KAPITTEL HUNDRE OG ÅTTI-NI

Alt gikk forbi i en tåke, jeg la knapt merke til noe av det fordi det føltes som om noen hadde stukket hendene sine inn i hjertet mitt og prøvde å rive det ut.

"Er du ok?" spurte Axel meg for ørtende gang.

"Jeg har det bra, kjære, fokuser," svarte jeg med en tvunget latter.

Jeg ville ikke at noe ...

Logg inn og fortsett å lese