Kapittel 4
Han gikk forbi henne og sa iskaldt: «Jeg sover på kontoret.» Så gikk han ned i etasjen under, som om han dro en tydelig strek mellom dem. Overfor Caroline hadde han alltid bare kjent plikt. Aldri kjærlighet.
Da Caroline sto og så på det som en gang hadde vært soverommet deres på Windsor-godset, var det til slutt som om noe løsnet. Hun kjørte av gårde midt på natten. Hjertet hennes føltes for trangt her.
Hun sa til husholdersken at Hamilton-familien hadde noen ting de måtte ordne, men at hun skulle være tilbake i tide til Isaacs bursdag. Husholdersken forsøkte ikke å stanse henne.
Tidlig neste morgen løp Layla til foreldrenes rom, men fant ingen der. Arthur hadde blitt kalt tilbake til firmaet i morgentimene, før det så vidt var lyst.
Hun klagde høylytt over at hun ville se Caroline, men husholdersken fortalte at Caroline hadde reist midt på natten.
Logan var også våken da. Da han hørte det, kjente han et uforklarlig raseri boble opp. Hvorfor kom og gikk mamma alltid så mystisk for tiden?
Han ba husholdersken ringe Caroline, men ingen svarte. Caroline hadde hatt telefonen på lydløs mens hun sov.
Før hadde hun bekymret seg for alt. Tankene var alltid hos barna. Hun hadde knapt klart å sove hvis telefonen ringte. Nå, etter at hun hadde sluppet taket i Arthur, kunne hun endelig sove en hel natt.
Barna hadde ikke noe valg. De måtte på skolen i Arthurs bil. Men uten moren i huset kunne de i morgen la Heidi kjøre dem til skolen.
Bare tanken gjorde dem straks i bedre humør.
Morgenlyset sildret inn gjennom en glippe i de tunge gardinene og la en lysstripe over gulvet.
Caroline satt utmattet på sengekanten, mens fingrene rolig fulgte skjermen der Altons nummer lyste mot henne. Hun hadde nølt lenge.
Middagen kvelden før stod klart i hodet hennes. Så dum hun hadde vært som hadde kastet fra seg en stolt karriere for mannen sin.
Caroline lurte på om de ville ha respektert henne mer om hun ikke hadde gitt opp den muligheten den gangen.
Til slutt trykket hun på ring. Hun var ferdig med å nøle.
«Hallo, Alton.» Stemmen hennes bar et snev av heshet, og en svakhet som knapt lot seg høre.
«Caroline?» Altons milde stemme kom gjennom. «Har du bestemt deg? Tar du imot tilbudet mitt?»
Caroline trakk pusten dypt og forsøkte å få stemmen til å låte normal. «Ja. Det er bare… hendene mine er ikke like stø som før. Jeg vet ikke om jeg klarer de mest presise forsøkene.»
«Det er bare en fagkonferanse, du trenger ikke være så nervøs. Og dessuten blir alle litt rustne når de har vært borte fra feltet så lenge.»
Den beroligende tonen hans ga Caroline mot. Hun lo lavt. «Da får jeg lene meg på hjelpen din på konferansen neste måned.»
Alton la merke til noe i stemmen hennes, som ikke stemte. «Det går helt fint, men… har du det bra? Du høres svak ut.»
Med kreften i bakhodet klarte Caroline bare å presse fram en lett latter. «Jeg har det fint. Jeg sov bare dårlig i natt. Ikke tenk på det, jeg klarer meg.»
Da hun la på, lente Caroline seg sakte tilbake mot hodegjerdet. Fargen forsvant gradvis fra ansiktet hennes.
Isaacs bursdag kom endelig. Caroline tok på seg et elegant antrekk og dro til Windsor-godset.
Da hun steg inn i ballsalen, ble hun stående et øyeblikk, slått av synet som møtte henne.
Krystallkronene glitret og kastet lys over den store salen, nesten som dagslys.
Rommet var fylt av byens fineste. Folk med penger, innflytelse og navn som åpnet dører. Hele luften var mettet av rikdom og makt—noe som hadde blitt Caroline fremmed etter sju år der hun bare hadde levd for familien.
Det tok ikke lang tid før Arthur kom bort med Layla og Logan.
«Mamma,» sa Layla søtt, men hun gjorde ingen mine til å komme nærmere.
«Bestefar må ha sagt det til deg,» sa Arthur, og blikket hans mot Caroline var tydelig kaldt.
Caroline forventet ikke lenger noe. Hun håpet bare at kvelden kunne gli forbi uten bråk. Isaac, som mente Caroline var dannet og sosialt trygg, hadde bedt henne holde seg ved Arthurs side som hans kone.
Caroline tvang fram et smil til Arthur. Så nølte hun et øyeblikk før hun rakte ut hånden og tok armen hans.
Akkurat idet de nådde midten av salen, kom Heidi inn, kledd i en elegant, hvit aftenkjole.
«Frøken White!» Barnas klare stemmer bar gjennom rommet idet Layla og Logan løp mot Heidi, oppspilte som to glade småfugler.
Caroline klarte ikke annet enn å le bittert for seg selv.
Heidi smilte, satte seg på huk og tok barna i en klem. Så løftet hun blikket mot Caroline med et høflig smil. «For et sammentreff. Caroline er her også.»
