Kapittel 22

-Vera-

Jeg synker sammen på gulvet idet kirurgens oppmerksomhet rettes mot meg, bena svikter. Hjertet mitt føles som om det skal hamre ut av brystet.

Dette kan ikke være sant. Den eneste faren jeg noen gang har kjent kan ikke være borte. Jeg kryper nærmere bordet, tårene begynner å fylle øynene ...

Logg inn og fortsett å lese