Kapittel 38

Alene i cellen, sitter jeg i den kalde mørket, tankene mine løper løpsk. Fader Codrins grusomme ord ringer i ørene mine, og den overhengende skjebnen min tynget tungt på hjertet mitt. Landsbyboerne, overbevist om min skyld, venter ivrig på min henrettelse ved ild. Hvordan hadde alt gått så fryktelig...

Logg inn og fortsett å lese