Kapittel 3 To blodige hendelser
Edward holdt på å runke! Han hadde dumpa meg for å onanere til et bilde av Anne!
Jeg visste ikke om jeg var mest flau på egne vegne eller om jeg prøvde å redde Edwards verdighet, men noe fikk meg til å trekke meg tilbake og gjemme meg bak døra. Snart ble rommet helt stille. Jeg ble stående og holde pusten, som om stillheten kunne viske ut det jeg nettopp hadde sett.
Jeg visste ikke om jeg var mest flau på egne vegne eller om jeg prøvde å redde Edwards verdighet, men noe fikk meg til å gjemme meg bak døra. Etter en stund hørte jeg lyder inne fra garderoben. Kvelende, entydige lyder. Jeg kjente den kalde parketten mot de bare føttene, en iskald risling gikk gjennom kroppen, og jeg stivnet der jeg sto.
Jeg hørte Edward rive til seg noen papirlommetørklær og trodde han var ferdig, men det var han ikke – han begynte igjen. Hjertet sank. Denne gangen gjorde det virkelig vondt.
Hver eneste stønn fra Edward føltes som en kniv som ble presset rett inn i brystet mitt.
Jeg gikk tilbake til rommet vårt og lukket døra hardt bak meg, som om jeg kunne stenge hele verden ute. Stillheten la seg tungt over alt. Det eneste jeg hørte var mitt eget hjerte som hamret i ørene.
Tårene rant ustanselig og gjorde alt uklart. Jeg satte meg på sengekanten, som en dukke noen hadde mistet interessen for, helt tom for krefter, mens tårene bare fortsatte å strømme.
Jeg var fylt til randen av skuffelse og raseri mot Edward. Jeg spilte av all den merkelige oppførselen hans inne i hodet, om og om igjen, som en film jeg ikke kom meg ut av. Det føltes som om noen sto og skar hjertet mitt opp med små, presise kutt.
Smerten slo innover meg i bølger. Jeg tørket tårene med håndbaken og nektet å bare sitte der og gråte – jeg måtte finne bevis på at han hadde vært utro.
Først da kunne jeg sikre meg flere verdier i skilsmissen. Helt ærlig handlet det ikke egentlig om pengene – jeg ville bare ikke at Anne skulle få én eneste krone.
Jeg skylte ansiktet raskt i kaldt vann, la på litt sminke for å se noenlunde samlet ut. Jeg måtte komme meg til sykehuset og se Anne før Edward rakk det.
På sykehuset åpnet jeg døra til rommet hennes. Der lå Anne, oppslukt av mobilen, som om resten av verden ikke fantes. Hun så frisk ut. Altfor frisk. Som om ingenting hadde skjedd.
…men da hun fikk øye på meg, forandret ansiktet hennes seg.
«Diana, hva gjør du her?» sa hun. Anne kalte meg alltid ved navn.
Før trodde jeg det var et tegn på nærhet mellom oss. Nå skjønte jeg at det var fordi hun ikke orket å kalle meg «fru Howard».
«Anne, går det bra med deg?» spurte jeg, og forsøkte å høres tilfeldig og rolig ut.
Anne løftet blikket. Et svakt rødt skjær bredte seg over ansiktet hennes. Hun gned kinnet lett mot håndflaten min da jeg strøk henne, og ga meg et sjenert lite smil.
«Edward er så slitsom,» mumlet hun.
«Jeg sa til ham at han ikke måtte si noe til deg. Jeg ville ikke at du skulle bekymre deg.» Stemmen hennes var myk, nesten som et kattepus-surr.
«Har du lyst på noe å spise?» spurte jeg.
«Jeg vil ha et eple.» Øynene hennes lyste opp som hos et barn julaften. Hun gjorde seg til, la hånden dramatisk over hjertet og skjøv underleppa litt frem mot meg.
«Greit, jeg skreller et til deg.» Jeg nikket, tok en liten fruktkniv fra nattbordet og begynte å skrelle eplet. Kniven gled gjennom skallet med en sprø, ren lyd som fylte det hvite sykehusrommet.
Før jeg kom til sykehuset, hadde jeg vært fast bestemt på å finne bevis for at Edward var utro, og jeg hadde ingen planer om å være hyggelig mot Anne. Men den myke stemmen hennes gjorde noe med meg.
Da hun snakket til meg på den måten, og minnene om alt vi hadde delt dukket opp, merket jeg at noe i meg ble mykere. Uansett alt – jeg brydde meg jo om Anne.
Vi hadde tross alt bodd sammen i fire år, og jeg hadde vært god mot henne. Det jeg hadde, hadde hun også. Hun kunne forsyne seg fritt fra tingene mine. Hvis Anne virkelig hadde bedratt meg på den måten, ville det være som et knivstikk i ryggen. Rett foran øynene mine.
«Du er så god mot meg.» Anne så på meg og smilte, øynene glitret som om hun mente hvert ord.
«Selvfølgelig, jeg er jo svigerinnen din.» Jeg skar eplet i små biter og rakte henne boksen. «Her, smak.»
Anne tok en bit. Ansiktet hennes lyste opp i et tilfreds smil.
«Så søtt! Bare Diana klarer å skrelle epler så godt.»
