Kapittel 4
Benjamins blikk var naglet til fotostudioet.
Det var den bilen. Det kunne ikke være noen tvil.
I løpet av disse fem årene hadde han ofte våknet midt på natta, skvetten etter å ha sett Sophies ansikt i drømmene. Noen ganger så hun på ham med kjærlighet. Andre ganger sto hun som en hard silhuett mot flammer.
Men oftest så han henne ligge i en pøl av blod. Hun strakte hånden mot ham, helt til armen bare falt tungt ned, livløs.
Det tomrommet i brystet, den brennende smerten, tok pusten fra ham hver eneste gang.
Han hadde trodd det var sorg som spilte ham et puss. At hodet hans drev med grusomme triks.
Men nå sa fornuften noe annet. Dette var ingen innbilning.
Sophie … var hun ikke død?
Erkjennelsen slo ned som lyn, og slo i stykker tankene hans.
Det som kom etterpå, var ikke den ville gleden over å finne noen man trodde var borte. Det var et raseri som reiste seg som et fjell, over å ha blitt lurt.
Sophie var ikke død? Hvem var da kvinnen som døde i fengsel for fem år siden?
Hvor hadde Sophie vært hele denne tiden?
Hvorfor hadde hun iscenesatt sin egen død? Var det for å slippe unna ham for godt?
Hvert spørsmål stakk Benjamin i hjertet som en torn. Alt som allerede var i uorden i ham, raknet enda mer.
«Mr. Brown, skal vi …?» Sjåføren kastet et nervøst blikk på Benjamins stadig mørkere ansikt.
«Undersøk,» sa Benjamin. Stemmen var iskald. «Jeg vil ha alt dere kan finne om studioet der inne, og om det kjøretøyet. Finn ut hvem som eier det. Nå. Med en gang!»
«Ja, Mr. Brown.» Assistenten hans våget ikke å somle. Han dro fram telefonen og satte oppdraget i gang med én gang.
Bra. Veldig bra. Sophie Scott, du får håpe jeg ikke får tak i deg. Hvis du virkelig er i live, hva i all verden har all smerten og helvete jeg har holdt ut i fem år for din skyld vært verdt? freste Benjamin inni seg.
Inne i studioet var stemningen derimot varm og lys.
«Wow! Mamma, det er så fint her!» Thomas løp rundt i det romslige lokalet, badet i sollys fra store vinduer.
Timothy holdt seg tett ved Sophie. De store øynene hans flakket nysgjerrig over alt.
«Liker dere det her?» Sophie satte seg på huk og rufset dem begge i håret.
«Jeg elsker det!» Thomas nikket ivrig. «Nå kan vi vente på deg her når du er ferdig på jobb!»
Sophie smilte. Hjertet hennes ble mykt, som om det smeltet.
De siste fem årene hadde vært ufattelig tunge. Men når hun så barna sine friske og fulle av liv, føltes alt likevel verdt det.
Hun reiste seg. Hun skulle til å vise dem det private kontoret sitt da telefonen ringte.
Det var agenten hennes, Laura Wilson.
«Sophie! Hvor er du? Tilbake i Luminous City uten å si fra?» Lauras energiske stemme sprutet gjennom linja.
«Jeg landet nettopp. Jeg viser barna det nye studioet,» svarte Sophie med et smil. «Jeg ville overraske deg.»
«Overraske? Mer som å gi meg hjerteinfarkt!» Laura fnøs, men tonen ble raskt oppglødd. «Men timingen din er perfekt! Jeg har akkurat fått et oppdrag – kunden ba spesifikt om deg!»
Sophie sperret øynene opp. «Ba om meg? Jeg kan da ikke være særlig kjent her.»
I årevis hadde hun jobbet i utlandet under kunstnernavnet «Stella». Hun hadde fått et internasjonalt navn, men det var få i Luminous City som kjente arbeidet hennes.
Laura svulmet av stolthet. «Der tar du feil! Denne kunden er blant de øverste i Luminous City – de har kontakter overalt!»
«De trenger promobilder av den nyutnevnte toppsjefen sin. Kravene deres er skyhøye – de har allerede vraket flere fotografer.»
«Men så hadde de visst fått se et av signaturbildene dine, og de ble helt satt ut. De spurte etter deg ved navn!»
«Dette er en mulighet som kommer én gang i livet!»
«Får du den jobben, gjør du en skikkelig entré i markedet her hjemme!»
Sophie kjente det krible av forventning.
Hun hadde kommet tilbake av to grunner. For å finne sannheten om fortida og ta hevn for familien. Men også for å skape et stabilt liv for barna, ved å flytte karrieren nærmere hjem.
Denne sjansen kunne ikke ha kommet mer beleilig.
«Greit, Laura. Send meg tid og sted, så drar jeg bort.»
