Kapittel 3

"Mamma, skal vi møte onkel Frank nå?" spurte Timothy og så opp med de druestore øynene sine, fulle av nysgjerrighet.

"Onkel Frank sa at han har en overraskelse til oss," la Thomas til, ivrig.

Sophie smilte varmt til sønnene sine. "Ja, det skal vi. Men først tar vi en tur innom det nye fotostudioet mitt."

Frank Turner og Benjamin var konkurrenter i næringslivet, men Frank hadde blitt en av Sophies aller nærmeste venner.

Da hun sto ansikt til ansikt med sikker død i fengsel, var det Frank som brukte kontaktnettet sitt for å få henne ut. Han byttet identiteten hennes med en avdød innsatt og fikk henne ut den veien.

Uten Frank ville hun og barna hennes sannsynligvis vært døde.

"Jippi! Vi får leke med onkel Frank!" ropte Thomas, helt fra seg av glede.

Sophies smil ble dypere da hun så på sønnene sine.

Hun hadde aldri trodd hun skulle bære tvillinger da hun rømte utenlands.

Og jo eldre guttene ble, desto mer lignet de Benjamin. Den samme markerte kjevelinjen. De samme gjennomtrengende blå øynene.

Men i motsetning til Benjamins kalde, distanserte vesen, var Thomas sprudlende og livlig. Timothy var den tenksomme, stille av dem.

Sophie åpnet bildøra. Thomas klatret inn i passasjersetet foran, mens Timothy satte seg bak.

Etter at hun hadde født i utlandet, fant Sophie tilbake til det hun egentlig brant for: fotografi.

Den gangen hun slo gjennom i fotomiljøet med det utrolige bildet av en gepard som sprintet fritt i naturen, klarte folk knapt å snakke om noe annet. De sa hun måtte være velsignet av Gud.

Til og med de mest tilfeldige øyeblikksbildene hennes kunne ha et særpreg, som om de bar signaturen hennes i lyset.

Men hun hadde dumt nok gitt slipp på lidenskapen for Benjamin. Den en gang så feirede fotovidunderjenta forsvant fra den profesjonelle scenen.

Når hun tenkte tilbake, kunne Sophie bare konkludere med at hun hadde vært fullstendig virkelighetsfjern.

Den verste feilen hun noen gang gjorde, var å ofre alt for såkalt kjærlighet. Heldigvis hadde hun alltid hatt mot til å begynne på nytt. Selv når hun var knekt, fant hun en måte å reise seg på.

Sophie kjørte sakte, med vinduene nede så guttene kunne kjenne lufta og få med seg byen. Luminous City gled forbi i mildt dagslys, med brede gater, grønne lunger og blanke fasader som speilet himmelen.

Thomas scrollet gjennom nyhetene på mobilen.

Da de stoppet for rødt lys, kastet Sophie et blikk på skjermen hans og så at han hadde satt på et intervju fra økonominyhetene.

Programlederen presenterte gjesten med stor iver: "Vi er beæret over å ha med oss i dag konsernsjefen i det globalt rangerte Brown Group, Benjamin Brown..."

Før programlederen rakk å si ferdig, strakte en liten hånd seg fram fra baksetet og sveipet videoen bort.

Thomas trakk straks underleppa ut og snudde seg irritert mot broren. "Timothy, hvorfor gjorde du det?"

"Jeg hater ham," svarte Timothy uten å nøle.

Sophie hevet et øyenbryn, nysgjerrig. "Timothy, du har jo aldri møtt ham. Hvorfor hater du ham så mye?"

"Fordi han gjorde deg vondt," svarte Timothy, med en overbevisning som ikke vaklet. "Thomas og jeg kom til verden for å beskytte deg. Alle som sårer deg, blir fienden vår."

Thomas nikket ivrig. "Ja! Ingen får lov til å gjøre mamma vondt mens vi er her."

Sophie blunket, og en varm bølge skylte gjennom hjertet hennes.

De dyrebare guttene hennes hadde vokst opp til å være mer enn bare sårbarheten hennes. De var styrken hennes. Den rustningen ingen kunne trenge gjennom.

