Kapittel 7

Klokka seks presis satte vekkerklokka på nattbordet i gang med den skarpe, nådeløse lyden sin.

Caroline blunket tungt. Den indre klokka hennes – som hadde gått like stødig i sju år – dro henne rett inn i våken tilstand.

Hun støttet seg opp i senga. Utringningen på nattkjolen gled litt ned og blottet en blek hals.

Etter rutinen skulle hun allerede ha stått på kjøkkenet nå og gjort i stand frokost til de to barna.

Når de var ferdige å spise, skulle hun kjørt dem til skolen. Så hjem igjen for å rydde, sette i gang en vask, og ordne Arthurs middag …

De små, grå gjøremålene satt i kroppen som om de var programmert inn.

Men idet hun skulle til å løfte dyna og svinge beina ut av senga, kom hun plutselig på varselet om oppfølging på sykehuset som hadde dukket opp på skjermen i går kveld.

Selv om hun hadde bestemt seg for å skille seg fra Arthur, var barna uskyldige i alt dette.

Caroline trakk pusten dypt, rakte ut mot mobilen på nattbordet og fant Arthurs nummer i kontaktene.

Det ringte lenge før han svarte. «Hallo? Hva er det?»

«Arthur, det er meg.» Stemmen til Caroline var rolig. «Jeg må ordne noe i dag og kan ikke kjøre barna til skolen. Kunne du—»

«Det går fint, det trengs ikke—» Han rakk ikke å fullføre før en klar, mild kvinnestemme plutselig kom gjennom røret: «Arthur, hvor lenge er det igjen til speileggene?»

Caroline strammet grepet rundt mobilen. Den stemmen var altfor kjent. Det var Heidi.

Det raslet i andre enden. Så ble det stille. Deretter lyden av en dør som gikk igjen.

Caroline sa ingenting. Hun presset bare telefonen nærmere øret.

Arthur fortsatte: «Siden du har valgt å bo et annet sted, er det ikke vits i at du farter fram og tilbake. Heidi leverer barna på skolen på vei til kontoret. Det ligger på ruta hennes.»

Leppekroken til Caroline trakk seg opp i et bittert smil. Men før hun rakk å svare, hørte hun barnas lyse jubel gjennom røret. «Pappa, skal du og frøken White kjøre oss til skolen sammen i dag?»

Det var Logans stemme, full av barnslig forventning.

Lyden stakk Caroline i hjertet som nåler. Smerten ble tett og bredte seg, som om den fant nye steder å feste seg.

Å følge barna til skolen sammen med Arthur hadde vært ønsket hennes helt siden de ble født.

Og Heidi hadde fått det til uten anstrengelse.

Caroline hadde alltid trodd at barna var avhengige av henne. At de trengte henne.

Men nå virket det som om de var gladere uten henne. Med noen enkle speilegg hadde Heidi uten videre tatt eierskap til sju år av Carolines hengivenhet.

Caroline lukket øynene og trakk pusten dypt. Da hun åpnet dem igjen, hadde uroen lagt seg. Igjen var det bare en død ro i blikket.

Hun sa flatt inn i telefonen: «Takk. Jeg setter pris på det.»

Uten å vente på svar la hun på.

Da skjermen ble svart, stirret Caroline på mørket et par sekunder. Så strakte hun hånda ut mot alarmen som trofast hadde ringt klokka seks hver morgen i sju år, og uten å nøle slettet hun den.

Sju år. Hun kunne endelig slutte å spenne seg når denne timen kom.

Hun la seg ned igjen og trakk dyna tett rundt seg.

Da hun våknet på nytt, var klokka nesten ti.

Caroline sto opp langsomt, gjorde en enkel morgenrutine og tok på seg en løstsittende beige kåpe. Hun pakket seg godt inn mot den rå morgenkulda, grep veska og gikk ut.

Sykehuset bar alltid den samme blandingen av desinfeksjon og medisiner. Kald. Trykkende.

Etter at hun hadde registrert seg, satte Caroline seg på en benk i venteområdet. Hun fulgte med på navnene som rullet over den elektroniske skjermen, mens fingertuppene ubevisst strøk over journalheftet hun hadde i kåpelomma.

Tre personer foran henne.

Hun senket blikket mot hendene sine. Putene på fingrene hadde tynne hardheter, og ved roten av tommelen lå et grunt arr – et brannsår fra kokende vann som hadde sprutet da hun lagde suppe til Arthur.

