Kapittel 5
Gulvuret i hjørnet av ballsalen slo sju slag og varslet at det var middag.
Caroline skjøv rullestolen gjennom den travle mengden. Isaacs visne hånd hvilte tungt på armlenet.
Hovedbordet var allerede dekket til punkt og prikke. Sølvbroderte duker fanget det myke lyset under krystallkronene og lot det gli over glass og bestikk.
Arthur og Heidi kom gående side om side. Den svarte dressen hans bar ikke det minste spor av vinflekken. Heidi holdt Logan i hånden. Med den andre hånden rettet hun av og til på slipset til Arthur, så nær og fortrolig at man nesten kunne tatt henne for å være kona hans.
«Oldefar!» Layla skjøt fram som en liten rakett, nådde rullestolen og så opp med det fine, alvorlige ansiktet sitt.
«Jeg har så mange gode ønsker jeg ikke har fått sagt ennå!» Hun kremtet og begynte å resitere med den søte stemmen sin: «Jeg ønsker oldefar en riktig god bursdag og mange flere år med god helse, lykke og fred!»
Logan kastet seg på med én gang, fast bestemt på å ikke bli overgått: «Jeg har tegna et familieportrett! Jeg gjorde oldefar til en udødelig vismann!»
Isaac lo så brystet ristet. Rynkene hans fyltes av glede idet han klappet begge barna på hodet og gjentok, gang på gang, «bra gjort».
Heidi trådte fram i akkurat riktig øyeblikk med en suppebolle i hendene. «Herr Isaac Windsor, se hvor velsignet du er—Layla og Logan er så veloppdragne, Arthur er så dyktig. Det er virkelig misunnelsesverdig.»
Stemmen hennes var mild. Blikket gled over bordet, over etterkommerne som satt der, og stanset et kort øyeblikk da det nådde Caroline. «I motsetning til min familie, som alltid er så stille og tom.»
Det gikk straks en lav mumling rundt dem. Flere damer som sto White-familien nær, nikket. «Heidi har rett. Dette er ekte familielykke, herr Isaac Windsor.»
Heidi satte seg med et svakt smil. Den elfenbensfargede kjolen strøk over gulvet. En tynn duft av kaprifol hang igjen etter henne, som fra en hage etter regn.
Plutselig, som om hun kom på noe, så hun på Caroline med en bekymring som virket oppriktig. «Apropos familie. Jeg snakket med stemoren min på telefon for noen dager siden, og hun nevnte Caroline.»
Caroline strammet grepet om suppeskjeen.
«Stemoren min sa at til Carolines bursdag i fjor brukte hun lang tid på å velge et armbånd hun skulle sende. Men det ble returnert.»
Heidi sukket lavt og tok en liten slurk av tekoppen.
«Jeg vet at stemoren min føler seg såret. Caroline er tross alt hennes biologiske datter. Hvordan skulle hun kunne la være å tenke på henne?»
Heidi så direkte på Caroline. «Caroline, er det en misforståelse mellom dere to?»
Idet hun var ferdig, ble det et kort øyeblikk stille rundt bordet.
Caroline senket blikket. De lange øyevippene hennes la skygger under øynene, som om lyset ikke helt nådde inn.
Sent på høsten, det året Caroline fylte åtte, hadde moren hennes holdt henne i hånden og ført henne opp til trappen foran herskapshuset til White-familien. Stefaren hennes, Owen White, satt i sofaen i stua uten engang å løfte blikket.
«Ta henne med inn. Ikke stå i døra og se ut som et lurvete innslag.»
Stemmen hans skar i Caroline som en istapp.
Heidi, i en rosa prinsessekjole, klamret seg til armen hans og pep: «Pappa, hvorfor må hun bo hos oss?»
«Vær snill jente, Heidi. Fra nå av er hun storesøsteren din.»
Carolines mor smilte innsmigrende.
Dagene som fulgte, spilte Heidi alltid rollen som den lydige og fornuftige ungen foran de voksne. Men når ingen så, kastet hun lærebøkene til Caroline ut i blomsterbedet. Eller hun snek ekstra salt i melkeglasset hennes.
Owen favoriserte alltid sin egen datter. Da Caroline leste som besatt og endte som best i klassen, i håp om å vinne stefarens anerkjennelse, fikk hun bare et avfeiende: «Hva er det godt for å være flink på skolen?»
Hun hadde for lengst blitt lei av det huset. Lei av den kvelende følelsen av å bo under andres tak, som en gjest som aldri helt var ønsket. Først da hun giftet seg med Arthur, kom hun seg endelig ut.
