Den Hvite Ulven

Vekkerklokken på nattbordet ville ikke slutte å ringe. Alexia snudde seg for å slå den av. 05:00. En ugudelig tid, tenkte hun mens hun klatret ut av sengen. Det var hennes 18-årsdag. Dagen de fleste ulver ser frem til. I stedet satte det magen hennes i knute. Hun var nå i parringsalder. Ville hun finne sin partner i dag? Ville han være snill? Kjekk? En kriger? Usikkerheten gjorde henne nervøs.

Hun gjorde seg klar for treningsfeltet i håp om at det ville hjelpe å få ut nervene. Alle ulvene trente i Silver Moon-flokken, men som datter av alfaen måtte hun trene dobbelt så hardt, derfor sto hun opp tidlig hver morgen for å trene med faren og tvillingbroren sin. Luca tuslet mot treningsfeltet med søvnen fortsatt tung i øynene. Han var definitivt ikke like bekymret for dagen som hun var.

"God morgen," sa Alexia til broren. Han mumlet et "uh" til svar. Ikke helt våken ennå. De begynte å tøye for å varme opp musklene da faren, Alfa Jacob Silver, kom ut for å møte dem.

"God morgen, barna mine," sa han til dem. "God morgen," svarte de i kor. "Jeg vet det er en stor dag for dere begge, men jeg vil fortsatt at dere skal trene like hardt som hvilken som helst annen dag," han tok en pause, "Så, la oss starte bursdagen deres med en fin milslang løpetur." Tvillingene stønnet, men satte kursen mot stien. Faren presset dem til å være sterke både mentalt og fysisk. Like mye tid som de brukte på kamptrening, brukte de på å lese. Han ønsket at alle barna hans, både gutter og jenter, skulle være tøffe. Tvillingene, som var de eldste, hadde det tøffest. "Barna mine skal være sterke og intelligente," sa faren alltid til dem da de vokste opp.

Etter en utmattende morgenøkt med faren og broren, slukte Alexia frokosten på kjøkkenet i flokkens hus. Akkurat da hun stakk en ny bit egg i munnen, svevde moren inn i rommet. "Hallo! Hallo!" sang hun. "Hallo," sa Alexia med munnen full.

"Åh, babyene mine er blitt voksne!" begynte Shelia. "Kveldens fest blir årets fest, ingenting annet enn det beste for mine små engler. 18? Hvor er tiden blitt av?" Shelia begynte å bable om alderen sin, så Alexia stengte henne ute. Inntil Shelia begynte å si navnet hennes. "Hva var det, mamma? Beklager," spurte Alexia.

"Jeg lurte på om du vet hvor broren din er?" svarte Shelia. "Åh! Jeg tror han gikk tilbake til sengen," svarte hun. "Selvfølgelig gjorde han det, vel, jeg skal ut og gjøre ærender. Send meg en melding hvis du trenger noe. Og selvfølgelig, gratulerer med dagen, kjære!" Shelia ga henne en avskjedsklem før hun dro.

Alexia tenkte alltid at moren var som en fe-gudmor som spredte glede hvor enn hun gikk. Den perfekte Luna.

Hva om partneren hennes var en alfa? Ville hun være en god Luna? En god partner? Hun hadde aldri hatt en kjæreste før, og nå kunne hun når som helst bli paret. Hun funderte på dette og kjente angsten komme tilbake, den hun hadde jobbet av seg tidligere.

Hun hadde litt tid å slå i hjel siden festen ikke begynte før i kveld, så hun bestemte seg for å lese litt. Det varte femten minutter fordi hun ikke klarte å fokusere. Så hun gikk en tur. Kanskje hun ville fange duften av partneren sin ved en tilfeldighet. Ingen lykke.

Flokken var travelt opptatt med å gjøre seg klare til festen. Ikke bare skulle hele flokken være der, men også andre flokker. De hadde mange allianser med andre flokker, men ingen var nærmere enn "Gjengen". Gjengen besto av barn av forskjellige alfaer. De var omtrent på samme alder, med Luca og Alexia som de yngste. Alle hadde knyttet bånd over det å vokse opp som alfabarn. De begynte å henge sammen på flokkens samlinger da de var små, og da de begynte å kjøre bil, ble de uatskillelige. Alle i kongeriket hadde hørt om gjengen siden de alle kom fra fremtredende flokker.

Gjengen besto av Luca og Alexia fra Silver Moon.

Tabatha fra Crescent Moon-flokken.

Christopher og Thomas fra Diamond Ridge-flokken.

Hazel fra Eclipse Moon-flokken.

Det siste medlemmet av gjengen var prins Edmond fra kongefamilien. Etter at faren hans døde, tok prins Edmond på seg mer ansvar for å hjelpe sin eldre bror, kong Caspian, noe som gjorde det vanskeligere for ham å henge med, men han kom i kveld. Til mange ulvepikers store glede. Han var den nest mest ettertraktede ungkaren, med broren som den første.

Alexia tenkte på å få se alle vennene sine og ble straks begeistret. Nervene fra morgenen forsvant. De hadde alltid støttet henne. Da hun bestemte seg for å stikke av da hun var tolv, gjemte Hazel henne på rommet sitt i to dager. Riktignok snakket fedrene deres sammen og visste at hun var der hele tiden. Men det var tanken som telte.

Hun tilbrakte dagen med å hente kaffe og hjelpe til med å forberede festen til det var tid for å begynne å kle seg. Hun nærmest hoppet opp trappen til rommet sitt.

Etter å ha dusjet, ventet Alexia tålmodig mens frisøren og sminkøren gjorde sitt. Hun likte å pynte seg, men med trening og arbeidsmengde var hun som regel i treningsklær. Til slutt kom lillesøsteren hennes, Morgan, inn. "Wow! Jeg kan ikke tro hvor mange som kommer! Jeg er sååå nervøs, og det er ikke engang min bursdag! Jeg lurer på om bursdagen min blir som dette!" utbrøt Morgan.

Alexia så kjærlig på lillesøsteren sin og sa: "Med mamma vet jeg at det blir det, pluss at du er den yngste, så hun må slå på stortromma." Shelia ville definitivt overdrive for sin lille baby. Morgan lo. "Så, noen hell med å finne en make?"

Alexia ristet på hodet. "Nei, ikke engang et hint av noe fint. Jeg gikk rundt hele flokken i dag for å forberede meg, og jeg luktet ingenting."

"Jeg vedder på at din make er prins Edmond, fordi hele gruppen din er knyttet til hverandre. Hazel er med Christopher, og Tabatha med Thomas. Du er den eneste jenta igjen, og Edmond er den eneste tilgjengelige gutten."

"Morgan, Edmond er bestevennen min, jeg tror ikke han er min make," sa Alexia.

"Det betyr at han mest sannsynlig er din make, bare vent og se," erklærte Morgan med et bestemt ansikt.

Omtrent da var frisøren og sminkøren ferdige med arbeidet sitt. Alexia snudde seg for å se på seg selv i speilet og smilte. Det lange blonde håret hennes var krøllet til perfeksjon, og de krystallblå øynene hennes var fortryllende. Morgan var i ekstase. "Åh, Lex! Du ser så vakker ut!"

Alexia smilte fordi hun følte seg helt nydelig.

Hun så på seg selv i speilet og kunne ikke la være å tenke på sin make.

Morgans ord dukket opp igjen i tankene hennes.

Hva om prins Edmond virkelig er hennes make?

Vil hun være lykkelig med en make hun ikke elsker?

Litt bekymret, men Alexia brøt likevel ut i et smil.