Kapittel 4 Den uslåelige første kjærligheten

Jeg pleide å sluke sånne elendige såpeserier, så jeg skjønte veldig godt hvorfor noen menn aldri klarer å gi slipp på sin første kjærlighet, selv om de har en vakker kone hjemme.

Sannheten er at jo mer uoppnåelig noe er, desto mer lengter du etter det. Sånn er det bare.

Hvis Anne var Edwards første kjærlighet, var det nettopp det at han aldri kunne gifte seg med henne som etterlot dette arret av anger. Det gjorde ham helt ute av balanse hver gang han så henne.

Familien Howard var kjent og høyt respektert. Sosiale forventninger sørget for at de to var dømt til å forbli adskilt. Strengt tatt var de ikke engang i slekt, så ekteskap ville ikke vært «galt». Men i en familie som deres kom forretninger og arv alltid først. Å gifte seg under sin stand? Uaktuelt. Og romantiske følelser mellom søsken? Helt utenkelig.

Derfor ble Anne den personen Edward følte at han måtte ta vare på for alltid.

Hvis ting virkelig var slik jeg forestilte meg, hvordan skulle jeg noen gang kunne konkurrere med det?

Operasjonen gikk fint. Jeg satt og ventet alene, mens alle andre hadde noen ved siden av seg.

I gangen luktet det skarpt av desinfeksjonsmiddel. Som om lukten renset den kjærlighetsforvirrede hjernen min også. Etter en stund følte jeg meg nesten uvanlig klar, så jeg sendte en melding til Edward: [Hvis du måtte velge mellom meg og Anne, hvem ville du valgt?]

Jeg var forberedt. Hvis han valgte Anne, skulle jeg dra og ønske dem lykke til. Men jeg måtte vite sannheten.

Jeg knep hardt rundt telefonen og ventet, men meldingen min så ut til å forsvinne ut i løse lufta. Etter hvert begynte jeg til og med å tvile på om jeg faktisk hadde sendt den.

Jeg tenkte gjennom det igjen. Kanskje var det impulsivt å sende den meldingen. Men hvis jeg ikke handlet på impuls, hvordan skulle jeg klare å overtale meg selv til å gi opp mannen jeg hadde elsket så lenge?

Uten svar begynte jeg å lure på om de satt og hvisket sammen inne på rommet. Fast bestemt på å finne ut av det, gikk jeg tilbake til Annes rom.

Inne på rommet rakte Edward henne en bit eple på en plastgaffel, blikket hans mykt av en ømhet jeg aldri hadde sett før.

Jeg angret et øyeblikk. Hadde jeg kommet litt senere, ville jeg da ha tatt dem på fersken? Selv et kyss ville vært bevis nok. Det hadde spart meg for denne endeløse dragkampen.

Jeg ble stående i døråpningen og ropte på Edward. Han la fra seg frukten og så irritert på meg. «Hva er det som er så akutt at du må ta det her på sykehuset?»

«Jeg venter på svaret ditt,» sa jeg, tydelig og langsomt, med ettertrykk på hvert ord.

Edward stakk hånden i lomma etter telefonen. Da han hadde lest meldingen, bøyde leppene hans seg svakt i et lite smil. Han festet blikket i mitt og spurte: «Hvorfor skulle jeg velge? Hva er det som feiler deg?» Stemmen hans var lav, men hard. Jeg kunne levende se for meg at han ville ropt det ute på gata.

Edward virket verken stresset eller brydd selv om jeg traff ham på et ømt punkt. Under det rolige blikket hans var det i stedet jeg som kjente skyldfølelsen komme krypende. Han dro til og med nonchalant opp en pakke sigaretter fra lomma, som om han skulle til å tenne seg en, men puttet dem bort igjen da han kom på at vi var på sykehus.

Edward tok av seg klokka og lekte med den mellom fingrene. Luften sto stille, og lysrørene i taket var brutalt skarpe. Jeg var forvirret. Hvorfor tapte jeg alltid når jeg tok en konfrontasjon med Edward? Til og med vissheten min om at han var følelsesmessig utro begynte å vakle, og jeg lurte på om jeg bare var for hårsår. Hvordan kunne han være så skråsikker?

Jeg samlet tankene og spurte igjen: «Hva er det Anne er innlagt for?»

«Du har spurt tre ganger allerede. Det er Annes privatliv. Jeg foreslår at du lar være å spørre igjen,» bet Edward fra seg, tydelig irritert.

«Privatliv? Står jeg deg nærmere, jeg som er kona di, eller hun som bare er en falsk søster?» skjøt jeg tilbake.

«Helt absurd!»

Det ble stille igjen.

«Ett siste spørsmål, da. Blir du hos henne i natt, eller blir du med meg hjem? Du får velge.»

