Kapittel 1

Ute hadde snøen lagt seg som et teppe over verden, mens bitre kastvindar ulte rundt hushjørnene.

Sophie Scott sto øverst i trappa i andre etasje. Rundt henne var det varmt og lunt, likevel kjente hun en isende kulde krype helt inn i margen.

Synet foran henne foldet seg ut som et mareritt hun aldri ble kvitt. Olivia Sanders lå på gulvet. Blodet trakk raskt gjennom klærne hennes og farget den dyre marmoren under, hvit og kald som et vinterfjell.

«Babyen min! Sophie, hvorfor dyttet du meg?» skrek Olivia i smerte. Hun holdt begge hendene beskyttende over magen.

Sophie ble kritthvit i ansiktet. Før hun rakk å forsvare seg, hadde Benjamin Brown allerede stormet til. Blikket hans låste seg på henne, fullt av åpent hat. «Sophie, har du et dødsønske?»

De få ordene skar gjennom hjertet hennes som kniver.

Hun trakk pusten dypt og tvang seg til å holde seg rolig. «Jeg dyttet henne ikke. Det er overvåkingskameraer her. Dere kan sjekke opptakene.» Hun klarte ikke å fatte at Olivia ville bruke sitt eget barn for å få henne til å se skyldig ut.

«Hvis du ikke tror meg, finner jeg noen som kan sjekke med én gang.»

«Nok!» Benjamins stemme var hard. «Tror du virkelig jeg fortsatt går på de patetiske løgnene dine? Jeg har sett hvem du egentlig er. En kvinne som er rå og hensynsløst grusom.» Øynene hans var iskalde.

Han gikk mot Sophie, skritt for skritt. Kulden som strålte fra ham var skremmende. Enda verre var det dødelige alvoret i blikket hans. Sophie rygget instinktivt.

«Hadde du ikke prøvd å skylde på Olivia for brannstiftelse den gangen for flere år siden, ville søsteren min ikke blitt vansiret. Og nå har du drept barnet mitt. Sophie, du fortjener alt som kommer.»

Sophie svaiet. Hun knyttet nevene så hardt at det verket. «Det som skjedde den gangen, var ikke min skyld. Hvorfor vil du ikke bare undersøke og finne ut sannheten?»

Med Benjamins makt og nettverk kunne han ha gravd fram sannheten uten problemer, om han bare ville.

I årevis hadde hun gått med stempelet som en ondskapsfull kvinne. Hun hadde tålt Benjamins kulde og nådeløshet. Hun orket ikke mer.

«Jeg stoler på det jeg har sett med mine egne øyne!» brølte Benjamin.

Sophies pupiller trakk seg sammen. Hun klarte ikke å få fram et eneste ord til sitt forsvar.

Det gjorde vondt i brystet, som om hjertet blødde. Sannheten lå rett foran ham, bare han ville lete etter den.

Men han ga henne ikke engang en sjanse til å bevise at hun var uskyldig.

«Jeg kommer ikke til å bruke tid på å rette opp alle misforståelsene dine om meg nå.» Stemmen hennes var presset, tennene sammenbitte. «Først må jeg bevise at det som skjedde i dag, ikke var min skyld. Det er helt tydelig at hun prøver å sette meg i dårlig lys!»

Hvis hun bare fikk tak i overvåkingsopptaket som viste at Olivia ikke var så uskyldig som hun lot som, kunne Benjamin kanskje begynne å tvile på alt han hadde tatt for gitt.

Sophie snudde seg for å finne sikkerhetsopptakene. Da snublet hun brått. Magen traff gulvet med et hardt dunk. En skarp, brennende smerte skjøt gjennom hele kroppen.

«Det gjør så vondt i magen!» Øynene hennes fyltes av panikk da hun så blod samle seg under henne.

Skjelvende, livredd, tryglet hun: «Benjamin, vær så snill, ta meg til sykehuset. Babyene våre…»

Benjamin så ned på henne med forakt. «Det er ikke annet enn en jævelunge fra affæren din med en eller annen tilfeldig fyr! Det barnet fortjener ikke å komme til verden!»

Fortvilelsen flommet i Sophies blikk mens hun skalv. «Benjamin, jeg kan forklare alt. Vær så snill. Bare redd barnet vårt først.»

