Kapittel 3
Heidi smilte beskjedent. «Det var bare takket være veiledningen til herr Windsor. Jeg vil gjerne skåle for deg personlig, herr Windsor.»
Hun helte sjenert opp til Arthur. Rundt bordet brøt det ut jubel og skåler.
Arthur husket antakelig ikke engang at det var på denne restauranten han og Caroline møttes for aller første gang. Den som ble hyllet, hadde byttet plass. Fra Caroline til en annen.
Caroline tok en stille slurk vin. Den var så bitter at hun rykket til.
Terry, som så det, skulle akkurat til å dra Caroline med seg bort da en altfor pyntet kvinne dukket opp.
«Hva gjør du her?»
Det var Arthurs assistent, Dolly Reed. Ikke mange i selskapet visste hvem Caroline egentlig var, men Dolly var en av dem.
«Frøken Hamilton, det virker mildt sagt upassende at du er her.»
«Selv om jeg ikke vet hvordan du fikk vite om dette, har herr Windsor gitt beskjed om at dagens feiring er spesielt for frøken White. Og vi vil jo unngå at ‘visse personer’ med vilje ødelegger stemningen, så du skjønner …»
Ordene hennes var dryppende av forakt. Terry ble så rasende at hun nesten gikk løs på Dolly, men Caroline holdt henne tilbake.
«Det er ikke verdt det.»
Caroline dro Terry mot utgangen. I det hun gikk, kastet hun et siste ord over skulderen: «Du trenger ikke si til ham at jeg var her.»
«Terry, hvis han ikke svarer, sender vi bare varsel fra advokaten.»
Det tok tid før restauranten ble ryddet. Arthur gikk ned i underetasjen for å slippe å drikke mer og spurte Dolly hvordan det gikk.
Dolly bøyde seg lett. «Nesten ferdig, herr Windsor. Ikke bekymre deg.»
«Bra,» svarte Arthur kjølig. «Du går opp igjen først.»
Han dro en sigarett opp av lomma og la den mellom leppene uten å tenne. Han hadde ikke røyket for seg selv siden barna ble født.
Han smalnet øynene og lot blikket gli mot svingdøra ved inngangen. Der fikk han et glimt av en slank skikkelse som forsvant bortover.
Caroline kjørte tilbake til leiligheten sin.
Så snart hun kom inn, ringte telefonen. Det var Arthurs søster, Elsie Windsor.
«Caroline, jeg hørte du er tilbake i byen. Hvordan har du det?»
Caroline visste ikke om kroppen eller hjertet var mest utslitt. Etter en kort pause svarte hun: «Elsie, det er lenge siden. Jeg har det bra.»
Hun var ikke klar til å fortelle noen i Windsor-familien om sykdommen.
Stemmen i andre enden var oppriktig bekymret. «Caroline, husker du hvilken dag det er om et par dager? Bestefar ba spesielt om å få se deg og broren min.»
Hver sensommer pleide Isaac Windsor, Arthurs bestefar, å feire bursdagen sin med hele familien til stede.
Caroline, som den siste tiden hadde fått slag etter slag, ville nesten ha glemt det hvis ikke Elsie hadde minnet henne på det.
«Jeg skjønner.»
Elsie var en av de få som hadde behandlet Caroline ordentlig siden hun giftet seg inn i Windsor-familien.
Caroline sin første impuls var å takke nei. Nå som hun var i ferd med å skille seg fra Arthur, ville hun kutte alle bånd til ham og til Windsor-familien.
Men når Isaac hadde bedt om henne spesifikt, var det vanskelig å si nei. Kanskje var dette en god anledning til å ta opp det som hadde skjedd for mange år siden.
Caroline hadde så vidt lagt seg for å hvile da en ny telefon kom, halvt i søvne. Hun svarte uten å se hvem som ringte.
«Hallo, mamma!» Laylas søte barnestemme strømmet gjennom.
Trøttheten forsvant med ett. Etter et lite øyeblikk svarte Caroline flatt: «Hva er det?»
«Mamma, i det siste har du vært—»
Før Layla rakk å fullføre, dyttet Logan henne visst. «Layla, kom til saken.»
Layla rynket på nesa. «Mamma, kan du hente oss i kveld så vi kan spise middag hos bestefar?»
Caroline kunne se for seg det håpefulle lille ansiktet.
Før ville hun ha stått klar til å hente dem uten at de engang trengte å spørre. Nå ville hun ikke. Og hun hadde ikke krefter. Minnet om barna som hadde lekt lykkelig rundt Heidi den dagen, fikk det til å verke i brystet.
Caroline snudde seg og trakk dyna over seg. Hun la hånda over øynene. «Be pappaen deres hente dere i kveld. Jeg er veldig sliten i dag.»
Det var kanskje en av de få gangene hun hadde sagt nei i hele sitt liv. Og definitivt første gangen de fikk et nei fra moren sin. Layla kjente det stikke i hjertet. Mamma hadde alltid lagt til rette for dem.
