Kapittel 2

Himmelen hadde brått blitt mørk og tung, mettet av fukt. Det lå en kvelende trykkende følelse i lufta, som like før et skikkelig styrtregn.

Benjamin sto foran de enorme vinduene som strakte seg fra gulv til tak på kontoret hans. Irritert løsnet han på slipset. I flere dager hadde han vært urolig uten å forstå hvorfor. Tankene fant ikke ro.

Akkurat da braste assistenten inn døra, andpusten av hastverk. «Mr. Brown! Forferdelige nyheter – fru Brown er død!»

Benjamin snurret seg rundt. Pupillene trakk seg brått sammen idet han stirret på assistenten, helt ute av stand til å tro det. «Hva var det du sa? Si det en gang til.»

Han merket ikke den svake skjelvingen i sin egen stemme.

Assistenten svelget og kjempet seg videre. «Mr. Brown, det er bekreftet at fru Brown døde av en infeksjon mens hun satt i varetekt. Kroppen hennes er allerede sendt til kremasjon.»

Den høye skikkelsen hans vaklet et øyeblikk. Uten at han kunne stoppe det, slo et minne mot ham. Sophie den dagen, liggende i en dam av blod. Hun strakte seg mot ham, desperat, som om hun ba om hjelp uten å si et ord.

Den gangen hadde han vært oppslukt av raseri. Rasende over at Sophie gang på gang hadde forsøkt å skade Olivia, til og med prøvd å drepe barnet hun bar på.

Men han hadde aldri egentlig ønsket Sophie død.

Nå, idet han hørte nyheten, løftet han ubevisst en hånd til brystet. Det var som om noe inni ham var blitt hulere, tommere enn han hadde ventet.

Han burde ha kjent lettelse over at Sophie endelig var borte. Olivias baby hadde tross alt overlevd. Og han hadde opprinnelig planlagt å få Sophie ut av fengselet når Olivias tilstand hadde stabilisert seg.

Men nå …

Nyheten om Sophies død i fengselet nådde raskt Olivia også.

Hun lå tilbakelent mot sengegavlen, uttrykksløs. Blikket var festet på den svakt oppsvulmede magen. I øynene lå det en knute av følelser som ikke lot seg løsne.

Hun hadde aldri trodd at dette barnet skulle være så seigt. At det skulle klamre seg fast og overleve mot alle odds.

Olivia var blitt gravid gjennom kunstig befruktning. Opprinnelig hadde hun planlagt å avslutte svangerskapet etter bryllupet.

Men med Sophie død trengte hun en ny strategi.

Olivia tok fram telefonen og ringte. «Kom og hent meg nå. Gjør som planlagt.»

«Forstått.»

Samtidig satt Benjamin i arbeidsværelset, fortsatt i ferd med å ta inn over seg nyheten om Sophies død.

Telefonen hans ringte skarpt.

Han rakk knapt å svare før Olivias paniske stemme skar gjennom. «Benjamin, jeg er blitt kidnappet! Vær så snill, hjelp meg! Jeg …»

Samtalen ble brått brutt.

«Olivia!»

Benjamin spratt opp, alarmen tok ham i ett rykk. Han slo allerede nummeret til assistenten. «Spor Olivias posisjon umiddelbart. Det haster.»

«Ja, Mr. Brown.»

Kort tid etter sendte assistenten koordinatene. Olivia ble holdt i en forlatt fabrikk på nordsiden av byen.

Benjamin tråkket gassen i bånn og raste av gårde i vill fart. Da han kom fram, fant han Olivia med hendene bundet.

Frykten sto i øynene hennes. Da hun så Benjamin, ropte hun med en gang: «Benjamin! Hjelp meg!»

Kidnapperen ved siden av henne presset en kniv mot halsen hennes idet Benjamin nærmet seg. «Benjamin! Ta ett skritt til, så dreper jeg henne med en gang!»

Benjamin stivnet. Han studerte kidnapperen med et blikk fullt av motstridende følelser. «Hvem har sendt deg? Hva enn du vil ha, kan jeg gi deg! Bare slipp Olivia fri!»

