Kapittel 5

Sophie rakte Timothy et glass vann.

«Drikk sakte, så du ikke setter i halsen.» Hun satte seg på huk og tok fram et papirlommetørkle for å tørke bort vannet i munnviken hans.

Thomas, som hadde lekt like i nærheten og blitt svett i pannen, kom også bort. «Mamma, jeg vil ha jeg også!»

«Selvfølgelig, vennen.» Sophie snudde seg mot kafeen igjen for å hente et nytt glass.

Sollyset la seg over henne og pakket henne inn i et mykt skjær. Hun så ut som selve bildet på morskjærlighet – rolig, varm og fredfylt.

Synet fikk Benjamin til å nesten miste pusten.

Sophie! Hun var faktisk i live!

Hvordan våget hun … Hvordan våget hun å late som hun var død og gjøre narr av ham i fem hele år!

De siste fem årene – hva slags liv hadde han holdt ut? Natt etter natt hadde han våknet i panikk. Han ble hjemsøkt av bilder av henne, liggende i en dam av blod. Han hatet henne – hatet grusomheten hennes, hatet hvordan hun gang på gang hadde såret Olivia. Likevel, da han fikk høre at hun var død, var den følelsen av å bli hul innvendig skremmende ekte.

En periode hadde han til og med trodd at skyldfølelsen hadde gjort ham gal.

Men nå sto hun der. Helt levende – og attpåtil med to barn!

Blikket hans gled uvilkårlig over til de to små guttene i nærheten.

Ansiktene deres var som et speil av hans eget barndomsansikt.

Han regnet lynraskt i hodet.

For fem år siden hadde Sophie havnet i fengsel og så «dødd». De barna så ikke ut til å være mer enn fire–fem år gamle. Tidslinjen passet skremmende godt.

Så de var ikke en annen manns barn – de var hans. Benjamins barn!

En innsikt, både absurd og sylskarp, skar gjennom ham. Kanskje han hadde misforstått henne helt fra start.

Men tanken varte bare et øyeblikk. Den ble straks druknet av en langt større raseri.

Hvis barna var hans, hvorfor hadde hun ikke forklart?

I alle disse fem årene, mens hun hadde vært i live – hvorfor hadde hun ikke kommet til ham?

Hun hadde heller villet gjemme seg bort med barna hans enn å komme tilbake til ham.

Var hun så desperat etter å slippe unna ham?

«Benjamin?» Nathan fulgte med på ansiktet til vennen, som skiftet uttrykk fra sekund til sekund, og ble mer og mer urolig. «Hva gjør vi nå?»

«Det som må gjøres,» svarte Benjamin kaldt.

Han skulle finne ut nøyaktig hva Sophie drev med.

Nathan trakk etter pusten, men skjerpet seg før han gikk bort.

Han satte seg ned på andre siden av bordet fra Sophie og tvang fram et smil han håpet så profesjonelt ut. «Unnskyld, er det Stella? Jeg heter Nathan Reynolds og kommer fra Reynolds-konsernet. Hyggelig å hilse på deg.»

Sophies blikk hvilte på ansiktet hans et kort sekund, og hjertet sank.

Nathan!

Benjamins beste venn!

Hva gjorde han her?

«Unnskyld!» Kroppen reagerte før hodet rakk å tenke, og ordene ramlet ut. «Jeg kan ikke ta den jobben!»

Uten å vente på svar, snudde hun seg for å gå.

Hun hadde bare én tanke: Hun måtte få Timothy og Thomas bort herfra. Med en gang!

Hun kunne ikke la Benjamin oppdage barna.

Med makten og ressursene hans ville han uten tvil ta dem fra henne!

«Laura! Vi må gå nå!» Sophie hastet ut, og stemmen røpet hvor presset hun var, selv om hun prøvde å holde den i sjakk.

Laura, som ikke forsto, skjønte likevel med én gang at noe var galt. Hun reiste seg og tok begge barna i hånden.