"Jeg vet. Men..."

Sofies stemme ebbet ut, usikker. Hun hadde aldri snakket med guttene om hvor de kom fra, selv om de hadde spurt før.

Etter at hun hadde avfeid spørsmålene deres noen ganger, virket både Timothy og Thomas å merke ubehaget hennes. De tok det aldri opp igjen.

Nå fikk kommentarene deres henne til å lure på om de allerede visste mer enn hun trodde.

Timothys neste ord bekreftet mistanken hennes.

«Mamma, Thomas og jeg vet allerede hva du har holdt skjult.»

Thomas pekte på sitt eget ansikt. «Mamma, vi er ikke dumme.»

Sofie ble stum et øyeblikk.

Benjamins innflytelse hadde nådd et toppunkt. Selv om de ikke bodde i Luminous City, dukket det stadig opp nyheter om Benjamin i strømmen deres.

Og når guttene var så usedvanlig skarpe, hvordan kunne de ikke legge merke til den slående likheten mellom dem selv og mannen i disse nyhetssakene?

Trafikklyset skiftet til grønt, og Sofie begynte å kjøre igjen.

Hun holdt rattet med én hånd. Tankene var fortsatt hos samtalen.

«Thomas, Timothy, hvis det en dag…» Sofie veide ordene nøye.

Men før hun rakk å fullføre, avbrøt begge uten å nøle. «Mamma, det kommer ikke en sånn dag. Vi skal alltid være ved siden av deg.»

Blikket til Sofie dirret av følelser. Noen ganger var det ting som ikke trengte å sies rett ut.

«Greit,» sa hun, med øyne fulle av lykke og en ro som la seg i brystet.

De nærmet seg et venstresving. Sofie dreide rattet og fortsatte videre etter svingen, helt uvitende om passasjeren i en Rolls-Royce som sto og ventet ved lyskrysset like i nærheten.

Benjamin stirret vantro på ansiktet til Sofie idet bilen hennes passerte.

Et øyeblikk tvilte han på sine egne øyne. Skulle ikke Sofie ha dødd i fengsel? Hvordan kunne hun være i live?

Likevel føltes det han nettopp hadde sett, uomtvistelig virkelig.

Sofie han fikk et glimt av, hadde de samme vakre trekkene han husket. Men holdningen hennes var mer voksen nå. Det var en uforklarlig tyngde i nærværet hennes, som om hun bar på mer enn før.

Han befalte straks sjåføren: «Følg den bilen som nettopp svingte til venstre.»

Sjåføren nølte. «Beklager, Mr. Brown, men den bilen er allerede borte. Vi rekker den ikke nå.»

Benjamins stramme kropp sank gradvis sammen, som om han løsnet et usynlig grep. Han lukket øynene og sa: «Kjør til den opprinnelige destinasjonen. Vi får se på den nye tomta til selskapet.»

«Ja, Mr. Brown.»

Imens rullet Sofie inn og stanset foran fotostudioet sitt.

Frank hadde hjulpet henne å etablere virksomheten under falsk identitet. Gjennom årene hadde den vokst seg solid, og den trakk til seg en rekke kunder med navn som bar langt—folk som var vant til å bli gjenkjent på gata.

Da Sofie steg ut av bilen, la hun merke til at lokalet ved siden av nesten var ferdig pusset opp, selv om fasaden fortsatt var naken og uten skilt. Hun klarte ikke å se hva slags butikk eller kontor som skulle inn der.

Hun hadde selv vurdert å utvide studioet inn i det lokalet dersom oppdragene fortsatte å strømme på, men noen hadde kommet henne i forkjøpet.

Sofie tok sønnene i hendene. «Kom, så går vi inn og ser.»

Kort tid etter svingte Benjamins bil inn til samme sted.

Han studerte tankefullt den svarte SUV-en som sto parkert ved bygget, og kjente en merkelig uro. Den virket underlig kjent.

Den så prikk lik ut bilen han hadde sett Sofie kjøre for bare et øyeblikk siden.

Kunne det være…?