Hun reiste seg, og blikket hennes gled over de forvirrede gjestene. «Når du tenker etter, er jo Caroline og jeg nesten som søstre.»
Alle så overrasket ut og begynte å mumle med hverandre.
Heidi fortsatte: «Jeg mener å huske at Carolines mor giftet seg inn i familien min da vi var små. Så vi er jo nesten i slekt. Men Caroline har aldri vært nær meg. Jeg lurer på om det er fordi hun ikke liker meg.»
Den svakt rynkede pannen hennes bar med seg en helt tydelig antydning.
Rommet fyltes straks av hvisking. Flere begynte å se på Caroline med forakt og et kaldt blikk.
«Så det er sånn det henger sammen. Ikke rart de virker så forskjellige.»
«Nettopp. Frøken White kommer jo helt klart fra gode kår.»
«Jeg hørte frøken White nylig var på jobbreise med herr Windsor og landet en skikkelig stor avtale. Hun er utrolig dyktig for alderen.»
Folk stemte i, fortsatte å rose Heidi og løftet glassene mot henne.
Heidi skulle akkurat til å heve glasset da Arthur brøt inn. «Hun kan ikke drikke. Jeg drikker for henne.» Med det tok han glasset og tømte det i én slurk.
Da vendte de seg mot Caroline, som sto ved siden av Arthur. En av gjestene kom bort med et glass. «Fru Hamilton, som herr Windsors kone blir du vel med på en skål?»
Caroline hadde aldri vært god med alkohol. Men med alle de forventningsfulle blikkene rundt seg visste hun at hun ikke kunne si nei.
Hun løftet glasset og tok en liten slurk. Den brennende væsken slo rett i henne. Kvalmen kom i en bølge, og smerten i magen tiltok.
Akkurat da sa Arthur: «Hvis du ikke kan drikke, så la være. Ta med barna hjem og hvil.»
Heidi lo ertende. «Herr Windsor, du tar virkelig vare på kona di.»
Arthur så ikke på Caroline. Han sa bare, flatt: «Windsor-konsernet har kompliserte interesser. Det er ikke noe en husmor kan håndtere. Hun har det bedre hjemme, med barna.»
Ordene stakk Caroline som en nål rett i hjertet. Hun knyttet hånden, og neglene gravde seg inn i håndflaten.
«Arthur. Er det slik en sønn av Windsor snakker?» Isaac hadde på et vis dukket opp ved inngangen til ballsalen.
Han satt i rullestolen sin og talte strengt. «Caroline har oppdratt barna forbilledlig. Det viser hva hun er i stand til. Det er ingen grunn til å tro at hun ikke kunne håndtert saker i selskapet.»
Arthur åpnet munnen for å svare, men ble stoppet av et blikk fra Isaac.
Da æresgjesten var kommet, løftet alle glassene og beveget seg mot inngangen.
«Herr Isaac Windsor, måtte du leve lenge!»
«Herr Isaac Windsor, du ser så opplagt ut i dag. Dette må vi skåle for!»
Midt i klingingen av glass vred Heidi seg litt til siden og manøvrerte seg inntil Arthur, med en drink i hånden. På et eller annet vis snublet hun, og den mørkerøde vinen trakk straks inn i den hvite skjorten hans.
«Å, unnskyld!» Hun dro raskt fram et lommetørkle for å tørke, men Arthur skjøv henne varsomt bort i håndleddet.
«Det går bra.»
«La meg bli med deg og hente en ren skjorte. Jeg vet hvor garderoben er.» Blikket hennes gled sidelengs, triumferende, forbi Caroline, som ikke engang blunket.
Caroline orket virkelig ikke å forholde seg til slike smålige spill.
«Vent.» Isaac snudde rullestolen langsomt. «Er ikke Arthurs kone rett her? Hvorfor skal en utenforstående løpe slike ærender?»
Han nikket mot Caroline. «Caroline, gå med Arthur og skift.»
Smilet til Heidi stivnet. Knokene hennes ble hvite rundt lommetørkleet.
Caroline sukket og reiste seg for å følge etter Arthur.
Luften i suiten kjentes som hard is. Han kneppet opp jakken og slengte den likegyldig på sofaen. «Du kan gå. Jeg trenger ikke hjelpen din.»
Caroline visste at Arthur ikke likte henne. Han tålte knapt å ha henne i nærheten. Hadde det ikke vært for Isaac, ville hun ikke kommet i det hele tatt.
Da de var tilbake i ballsalen, klappet Isaac henne på hånden. «Caroline, trill meg bort dit, så jeg får se litt.»
Lyden av rullestolen mot teppet var dempet. Caroline så bort på Arthur og Heidi, som sto et stykke unna og pratet muntert. Ordene om skilsmisse presset på, nesten klare til å sprenge seg fram.
«Layla og Logan sa i går at de ville gi meg litt ryggmassasje,» sa Isaac plutselig. «De to barna er oppdratt godt av deg. Mye mer omtanke enn Arthur hadde i den alderen.»
Leppene til Caroline bøyde seg svakt. Så hørte hun Isaac spørre: «Du var innom Hamilton-villaen nylig. Skjedde det noe?»
Grepet hennes om håndtakene strammet seg, og hun ristet forsiktig på hodet. «Ingenting. Jeg var bare på besøk.»
Caroline sukket, som om hun ga seg. Isaac hadde vært god mot henne. Snakket om skilsmisse fikk vente til en annen dag.