Hun spiste eplebitene mens hun viste meg bilder på mobilen.
«Se på disse bildene jeg nettopp tok. Er de ikke fine?»
På bildene så Anne frisk og rød i kinnene ut under et generøst skjønnhetsfilter. Mer som ei som lekte syk, enn en ekte pasient på et norsk sykehus.
Anne bladde videre på mobilen og viste meg hvert eneste bilde.
«Edward er så fæl,» sa hun og skjøv underleppa ut. «Jeg sendte ham disse, og alt han skrev tilbake var ‘fin’.»
Plutselig slo det meg – Edward må ha sittet og sett på disse bildene mens han onanerte. Jeg kastet et blikk på chatten deres. Svarene hans var så varsomme, nesten ømme.
Anne: Ser jeg bra ut?
Edward: Ja, det gjør du.
Anne: Edward, hvorfor er du ikke her ennå?
Edward: På vei.
Anne: Hvilket bilde synes du er finest?
Edward: [Det andre.]
Meldingene Edward sendte Anne, var både hyppigere og mye varmere enn noe han noen gang hadde sendt meg. Hvordan hadde jeg kunnet overse det?
«Han har det travelt,» mumlet jeg, mens tankene raste. I samme øyeblikk gikk døra hardt opp.
«Diana, hva gjør du her?» Edward barket ut ordene.
«Edward! Du er her!» Annes stemme var full av glede.
Stemmenes ekko gled over i hverandre, og før jeg rakk å reagere, hadde Edward røsket meg ut av rommet. Skulderen min smalt inn i dørkarmen. Jeg bet meg i leppa. Bet hardt for å holde tårene tilbake.
Ute i den smale gangen, med hvitmalt panel og kaldt lys fra taket, brettet Edward opp skjorteermene. Han snakket langsomt, men alvorlig:
«Hva er det som feiler deg i dag?»
«Jeg kom for å se til Anne. Jeg var bekymret. Siden du er her, drar jeg,» sa jeg.
«Hva trodde du at du skulle finne? Jeg har sagt det, det er bare den gamle tilstanden hennes,» sa Edward skarpt.
«Hvorfor er du så redd for at jeg er her? Er du—» begynte jeg, men ordene ble kuttet av av Annes høye …
Gråt kom innenfra rommet.
«Edward!» Annes stemme fikk ham til å skvette til, som om han hadde fått støt. Han for inn i rommet igjen. Instinktivt grep jeg ham i skjorteermet.
«Elskling, da blir jeg—»
Edward avbrøt meg. «Greit, vi tar dette hjemme. Jeg må bli her og passe på Anne.»
Det bekymrede ansiktsuttrykket hans gjorde meg så forfjamset at jeg glemte å slippe taket. Edward rykket til, og mansjettknappen skrapte borti tommelen min. Smerten fikk meg til å slippe brått, og da jeg så ned, oppdaget jeg at neglebåndet blødde.
Men Edwards blikk var bare rettet mot Anne.
Jeg sto og så på ham stelle seg for en annen kvinne. Kjente hvordan tyve års beundring smuldret opp, flak for flak. Smerten i tommelen pulserte, og da jeg så den knekte neglen, kom en urolig følelse sigende.
Jeg bestemte meg for å gå til legevakten alene.
Lukten av desinfeksjonsmiddel lå tung i lufta. Folk hastet forbi, alle opptatt av sine egne bekymringer, med vinterjakker og våte sko som knirket mot linoleumen. Jeg trakk pusten dypt og forsøkte å roe meg ned.
Etter en lang ventetid ble jeg endelig ropt inn på behandlingsrommet. Legen undersøkte hånda mi nøye, med en liten rynke mellom brynene.
«Dette trenger et lite inngrep. Det er best om du har noen her sammen med deg.»
«Jeg klarer meg selv,» sa jeg, prøvde å høres rolig ut, men kjente meg litt ør.
«Du er veldig tapper, men du vil trenge litt stell etterpå,» sa legen mildt, nærmest oppmuntrende. Jeg nikket, men tankene mine var allerede hos Edward. Ville han komme?
Jeg tok opp mobilen og ringte ham, bare for å høre den kalde, opptatte tonen. En bølge av skuffelse skylte gjennom meg, men jeg visste at jeg ikke kunne utsette dette lenger.
«Jeg går til operasjonsstua alene,» sa jeg bestemt til legen.
«Greit, da gjør vi det sånn.» Legen smilte svakt, som om han satte pris på motet mitt.
Utenfor operasjonsstua trakk jeg pusten dypt. Hjertet banket høyt i brystet. Sykepleieren åpnet døra og ga meg et lite nikk for å komme inn.
Rommet var sterkt opplyst. Instrumentene lå sirlig på rekke, og luften var mettet med den skarpe lukten av desinfeksjon.
«Slapp av, dette går fort,» sa legen ved siden av meg, med en rolig, vennlig tone. Jeg nikket og prøvde å slippe spenningen i kroppen.
Da han begynte, stivnet jeg likevel til. Legen trøstet meg lavt:
«Du er veldig modig. Bare fortsett sånn.»
Etter hvert som inngrepet fortsatte, lukket jeg øynene. Jeg gjentok stille for meg selv:
«Alt kommer til å gå bra. Alt kommer til å gå bra.»
