Kapittel 6

Den langdryge banketten tok endelig slutt, men Caroline klarte likevel ikke å senke skuldrene.

Etter Windsor-familiens skikk samlet de seg alltid til en enkel familiemiddag etter formelle tilstelninger.

Denne gangen var intet unntak.

På herregården til Windsor lot lyset fra krystallkronene seg falle som glitrende regn over langbordet. Da tjeneren satte ned det siste stykket med moussekake, løftet Tiffany forsiktig en liten bit med sølvgaffelen. Hun førte den til leppene, mens blikket lå stødig på Caroline.

«Caroline.» Hun la fra seg gaffelen med et skarpt klirr. Stemmen var innpakket i falsk omtanke. «Du så ikke helt bra ut i dag. Er du dårlig?»

Carolines fingre strammet seg svakt rundt vannglasset.

Hun visste at Tiffany ikke brydde seg. Og hun hadde ingen grunn til å kunngjøre kreftdiagnosen sin for alle.

«Jeg har det bra. Bare litt sliten,» svarte hun lavt. Blikket hennes festet seg ved det intrikate blonde-mønsteret i duken. Hun unngikk den andre kvinnens øyne.

«Selv når man er sliten, må man holde fasaden,» bemerket Tiffany med en lett latter. Hun dro ut de siste ordene, som en påminnelse og en advarsel.

«Du er Arthurs kone. Du er fruen i Windsor-huset. Det er mange som følger med på deg.»

«På banketten sa frøken White bare noen få ord, og du satt der med en sur mine—så barnslig. Hvis det kommer ut, kan folk tro at vi Windsors har behandlet deg dårlig. At vi har gjort deg dypt urett.»

Mens hun snakket, gled blikket hennes på skrå mot Arthur, som satt ved siden av Isaac.

Arthur stirret ned i telefonen. Av og til snek det seg et glimt av ømhet fram i øyekroken. Han viet ikke samtalen ved bordet et sekund, som om alt rundt ham var likegyldig.

«Dere er mann og kone—ære og skam deler dere,» fortsatte Tiffany. Hun hevet stemmen med vilje, så Arthur skulle høre. «Jeg trenger vel ikke å forklare det?»

«Om ikke annet, så for Layla og Logans skyld. Hold fasaden. Ikke gi folk utenfor grunn til å le av oss.»

Caroline knep hardt om dessertskjeen. Skaftet skar inn i håndflaten.

Hun løftet hodet og møtte Tiffanys pressende blikk.

«Mor har rett,» kom det straks fra svigerinnen hennes, Irene Powell. Hun tørket hendene med en våtserviett, og tonen var full av en sikkerhet som ikke åpnet for protest.

«Alt foreldre gjør, blir et eksempel for barna. På banketten i dag la jeg merke til at Layla og Logan var veldig tett på frøken White.»

Da Heidi ble nevnt, så Arthur kort opp fra telefonen.

Det kjentes som om Carolines hjerte ble stukket av utallige tynne nåler. Hun så bort på de to barna i barnestolene.

Layla satt og lekte med en sølvkniv. Logan bet i et jordbær, det lille ansiktet var helt uskyldig.

«Layla,» hevet Irene plutselig stemmen. Ansiktet hennes var stablet opp med et varmt smil. «Jeg så at du hang på frøken White hele dagen. Er du ikke redd for å være til bry?»

Laylas øyne lyste opp. «Frøken White bryr seg ikke! Hun er så snill. Hun lovte til og med å ta oss med i Tusenfryd neste gang!»

«Mellom mamma og frøken White—hvem liker du best?» Irenes stemme var som honning, men med brodd.

Caroline dro etter pusten. Hun ville avbryte, men barn tenker ikke gjennom slike spørsmål.

Logan kastet seg inn. «Frøken White forteller oss historier og tar oss med ut og leker. Mamma bare får oss til å lese og øve hele tiden.»

Ordene var som en sløv kniv. Den skar sakte opp igjen sår Caroline så vidt hadde begynt å få lukket.

Alle de endeløse huslige gjøremålene. Alt undervisningsopplegget hun hadde laget selv for barnas utvikling. Hele forsøket på å være den perfekte kona og moren. I barnas øyne ble det redusert til dette.

Samtidig trengte Heidi bare å komme med nye leker og søte ord for å vinne dem over, som om det var den enkleste ting i verden.