«Du er urimelig.» Med det snudde Edward, gikk inn på rommet igjen og smelte døren etter seg.

Jeg fikk en klump i halsen. Jeg hadde lyst til å sparke inn døra og dra Edward ut med makt. «Greit, jeg drar!» Da valget først var tatt, rygget jeg noen skritt, snudde meg og løp. «Fra nå av kan du være sammen med Anne så mye du bare vil.»

Edward kom ikke etter meg. Jeg hørte bare døra til sykerommet åpne og lukke seg igjen.

Da jeg kom hjem og åpnet ytterdøra, kom Melissa Morgan straks mot meg, tok imot skoene og nappet veska ut av hånden min. «Å, fru Howard, har De skadet Dem? Skal jeg ringe legen?»

Melissa hadde fått øye på den bandasjerte hånden min, og stemmen hennes var oppriktig bekymret. Denne uventede omsorgen fra en fremmed fikk det til å svi bak øynene. Edward hadde tilbrakt en halv dag sammen med meg uten å legge merke til hånden min. Eller så hadde han sett den, men ikke brydd seg.

Han kunne ikke engang måle seg med en innleid hushjelp.

At kjærligheten var det billigste som fantes, var jammen sant.

«Melissa, jeg kommer rett fra sykehuset. Du trenger ikke lage mat i dag, du kan gå hjem.»

Tjenerne bodde ikke her, de kom og gikk etter vaktlista. Utenom det som måtte til av renhold og matlaging, likte jeg ikke å ha for mye folk i huset. Nå var jeg utslitt og trengte å være alene.

Melissa nølte. «Hva om jeg bare rydder litt før jeg går? Jeg kan ikke ta imot lønn for å gå her og drive dank.»

Jeg kjente Melissa. Hun utnyttet aldri noen. Så jeg lot henne holde på.

Jeg ble stående og stirre tomt, mens jeg fulgte den travle skikkelsen hennes med blikket, og så ordentlig på hjemmet jeg hadde bodd i de siste fire årene. Den romslige stua, gulvet med mørkt trelignende fliser, de gyldne marmorveggene. Mot solsiden var det et stort vindu fra gulv til tak, like høyt som en vegg. Utenfor sto frodige frukttrær og sendte en søtlig, sommerlig duft inn i villaen. Hver krok av rommet ga en følelse av velvære.

Haugen med boss som Melissa hadde feid sammen, rev meg tilbake til virkeligheten. Det var en haug med ting som ikke var mine – små dukker, fargesprakende hårspenner med tegneseriemotiv, søte figurer og en mengde kort med barnefigurer jeg ikke forsto meg på.

«Melissa, la de tingene ligge.»

Altfor sent gikk det opp for meg at jeg likte varme farger, rene flater og sollys som nådde inn i hvert eneste hjørne. Men i hvert hjørne fantes spor av Anne.

Jeg likte ikke at andre trengte seg inn i mitt private rom. Men Anne hadde bodd her i fire år. Det var jeg som var fremmed her.

«Melissa, hent kofferten. Jeg må pakke.»

Hun så forsiktig på meg. «Fru Howard, har De kranglet med herr Howard? Alle ektepar krangler, men De kan da ikke flytte ut bare på grunn av det. Hvis noen skal gå, burde det være herr Howard.» Hun sa det med et skjevt smil, men ordene varmet likevel.

Melissa hadde jeg hyret gjennom et byrå, men nærheten hennes til meg hadde ikke endret seg etter at alt var blitt kjent.

Jeg sa: «Når jeg har fått ordnet meg et sted å bo, henter jeg deg. Jeg har jo blitt bortskjemt med maten din.»

For å hale ut tiden, hjalp Melissa meg med å pakke i et bedagelig tempo, mens hun stadig snek et blikk ut vinduet. Jeg visste hva hun ventet på. Hun hadde ringt Edward i smug bak min rygg.

Jeg tenkte at det spilte ingen rolle. Edward kom uansett ikke til å komme.

Til slutt var kofferten full. Melissa måtte nesten sette seg oppå den, med alle sine runde former, for å få igjen glidelåsen. Jeg rakte ut hånden for å ta den, men hun holdt hardt fast og ville ikke slippe. Til slutt vant jeg, bare fordi jeg var yngre og sterkere.

Jeg prøvde å trøste henne. «Melissa, bli her du. Ikke styr med å lage noe ekstra. Bare sørg for å få hver eneste krone ut av Edward, gjør ham gjerne blakk hvis du kan.»

Det var min måte å si farvel på, pakket inn som en varm spøk.

Melissa blunket plutselig til meg. Tvangen hun tårene frem?

Jeg vinket, snudde meg for å gå, og snudde meg så brått at jeg gikk rett i veggen.