«Mamma, hva er det?» spurte Thomas, forvirret.

«Ingenting, vennen. Jeg kom bare på noe som hastet – vi må hjem.» Sophie rev opp bildøra og hjalp begge barna inn før hun gled på plass bak rattet.

Motoren brummet i gang, og SUV-en flettet seg raskt inn i trafikken.

Hun satt der og så kaféen bli mindre i bakspeilet. Hjertet hennes hadde fortsatt ikke funnet normal rytme.

Hun hadde trodd hun var forberedt på alt.

Men i det øyeblikket hun satte foten tilbake i denne byen, kunne alt som hadde med Benjamin å gjøre, fortsatt kaste henne rett ut i panikk.

Hun måtte være mer forsiktig.

Bilen rullet stødig mot hjemmet, og stemningen inne i kupeen var merkbart dempet. Thomas og Timothy, som merket uroen hennes, var uvanlig stille.

Ved innkjøringen til borettslaget gjorde Sophie seg klar til å svinge inn mot parkeringsplassen.

Da skar en øredøvende hvin av bremser gjennom lufta.

En svart Rolls-Royce Phantom skjøt ut fra siden og la seg brutalt, dominerende, rett foran bilen hennes. Hun ble tvunget til å bråstoppe.

Støtfangerne sto bare noen få centimeter fra hverandre.

Sophies hjerte var nær ved å hoppe ut av halsen. Fortsatt skjelven av sjokket løftet hun instinktivt armen som for å skjerme barna.

Døra på Rolls-Roycen ble slengt opp.

Benjamin steg ut.

Med solen i ryggen virket den høye skikkelsen hans enda mer truende idet han kom mot henne, skritt for skritt. Det blendende vakre ansiktet var nå hardt og islagt, som en demonfyrste som hadde reist seg fra dypet.

Blodet i Sophie frøs på stedet.

Han hadde funnet henne likevel.

Han hamret knyttneven i bilruta. Slaget fikk hele bilen til å riste.

«Sophie Scott!» Stemmen hans var så kald at den kunne rimlegge lufta. «Hvor lenge har du tenkt å gjemme deg?»

Sophie tvang seg til å være rolig. Hun kunne ikke vise svakhet foran ham.

Hun åpnet bildøra og reiste seg for å møte ham. «Mr. Brown, jeg tror ikke vi har noe å snakke om.»

«Ikke noe å snakke om?» Benjamin lo kort og uten varme. Blikket gled forbi henne og inn i bilen, til barna. «Hva med dem? Er de også ‘ikke noe å snakke om’?»

Han pekte på Thomas og Timothy. «Det der er sønnene mine! Tør du å nekte for det?»

Inne i bilen så Thomas og Timothy opp på det sinte ansiktet hans.

«Slem mann!» Thomas stirret på ham uten å vike. «Du skal ikke mobbe mamma!»

Timothy var enda mer direkte. Han løftet barneklokka si og sa med den søte stemmen sin: «Mamma, skal vi ringe politiet? Det er en slem mann som plager oss.»

De enkle ordene fikk bare Benjamins raseri til å blusse enda mer.

Hans egne sønner kalte ham en slem mann? Og truet med å få ham arrestert?

«Nok!» Benjamin mistet tålmodigheten fullstendig. Han grep Sophies arm og dro henne hardt mot seg. «Du skal forklare meg alt! Hva som skjedde de siste fem årene!»

«Slipp!» Sophie vred seg løs så godt hun kunne, håndleddet dunket under jernhåndgrepet hans.

I tumultene ble ermet på den lette blusen hennes revet brutalt opp.

Med ett ble et nett av arr – grodd, men fortsatt grotesk tydelige – blottlagt i den kalde lufta.

På den slanke armen lå gamle og nye arr i lag på lag, kryss og tvers som stygge skolopendere. Synet var sjokkerende.

Bevegelsen til Benjamin stivnet brått.