Hun hadde båret barnet i åtte måneder. Det var bare litt igjen, så skulle det lille livet få se dagens lys.

Med den aller siste gnisten av krefter rakte hun hånden mot Benjamin og klamret seg til det spinkleste håpet. Tenk om han ville ta henne til legevakta?

Men den utstrakte hånden hennes grep bare luft. Hun nådde ikke engang nedre kant av buksa hans.

Olivia skjulte tilfredsheten og skrek av smerte. «Benjamin, vær så snill, ta meg til legevakta fort. Jeg har så vondt!»

Uten å nøle gikk Benjamin bort til Olivia, løftet henne opp i armene og satte kursen mot utgangen med lange steg.

Fra start til slutt sendte han ikke Sophie et eneste blikk. Han så ikke den siste lysgnisten i øynene hennes knuse.

Hun ble liggende på gulvet mens fortvilelsen skylte over henne. Hun kunne nesten høre lyden av hjertet sitt som brast.

Likevel—da hun så ned på magen sin—visste hun at hun ville sette sitt eget liv på spill for å holde barna i live.

Sophie krabbet seg frem med smerte i hver bevegelse, fant mobilen og ringte 113.

Etter det som føltes som en evighet, kom helsepersonell endelig fram. De ga henne akutt behandling med én gang, før de hastet henne videre til sykehuset.

Sophie lå blek og utmattet i en sykehusseng og fikk væske rett i blodet. Blikket hennes var tomt. Tankene lå som i en tung tåke.

Akkurat da braste to vektere inn døra. De rev ut veneflonen fra armen hennes og dro henne brutalt ut av senga.

Sophie hadde ikke krefter til å stritte imot engang. «Hvor tar dere meg?» hvisket hun svakt.

«Mr. Brown sier at sånne som deg må straffes. Du kan tenke over alle feilene i livet ditt i fengsel!» Vekterne tvang Sophie med seg til politistasjonen.

I det øyeblikket ble alt inni Sophie helt blankt.

Hun tryglet dem desperat om å redde barna hennes. Det var ille nok at Benjamin hadde forlatt henne. Nå sendte han henne i fengsel.

Den ene vekteren dro fram juridiske papirer. «Mr. Brown har beordret at du skal få strengest mulig straff. Du kommer til å sitte minst fem år!»

Da hun hørte det, smuldret den siste fliken av følelse Sophie hadde igjen for Benjamin, helt bort.

Nei—de hadde falt ned i avgrunnen allerede i det øyeblikket Benjamin gang på gang valgte Olivia framfor henne.

Sophie hadde lurt seg selv. Hun hadde holdt fast, med en desperat tro på at hvis hun bare holdt ut litt til, så kunne hun kanskje tine det frosne hjertet hans.

Virkeligheten ga henne en sviende ørefik. I Benjamins øyne var hun ikke verdt så mye som et eneste hårstrå på Olivia.

Sophie satt omtåket og hørte politifolkene snakke om de ulike tiltalepunktene.

Hun hadde ingenting igjen i denne verden, bortsett fra bekymringen for storebroren som var sporløst borte, Simon Scott, og den andre broren, Steve Scott, som satt i fengsel.

For noen år siden hadde Scott-familien vært blant de ti største virksomhetene i Luminous City. Nå var de borte, som om de aldri hadde eksistert.

Etter at Scott-familien slo seg konkurs, hadde Benjamin hevnet seg og gått løs på alle slektningene deres.

Han var overbevist om at Sophie var den skyldige. Uansett hvor mye hun ba eller prøvde å forklare, var det nytteløst.

Benjamin ville at hun skulle få en skjebne verre enn døden.

Sophies spisse negler skar seg dypt inn i håndflatene. Om Benjamin noen gang fikk vite sannheten om det som skjedde for år tilbake—selv om han falt på kne ved grava hennes—ville hun aldri tilgi ham!

Hun angret på at hun noen gang hadde møtt Benjamin. Det hadde ødelagt hele livet hennes.

Tiltalepunktene ble raskt fastsatt. Sophie ble pågrepet for grov vold. Kledd i en oransje fengselsdrakt, med håndjern og lenker, steg hun inn i politibilen med en mørk besluttsomhet.

I dette livet skulle hun og Benjamin aldri møtes igjen.