Alpha Kane (ALPHA KANE BOK 1)

Fortid

Hadde jeg visst hva jeg gikk inn i den dagen, ville jeg ha droppet skolen. Flyttet til en annen delstat. Tatt en ny identitet – jeg ville til og med vurdert plastisk kirurgi hvis det var nødvendig. Hva som helst for å unngå den mest ydmykende dagen i mitt liv. Men selvsagt kunne jeg ikke forutsi fremtiden, så jeg dro uvitende til skolen som enhver annen ulykkelig elev. Den største tabben noensinne.

Jeg manøvrerte meg gjennom mengden av elever, med hodet senket, i et forsøk på å se så liten og usynlig ut som mulig. Klokken hadde ringt, og de fleste hastet til timene sine, mens noen få fortsatt hang ved skapene. Sikkert for å skulke timen eller bare nyte noen ekstra minutter med frihet. Den luksusen hadde ikke jeg; jeg var mer opptatt av å komme meg ut av korridoren. Raskt. Det var en slagmark når du var nederst på rangstigen.

Og som på bestilling, en dytt fra en usynlig forbipasserende – åpenbart for hard til å være tilfeldig – sendte meg forover. Jeg gispet, hendene hevet instinktivt. Det var nytteløst, jeg kom til å krasje og en stakkars fyr foran meg ville bli uskyldig offer. Jeg grøsset.

Hendene mine traff en kropp. Men jeg falt ikke.

Fingrene mine krøllet seg over en fast vegg av muskler, laget av stoff under dem var bomull og klarte ikke å skjule en uregelmessig hjerterytme som speilet min egen. Et støt av elektrisitet for gjennom håndflaten min, opp armene og helt ned til tåspissene.

Skjelvende trakk jeg pusten. Selv om vi var i et overfylt rom og varulvsansene mine aldri har vært så sterke, var duften hans overveldende. Furu, gress, et hint av cologne. Han luktet som skogen, tenkte jeg, selv om han ikke så ut som om han hadde vært i nærheten av den. Han hadde på seg svarte khakier, en ren hvit T-skjorte og joggesko. Blikket mitt beveget seg oppover, forbi en glattbarbert kjeve, en skjev nese og stoppet til slutt på et par iskalde øyne. De var smale, og de tilhørte Kane Wilder.

Alfaens sønn, som jeg bare hadde sett på avstand. Han hadde vært hos onkelen sin i sommer og skulle komme tilbake i dag. Det var alt folk på skolen snakket om.

Jeg skiftet blikket et øyeblikk. De få som var igjen i gangen stirret alle. Kaninen hadde bokstavelig talt falt i ulvens armer. Jeg antar at de lurte på om han kom til å ta en bit av meg eller noe sånt. Jeg klarte ikke å bry meg.

Men da Kane slapp meg, med et uttrykksløst ansikt, kjente jeg ansiktet mitt bli varmt. Takk og lov for at huden min var mørk nok til at du ikke kunne se rødmen, ellers ville jeg vært en vandrende tomat det meste av tiden. Jeg hadde åpenlyst stirret på ham etter at han hjalp meg. Han må tro jeg er en klønete tulling. Jeg bet meg i leppa og lette gjennom de kaotiske tankene mine etter en passende unnskyldning.

"Min," utbrøt jeg.

Faen. Faen. Hva i all verden sa jeg nettopp?

Han hevet et øyenbryn, og jeg rødmet enda mer av mine dristige ord, mens jeg rykket hendene vekk fra brystet hans. Han fanget den ene før jeg rakk å trekke meg tilbake.

"Din?" spurte han.

Det hørtes ikke helt ut som et spørsmål. Han må ha forstått det også, for det ble stadig klarere med hvert sekund som gikk. Hva vi var. To halvdeler av en helhet, en sjel for en sjel, begge sammenvevd av en skjebne ingen kunne forstå. Partnere.

Han løftet den andre hånden, lot den gli gjennom mine skulderlange fletter, og dro forsiktig i dem. "Knel."

Jeg blunket. "Hva?"

Fingrene hans krøllet seg til en knyttneve. Rykket denne gangen var hardt nok til å få meg til å klynke. Nok til å bringe tårer til øynene mine.

"Knel," gjentok han, ansiktet uttrykksløst, men ordene tunge av dominans.

Den typen som svakere ulver ikke kunne annet enn å underkaste seg. Underkastelse for større rovdyr var måten de svakere overlevde i vår verden, det var inngrodd i hver celle i kroppen vår. På et blunk, før jeg en gang var klar over hva som skjedde, var knærne mine på gulvet. Rett foran alle de studentene – både mennesker og varulver.

Luften fyltes av hvisking, latteren som kald is mot huden min.

Kroppen min skalv, ikke bare av ydmykelsen, men av trangen til å blotte nakken for ham. Den vanlige måten å vise at du ikke var en trussel for den andre ulven, en annen overlevelsesinstinkt som var nesten umulig å motstå. Og likevel var det nettopp det jeg gjorde, bet tennene sammen mot min bedre dømmekraft for å kunne se ham i øynene og spørre.

"Hvorfor?"

Han hånte. Selv da kunne jeg ikke hjelpe for hvordan hjertet mitt banket med de øynene på meg, kunne ikke unngå å finne dem vakre. En grusom slags vakker.

"Partner?" Han fnøs. "Jeg vil ikke ha en patetisk omega."

Jeg klemte brystet mitt, ordene som nåler som stakk gjennom hjertet mitt. "Du vil ikke ha meg?" stemmen min kom ut pustende.

"Nei."

Han snudde seg, gikk bort som om han bare hadde kastet søppel og gikk videre med livet sitt.

Jeg sank fremover, kroppen frigjort fra overlevelsesmodus, men fortsatt skjelvende. Tankene mine drev av gårde, inn i et mørkt, tåkete sted i hodet mitt hvor jeg sørget over tapet av noe som aldri var mitt. Og et sted i den tåken hørte jeg latteren. Den fulgte meg hele veien ut av skolen den dagen, sammen med ekkoet av Kanes ord. Hans foraktfulle hån for alltid etset inn i min bevissthet.

"Jeg vil ikke ha deg."