Etter bryllupet stengte hun all kontakt med den gamle familien sin – et fullstendig brudd med fortiden.
«Dette hadde jeg ingen anelse om,» sa en dame som satt like ved. Hun holdt et lommetørkle for munnen mens blikket hennes gransket Caroline.
«Å sende tilbake gaver fra din egen biologiske mor … for en utakknemlighet.»
De dempede hviskene summet som mygg i ørene hennes. Knokene til Caroline ble hvite av spenning, og et tynt lag med svette la seg på glasset hun holdt i.
Hun kjente det altfor tydelig: de fremmede blikkene som var rettet mot henne. Blikk fulle av forakt, spekulasjoner og skadefryd.
Svarord presset seg opp på tungespissen, men fornuften la dem raskt i bakken.
I dag var det bursdagsfeiring for Isaac. Om hun tok Heidi i full offentlighet, ville det kaste skygge over hele Windsor-familiens navn.
Isaac kremtet brått. Den gamle stemmen bar en autoritet det ikke var mulig å overse. «La oss spise. Maten blir kald.»
Han fortsatte: «Dette er en gledens dag. La oss ikke snakke om så ubehagelige ting.»
Med de ordene døde mumlingen rundt bordet ut med ett.
Alle løftet glassene. «Helt riktig! Vi ønsker herr Isaac Windsor god helse og et langt liv!»
«Skål!»
Krystallglass klirret med en skarp, klar lyd. Stemningen var varm igjen, som om hendelsen aldri hadde funnet sted.
Caroline tok en stille slurk av lunkent vann. Smigretalen fra de fine gjestene fikk det til å suse i hodet.
Midtveis i selskapet unnskyldte Caroline seg og sa hun måtte på toalettet.
Hun lente seg mot det utskårne gelenderet ute i gangen. Fingertuppene var kalde. Mobilskjermen lyste opp med programmet for en fagkonferanse og noen dokumenter fra Alton.
[Det er fortsatt litt tid før konferansen. Fagfeltet har endret seg raskt i årene du har vært borte.]
[Her er noen av de nyeste funnene og artiklene – håper det hjelper deg å komme à jour.]
Hun rakk så vidt å skulle svare før hun hørte klikkingen av høye hæler mot gulvet bak seg.
«Caroline, prøver du å snike deg unna?» Heidi lente seg mot dørkarmen til toalettet, de røde leppene buet i hån. «Jeg skjønner det. Slike anledninger må være tunge for deg.»
Caroline lot som hun ikke hørte og snudde for å gå.
«Ikke så brå,» sa Heidi og gikk et skritt fram for å sperre veien. Hun tok fram en knallrød leppestift og frisket opp sminken.
Stemmen ble lavere, men ordene var likevel krystallklare. «Du har vært så opptatt med å hanskes med alle de folkene. Jeg vedder på at du ikke engang har rukket å sjekke hvordan det går med bestemor.»
Heidi satte leppestiften bort igjen. Den sterke rødfargen gjorde henne bare mer dominerende. «Sykehuset ringte nettopp. Astmaen hennes har blusset opp igjen. Jeg hører det er ganske alvorlig denne gangen.»
Hun lot en bevisst pause henge i lufta. Hun fulgte Carolines profil idet den strammet seg, og tilfredsheten vokste i blikket hennes.
«Rart, ikke sant? Du gikk vel ut av medisinstudiet. Hvordan kan det ha seg at du ikke engang kan behandle din egen bestemor? Var de vitnemålene bare pynt?»
«Eller har du glemt alt etter alle årene med å passe de to barna?»
Caroline løftet blikket rolig. Øynene hennes rommet følelser som ikke lot seg lese. «Mine ting angår ikke deg.»
«Jeg synes bare det er trist,» sukket Heidi, med påtatt medlidenhet.
«Den stakkars gamle kvinnen som ligger på et sykehusrom, mens barnebarnet hennes ikke engang viser ansikt. Men det gir vel mening. Selv om Arthur ikke liker deg, er du fortsatt offisielt kona hans utad. Hvorfor skulle du huske på fattige slektninger?»
«Jeg betaler sykehusutgiftene i tide,» sa Caroline. Hun knyttet hånden, og neglene presset seg hardt inn i håndflaten. Hun var for lengst lei av å være fru Windsor.
«Alt det andre, frøken White, trenger du ikke å bekymre deg for.»
Med det gikk hun forbi Heidi og rett mot enden av korridoren.
I brystet kjentes det som et virvar av sorg og forvirring. Hvor lenge kunne hun holde ut i et ekteskap uten kjærlighet?