Hun skulle til å si mer da Logan nappet til seg klokkemobilen og sa: «Mamma, du er så uansvarlig. Frøken White ville aldri holdt på sånn.»
Det skulle garantert få henne til å tenne. Og da ville hun komme.
Møtt med Logans anklage lo Caroline bare lavt. Tvillingene hun nesten hadde mistet livet for å få, ønsket seg en annen mor.
«Da får du be henne hente dere,» sa hun og la på.
Caroline klarte ikke å slutte å elske barna sine helt. Men etter år med hengivenhet uten å få noe godt tilbake, kom hun ikke lenger til å løpe etter kjærligheten deres.
Windsor-godset lå og sugde til seg den kommende mørketida, tungt av historie i veggene.
Idet Caroline steg ut av bilen, fikk hun øye på to små skikkelser som sto presset mot de høye vinduene fra gulv til tak.
Logan så henne, rakk tunge og spurtet av gårde. Layla løp bort og kastet seg rundt henne, så opp med det myke, bustete håret. «Mamma!»
Caroline klemte henne kort tilbake før hun varsomt skjøv henne litt unna.
Med én gang hun gikk inn i stua, strammet stemningen seg til.
Arthurs eldre bror og svigerinne satt i hver sin ende av sofaen. Mannen lignet Arthur litt, men så mer voksen ut. Mer stødig. Han reiste seg for å hilse da Caroline kom inn.
Svigerinnen, kledd i en knallblank og glamorøs drakt med en autoritet som fylte rommet, lot som hun ikke la merke til Caroline i det hele tatt. Hun hadde aldri godkjent at Caroline bare var «hjemmeværende».
«Caroline, hva er det du har hatt så travelt med at du ikke engang har funnet tid til å ta med barna hit til Windsor-godset?» Arthurs mor, Tiffany Windsor, sa det kaldt fra plassen sin øverst ved bordet, der ingen betvilte hvem som bestemte. «Du er mor. Gjør det du skal.»
Caroline visste at Tiffany minnet henne på avtalen deres.
Da Tiffany hadde gått med på ekteskapet mellom Caroline og Arthur, hadde hun satt én betingelse: Caroline skulle legge karrieren helt på hylla og konsentrere seg om barna.
Den gangen hadde et anerkjent medisinstudium i utlandet tilbudt henne en ettertraktet utdanningsplass. Hun hadde motvillig gitt den opp for å gifte seg med Arthur. Plassen hadde gått til Heidi i stedet.
Fem år senere var Caroline blitt fulltidsmor. Hun tok seg av mann og barn.
Svigerinnen, svigermoren og svoger mislikte henne. Ektemannen holdt avstand. Og Heidi hadde kommet tilbake, triumferende, som om hun var sluppet inn fra siden. Hun hadde blitt Arthurs personlige sekretær og gikk med hodet høyt.
Én avgjørelse. Og alt ble annerledes.
Caroline åpnet munnen for å forklare, men skjønte at det ikke var verdt det. «Jeg forstår.»
Hun hadde kommet i dag for å snakke om skilsmissen med Isaac. Det var ingen grunn til flere forklaringer. Hun fant en ledig plass å sette seg og spiste middag i stillhet.
Isacs sykdom gjorde at han måtte holde senga, så i kveld ble det ikke en ordentlig middag rundt bordet. Caroline fikk ikke se Isaac.
Arthur, opptatt med firmaet, kom ikke før det nærmet seg midnatt. Caroline var på vei ned trappa da hun møtte ham idet han kom inn. Blikkene deres hektet seg fast et kort øyeblikk. Ingen av dem sa noe.
Caroline så raskt bort. Arthur var den siste hun ønsket å møte her. Han hadde alltid vært kald mot henne.
Selv om hun hadde lagt igjen skilsmisseavtalen, hadde Arthur ikke spurt henne om én eneste ting. I stedet gikk han forbi henne og bort for å utveksle høfligheter med Windsor-familien.
Elsie hadde sett alt. Hun klappet Caroline på hånda. «Gå og hvil deg, Caroline. Ektefolk får ofte ordnet opp når de er alene.»
Men Caroline orket ikke å forklare noe for Arthur lenger.
Gjennom årene hadde hun prøvd alt for å tine ham. Alt hadde vært forgjeves. Hun hadde brukt opp all varmen hun hadde for Arthur. Hun hadde ingenting igjen å gi ham.
Hun var bare her i dag fordi hun ville snakke om skilsmissen.
Etter å ha sittet og pratet litt med Elsie, gikk Caroline tilbake til rommet. Da hørte hun Arthur snakke i telefonen på badet.
Den dype stemmen hans kom gjennom glassdøra, dempet og ru: «Greit. Jeg blir med deg i morgen.»
Det var en tålmodighet i tonen hun aldri hadde fått fra ham. Hun trengte ikke å gjette hvem som var i den andre enden.
Caroline banket på døra til soverommet.
«Du kan sove her i natt. Jeg går inn på kontoret.»
Arthur la bort telefonen og sendte henne et likegyldig blikk. «Det er ikke nødvendig.»