Kidnapperen freste. «Jeg vil ikke ha noe! Mr. Scott sendte meg med ett formål – å la Olivia betale for det som skjedde, å la henne følge Ms. Scott i døden!»

Et kaldt glimt slo gjennom Benjamins blikk idet han prøvde å forstå hvem mannen siktet til.

«Hva har de tilbudt deg for at du skal risikere livet sånn? Jeg dobler det, uansett hva det er,» sa Benjamin. Han løftet hendene og tok et forsiktig skritt fram. Blikket hans var naglet til kniven mot Olivias hals.

«Og hvem, helt konkret, er denne ‘Mr. Scott’ du nevnte?»

Sophies storebror, Simon, hadde vært borte i årevis.

Og den andre broren hennes, Steve, hadde Benjamin selv sendt i fengsel.

Det var de eneste nære familiemedlemmene Sophie egentlig hadde.

Kidnapperen svarte uten å nøle. «Steve, selvsagt. Han ga meg klare ordre – Olivia skal betale prisen.»

Raseriet i Benjamins øyne skjerpet seg, kaldt som isen på en fjord midtvinters.

Han hadde trodd han allerede hadde fått Scott-familien til å betale dyrt. Men tydeligvis hadde de fortsatt ressurser nok til å slå tilbake. Nå sto Olivia i fare på grunn av det.

Da hun så at beskjeden var levert, brast Olivia ut: «Benjamin, jeg er så redd!»

«Jeg lar ingenting skje med deg!» Benjamins blikk slapp ikke kidnapperen et sekund.

Bak Benjamins rygg dyttet Olivia i all hemmelighet kidnapperen i leggen med de bundne hendene. Planen deres hadde fungert perfekt. Nå var det på tide at kidnapperen kom seg unna.

Kidnapperen forsto signalet og begynte å rygge sakte bakover med Olivia foran seg.

Plutselig snublet han og gikk i bakken.

Benjamin grep sjansen. Han kastet seg fram og gikk i clinch med kidnapperen.

Med rå styrke presset Benjamin ham ned mot gulvet. Kidnapperen vred seg fortsatt vilt og desperat.

Olivia snappet kniven som hadde falt ned, og sa med skjelvende hast: «Benjamin, la meg hjelpe deg!»

Uten å nøle siktet hun mot brystet hans og stakk kniven inn.

Kidnapperen – med hjertet gjennomboret – stirret på Olivia, vantro. Den skjelvende hånden hans løftet seg så vidt. «Du …»

Olivia tok straks på seg et livredd uttrykk. Hun slapp kniven og skrek i panikk: «Benjamin, jeg … jeg drepte noen!»

Benjamins skarpe blikk gled fra liket med de stivnende, vidåpne øynene. Olivia utnyttet øyeblikket. Hun sank sammen i armene hans og hulket ukontrollert.

«Benjamin, jeg drepte ham! Kommer jeg i fengsel nå? Jeg var så redd da han kidnappet meg – det eneste jeg klarte å tenke på var at jeg aldri skulle få se deg igjen. Hva skal jeg gjøre?»

Etter et kort øyeblikks nøling strøk Benjamin henne sakte over skulderen. «Jeg lar ingenting skje med deg. Dessuten fortjente han å dø.»

Og ikke bare kidnapperen. Steve skulle også betale.

Benjamin tok Olivia med til sykehuset for en grundig undersøkelse. Han dro fram mobilen og skrev en melding: [Overfør Steve til det mest avsidesliggende fengselet.]

Han nølte et sekund før han sendte den. Han husket hvordan han og Steve en gang hadde vært bestevenner. Men til slutt trykket han send.

Fem år senere gikk Sophie ut av flyplassen, med et vakkert barn i hver hånd.

Hun hadde bare lett sminke, men den naturlige skjønnheten hennes fikk henne til å se ut som en filmstjerne. Med de to utsøkte barna ved siden av seg ble den slående trioen straks lagt merke til.

Sophie lot blikket gli over den velkjente byen hun hadde bodd i i så mange år. Hatet glitret under de vakre øynene hennes.

«Luminous City, jeg er tilbake!» tenkte hun.