«Flott! De gleder seg til å møtes – avtalen er i ettermiddag på Cornerstone Café.» Laura stanset, så spurte hun: «Går det bra med ungene? Jeg kan komme og passe dem hvis du trenger det.»
«Det går fint. Jeg tar dem med, og så kan du hjelpe meg å holde et øye med dem når vi kommer fram,» sa Sophie. Hun ville ikke la guttene være alene.
«Enda bedre! Jeg har ikke sett de to små gullene på evigheter!»
Da Sophie kom fram, sto Laura allerede og ventet ute.
«Mine to små hjerteknusere! Kom hit!» Laura strålte og bredte armene idet hun fikk øye på tvillingene.
«Laura!» Thomas løp bort til henne, full av iver.
Timothy hilste høflig. «Hei, Laura.»
«Så flinke gutter.» Laura klemte dem begge, tydelig opprømt. «Sophie, bare gå inn. Jeg holder dem med selskap her ute – vi skal ikke lage noe styr.»
«Tusen takk, Laura.» Sophie smilte takknemlig før hun gikk inn på kafeen.
Hun satte seg ved bordet de hadde avtalt, og ventet tålmodig.
I samme stund trillet en skrikende rød Ferrari opp utenfor.
Døra gikk opp, og en velkledd, kjekk mann steg ut.
Det var Nathan Reynolds, Benjamins nærmeste venn.
Nathan var i usedvanlig godt humør i dag. Faren hans hadde endelig gitt etter og latt ham få ansvar for å fronte den nye satsingen i familiekonsernet.
Det første han tenkte på, var å hyre den mystiske fotografen «Stella», som hadde tatt fotomiljøet med storm.
Han smånynnet for seg selv og skulle til å gå inn, da blikket hans feide over området og stivnet.
Ved et bord ute satt en kvinne som så ut som en agent, og lekte med to små gutter.
De to guttene …
Føttene hans kjentes limt fast i brosteinen.
Han blunket hardt, som om han ikke stolte på synet sitt.
Barna – den ene livlig og utadvendt, den andre stille og ettertenksom. To helt ulike lynner, men ansiktene …
De var som to dråper vann. Små, perfekte utgaver av Benjamin.
Øyenbrynene, nesen, munnen – hver eneste detalj var identisk.
Når i all verden hadde Benjamin i hemmelighet fått to barn som var så store? Hvordan kunne han, Benjamins beste venn, ikke ha fått vite noe?
Tankene til Nathan gikk i spinn av sjokk. Instinktet hans var å storme bort og kreve svar.
Akkurat da virket det som om den ene gutten ble lei og ropte mot kafeen: «Mamma, jeg er tørst!»
Etter ropet kom en skikkelse ut fra kafeen.
Da Sophie snudde seg, og ansiktet hennes ble helt synlig i ettermiddagssola, kjentes det for Nathan som om han ble truffet av lyn. Hodet ble tomt.
Hadde hun ikke dødd i fengsel for fem år siden? De hadde til og med kremert henne!
Benjamin hadde vært knust i månedsvis etterpå.
Hvem var kvinnen som sto der foran ham – levende, varm, med luft i lungene? Et spøkelse?
Kneleddene til Nathan holdt på å svikte.
Herregud. Hun har kommet tilbake fra de døde, tenkte han.
Alle tanker om jobb forsvant. Han dro fram mobilen med skjelvende hender.
Det ringte. Så ble det tatt.
«Hva er det?» Benjamins kalde stemme kom gjennom.
«Benjamin!» Stemmen til Nathan skalv, ordene veltet ut i kaos. «J-j-jeg … jeg så et spøkelse! Nei! Ikke et spøkelse! Hun er virkelig! Du må komme til Cornerstone Café med en gang! Nå!»
Benjamin rynket pannen. «Nathan, har du klikka?»
«Jeg har ikke klikka på noe som helst!» Nathan var nær ved å hoppe av uro. «Det er Sophie! Jeg så henne! Hun er ikke død! Og hun har to barn med seg! De ser akkurat ut som deg!»
I andre enden ble det dødsstille.
Sekunder senere kom Benjamins stemme tilbake. Den var som om den steg opp fra et iskaldt dyp, full av dommedagsraseri og metallisk kulde.
«Adresse.»
Da Nathan hadde gitt ham stedet, ble samtalen brått brutt.
Mindre enn ti minutter senere rev hvinende bremser opp stillheten rundt kafeen.
En svart Rolls-Royce Phantom stanset hardt ved inngangen, og døra ble slengt opp.
Benjamin steg ut. Han utstrålte en skremmende fiendtlighet, og det kjekke ansiktet hans var mørkt, nesten truende.
Blikket hans, skarpt som en pil, låste seg øyeblikkelig på kvinnen som lo sammen med barna like i nærheten.
Et raseri som en flodbølge skylte gjennom ham på et øyeblikk.