Akkurat da lyste navnet «Heidi White» opp på skjermen.

Hjertet til Caroline trakk seg sammen som av et iskaldt grep, og hun så opp uten å tenke.

Heidi kom inn gjennom inngangen til venteområdet, arm i arm med Arthur.

Hun hadde på seg en lyserosa kjole og en hvit cardigan. Det lange håret falt mykt over skuldrene. Et svakt smil hvilte på leppene hennes, og hun så uvanlig frisk ut. Som en som hadde sovet godt og fått alt hun trengte.

Arthur, som vanligvis holdt leppene stramt sammen, hadde nå en antydning til smil i munnviken. I blikket hans lå en ømhet Caroline aldri hadde sett. Han bøyde hodet for å si noe til Heidi, lavt og nært.

Det begynte å suse i ørene til Caroline. Hun stirret på dem, som om blikket var spikret fast.

Sju år. Hun hadde vært gift med Arthur i sju år. Likevel hadde hun aldri visst at han kunne se på noen med så milde øyne, høre så tålmodig etter eller smile av noens latter.

Det var ikke det at han ikke kunne være øm. Den ømheten hadde bare aldri vært hennes.

Hun ville ikke at de skulle få øye på henne. I hvert fall ikke nå.

Undersøkelsen til Heidi var raskt unnagjort. Arthur holdt fortsatt hånden støtt rundt livet hennes da de gikk mot utgangen, pratet og lo, som om dagen var lett og verden enkel.

Caroline holdt hodet bøyd. Først da lyden av skrittene deres forsvant helt nedover korridoren, løftet hun blikket og slapp ut et langt åndedrag.

«Caroline Hamilton.» Sykepleierens stemme kom fra siden.

Caroline snufset raskt, presset uroen ned og reiste seg. Hun fulgte etter sykepleieren inn på undersøkelsesrommet.

Heidi var på vei ut da hun, som om hun hadde hørt et kjent navn bak seg, stanset et lite øyeblikk.

«Hva er det? Føler du deg dårlig?» spurte Arthur med en gang, tydelig bekymret.

«Viste ikke prøvene at jeg er helt frisk? Slapp av, vi går.» Heidi smilte svakt. Hun slo navnet fra seg som en tilfeldig tanke og fortsatte bortover sammen med Arthur.

Undersøkelsen til Caroline gikk greit, men resultatene var ikke oppløftende.

Legen studerte bildene, og rynket pannen litt. «Frøken Hamilton, tilstanden din er ikke god. Du må hvile i denne perioden og unngå å slite deg ut.»

Han stanset. Blikket falt på hånden hennes med ring, som lå på bordplaten, og han sukket. «Se på hendene dine. Det synes at du har gjort husarbeid i årevis. De er ganske grove. Det er problemet med hjemmeværende — for mye bekymring og for mye slit. Det er ikke bra for å komme seg.»

Leppene til Caroline rykket. Hun prøvde å smile, men det ble bare ingenting.

Legen merket kanskje at han hadde vært for direkte, og stemmen ble mildere. «Du vet, hun som var inne før deg — hun er i strålende form. Ingen ting å sette fingeren på. Mannen hennes var med, og de så ut som nygifte, så varme mot hverandre.»

Han kom på noe og la til: «Hun er helt tydelig en velholdt, rik frue. Hendene hennes er så pent stelt, og mannen behandler henne fantastisk. Du bør ta en prat med ektefellen din når du kommer hjem. Ikke la deg bli helt utslitt.»

Caroline lo kort og bittert. Hun lurte på hva legen ville tenkt hvis han hadde visst at mannen ved Heidis side var hennes egen ektemann.

Da hun gikk ut av rommet, lå sollyset utenfor klart og skarpt, slik det kan gjøre på en stille dag, selv i byen.

Caroline ble stående. Hun så på skyggen sin på bakken — tynn og alene.

Sakte løftet hun hånden og gransket den. Gifteringen på høyre ringfinger virket plutselig fremmed. Som et lån hun hadde glemt å levere tilbake.

Disse hendene hadde vasket utallige skjorter for Arthur. De hadde laget utallige middager til barna. De hadde holdt dette hjemmet sammen i sju år.

Og til slutt fikk hun høre at alt hun hadde gjort «ikke var gunstig for å bli frisk».

Hun sukket lavt. Så tok hun av diamantringen som hadde holdt ungdommen hennes fanget i sju år, og la den i vesken.