«Ser du?» Irene så triumferende på Caroline, knapt i stand til å skjule skadefryden.

«Barn lyver ikke. Caroline, du sier at du bruker all energien din på barna, men du kan ikke måle deg med Heidi, som har karriere. Hva er det egentlig du prioriterer?»

Irene hadde aldri likt at Caroline manglet karriereambisjoner. Nå som hun hadde funnet et svakt punkt, var hun fast bestemt på å utnytte det.

Tiffany helte bensin på bålet: «Harmoni hjemme gir suksess i alt annet. Hvis du ikke klarer å gå foran som et godt eksempel, blir ikke bare Arthur urolig, men barna blir påvirket også. Og så kommer folk utenfor til å le av Windsor-familien igjen.»

«Jeg prøvde ikke å være vrang,» Caroline så endelig opp, stemmen lav, men sta. «Jeg bare—»

«Det holder,» sa Arthur, som hadde vært stille til nå, og la endelig bort telefonen. «Dette er en familiemiddag. La oss ikke ødelegge bestefars humør med sånt mas.»

Caroline lukket munnen og så på Arthurs kalde ansikt.

Hun visste at det var meningsløst å forklare mer. I disse menneskenes øyne ville ethvert forsvar bare bli tolket som umodenhet.

Da middagen endelig var over, var det så vidt Caroline ikke løp ut av spisestuen.

Hun fulgte den svingete trappen ned mot gangen ved hovedinngangen. Idet fingrene hennes traff hoveddøra, gled blikket opp mot arbeidsværelset i andre etasje.

Skilsmissen kunne ikke vente lenger. I stedet for at andre skulle oppdage det bit for bit, burde hun være ærlig med Isaac nå.

Hun trakk pusten dypt og skjøv forsiktig opp døra til arbeidsværelset.

Isaac satt i lenestolen, med en avis i hendene han ikke egentlig leste.

«Caroline? Kom inn og sett deg,» sa han.

Caroline la merke til et drag av tretthet i Isaacs matte, gråblå blikk.

«Bestefar,» Caroline gikk bort til skrivebordet, fingrene flettet nervøst sammen. Før hun rakk å samle tankene, begynte Isaac å snakke.

«Du ble satt i en vanskelig situasjon på selskapet i dag,» stemmen hans var litt hes, med den langsomme rytmen som følger med alderen.

«Det er så mange som følger med på Windsor-familien. Den minste uro kan blåses opp til en storm.»

Caroline kjente det synke i brystet. Hun ante hva som kom.

«Arthur er under enormt press for tiden. Det er uro i selskapet, og helsa mi …» Isaac tok en uhyre langsom slurk te. «Folk der ute sitter og venter på at Windsor-familien skal snuble.»

«I tider som dette må dere to fremstå stabile som ektefolk. Stabiliteten deres gir stabilitet for Windsor-familien, og for selskapet.»

Caroline åpnet munnen, men ordene om skilsmisse—setningen hun hadde øvd på i hodet tusen ganger—satte seg fast i halsen. Hun klarte ikke å få dem ut.

«Jeg vet at du har tusen bitterheter. At du er skuffet over at Arthur ikke tok deg i forsvar i sted.»

Isaacs blikk hvilte på henne. «Men for Windsor-familiens skyld, for Arthur, og for de to barna—selv om dere må late som: Hold fasaden. Fremstå som et kjærlig par. Når vi bare kommer oss gjennom denne kneika, blir alt bedre.»

Ordene «blir alt bedre» traff Caroline i hjertet som et hammerslag.

Gjennom de sju årene de hadde vært gift, hadde hun gått fra den ene kneika til den neste. Uten ende i sikte.

Lykkefølelsen hennes, følelsene hennes—når Windsor-familiens interesser sto på spill, var hun alltid den som måtte ofres.

Hun sa ikke mer. Hun snudde bare og gikk ut av arbeidsværelset.

Idet døra lukket seg, hørte hun Isaacs undertrykte hoste bak seg.

Lysene i korridoren var dempet. Skyggen hennes ble lang over gulvet.

Plutselig vibrerte mobilen i lomma. Hun tok den opp og så en melding fra sykehuset: [Frøken Hamilton, det er tid for kontroll. Vennligst kom til sykehuset så snart som mulig.]