet. Til slutt skimtet jeg en skikkelse. Det var vanskelig å se i den mørknende skogen, men jeg kunne se på den brede, tunge kroppen at det helt klart var en mann.
Var det Rogan? Jeg kunne ikke være sikker. Men kanskje var dette sjansen min.
«Jeg vet du er her,» sa han.
Ja. Det er stemmen hans. Det er Rogan.
«Jeg kan lukte deg.»
Faen … Det var ikke bare hørselen. Luktesansen var like skarp. Jeg presset hånda mot det blødende såret på låret og ventet på at Rogan skulle komme nærmere. Jeg visste at jeg ikke kunne løpe fra ham.
«Du kan ikke gjemme deg,» sa han og stilte seg til slutt rett under meg. «Jeg kommer til å ta deg.»
«Eller kanskje jeg tar deg,» hvisket jeg, like før jeg lot meg falle.
Han rakk å se opp akkurat i tide til å se meg styrte ned på ham. Vi slo i bakken begge to. Jeg kavet meg raskt opp på beina idet han løftet blikket mot meg. Jeg slo ham rett i ansiktet.
Men selv om jeg hadde gått mot andre ulver i nærkamp, hadde jeg aldri slåss mot en alfa. De var bygd annerledes.
«Faen!» skrek jeg idet en skarp smerte skjøt gjennom hånda mi.
Rogan så knapt ut til å merke slaget. Han ristet bare én gang på hodet, så kastet han seg mot meg. Jeg prøvde å komme meg opp på beina, men han taklet meg rett i gulvet. Jeg siktet inn et nytt slag, men han grep neven min og smelte den ned. Jeg sparket for å vri meg løs, men han brukte den enorme kroppen sin til å presse meg fast mot underlaget.
«Nei!» ropte jeg og forsøkte å nikke ham i hodet, men han vek unna.
«Nå holder det!» brølte han.
«Dra til helvete!»
«Slår du meg én gang til, så knekker du hånda.»
«Åh, så nå bryr du deg. Det var nytt,» hånte jeg, uten å tro et sekund på at han faktisk brydde seg om meg.
Jeg vred meg for å få ham av meg, men han rørte seg ikke en millimeter. Det gjorde ikke jeg heller, med måten han holdt meg nede på.
«Slutt nå, ellers blir du alvorlig skadet.»
«Som om jeg ikke blir alvorlig skadet senere,» knurret jeg.
Han så nesten forskrekket ut av svaret mitt. Men det var jo han som hadde truet meg med tortur – hvorfor skulle han bli overrasket?
«Ligg stille,» befalte han.
«Faen heller, få meg til det!» Jeg beveget meg ikke så mye, men det irriterte ham tydelig at jeg fortsatte å vri meg.
«Du skader bare deg selv.»
«Det er du som kommer til å skade meg! Så kjør på! Nå er perfekt timing – press ut litt informasjon,» sa jeg.
Han bare ristet på hodet.
«Hva da? Har du tenkt å dele meg?» spurte jeg. «Blir det publikum også?»
«Du går meg på nervene,» sa han med en mørk, lav stemme.
«Bra. Da kan vi torturere hverandre.»
«Du er skadet, og du gror sakte. Fortsetter du å vri deg, så river du opp stingene.»
«Bra, da kan jeg kanskje blø i hjel.»
Det likte han tydeligvis ikke. Han smalnet blikket, og nå, så tett på, så jeg ansiktet hans klarere.
«Vel?» utfordret jeg. «Hva venter du på?»
«Jeg skader deg ikke her ute.»
«Nei? Hvorfor ikke?» presset jeg.
«Jeg sa jeg ville ha deg i god form før jeg startet.»
Jeg sendte ham et rasende blikk. Han svarte med et kaldt, grusomt smil.
«Og hvis du prøver å rømme igjen, så skal jeg sørge for at du blir straffet,» advarte han.
«Som om du ikke allerede gjør det.»
Han svarte ikke. I stedet snudde han meg rundt og tvang hendene mine bak ryggen.
«Hva i helvete …?» hørte jeg ham hviske.
Jeg så over skulderen. Pasientskjorta jeg hadde på meg, hadde sklidd opp og blottet såret på låret.
«Sykepleieren din fikk meg til å blø,» sa jeg med et skjevt smil. «Hun trengte vel mer blod av meg.»
Han gransket meg, med et mørkt uttrykk jeg ikke helt klarte å lese. «Ikke prøv deg,» advarte han.
«Vi vet begge at jeg kommer til å gjøre det …»
Han dro meg opp fra bakken, holdt meg foran seg og låste armene mine bak ryggen. «Du kunne gjort dette så mye lettere for oss begge,» sa han, og begynte å dytte meg framover.
Jeg gravde hælene ned i underlaget, selv om det gjorde vondt i de bare føttene. «Tja, jeg har aldri likt lettvint.»
«Gå.»
Jeg prøvde å presse meg bakover, men han skjøv meg uten anstrengelse framover. «Du vinner ikke mot meg. Det må du ha skjønt nå.»
«Bare svake gir opp,» freste jeg.
«Er det det de lærer deg?» spurte han. «Det er ingenting galt i å vite når du er slått.»
«Jeg vet at jeg er slått. Men ekte krigere kjemper til slutt.»
«En smart kriger vet når hun skal bruke kreftene sine,» belærte han.
Jeg så over skulderen og glodde på ham. «Nettopp. Og hun vet at hun ikke får en ny sjanse til å bruke kreftene sine før du torturerer og dreper henne,» skjøt jeg tilbake.
Blikkene våre låste seg et øyeblikk, men Rogan sa ingenting. Han bare fortsatte å dytte meg framover, hele veien tilbake til sykehuset.
