Kapittel 3 Vær min sekretær

Ophelias ben skalv, og hun våget ikke å se opp i det hele tatt.

Alt hun ønsket var å snu seg og flykte vekk.

Hun tenkte, 'Vær så snill! Kan noen komme og få meg ut herfra?'

'Herregud!'

'Jeg er ferdig.'

'Finnegan har kjent meg igjen, har han ikke?'

Helt nervøs stirret hun på Finnegans blanke skinnsko. Da han tok et skritt fremover, tok hun instinktivt et skritt tilbake.

Finnegan kunne ikke unngå å komme nærmere henne, duftende hennes svake lukt av mint. Samtidig kom minnene fra forrige natt tilbake til ham.

Det var et fascinerende, gledelig minne.

Plutselig rakte Finnegan mot brystet hennes. Forskrekket så hun brått opp, la hendene over brystet og stirret på ham med et mistenksomt blikk i øynene. "Mr. Abbott..."

Selv om hun stammet, så hun ut som en oppspilt villkatt med klørne ute, klar til å bite om Finnegan tok et skritt nærmere.

Finnegan målte henne fra topp til tå. Hennes tunge pannelugg og svarte innfattede briller skjulte mesteparten av ansiktet hennes, og jeansene og skjorten var ytterst gammeldagse, for ikke å nevne at hun hadde en billig hårstrikk på håndleddet.

Hans første inntrykk av henne var at hun var gammeldags.

Han kjente ikke igjen at Ophelia var kvinnen fra sist, og den svake følelsen av gjenkjennelse forsvant helt i det øyeblikket han så henne.

Han pekte på skiltet på Ophelias bryst, med et iskaldt uttrykk. "Ophelia? En praktikant? Hvilken skole har du gått ut fra? Hvor lenge har du jobbet her?"

Ophelia visste ikke hvorfor han stilte henne alle disse spørsmålene. Hun svarte instinktivt, "Jeg gikk ut fra Stargate Universitet og har vært her i tre måneder."

"Stargate Universitet?" Finnegan så ut til å huske noe. Så instruerte han Atticus ved siden av seg, "La henne rapportere til sekretæravdelingen."

Atticus svarte respektfullt, "Ja, Mr. Abbott."

Forvirret tenkte Ophelia, 'Hvorfor ville Finnegan at jeg skulle rapportere til sekretæravdelingen? Vet han allerede hvem jeg er? Planlegger han å ydmyke meg der?'

'Herregud, vær så snill ikke. Hvordan skal jeg klare å møte jobben og livet fremover?'

Før hun rakk å spørre om noe, hadde Finnegan allerede gått bort med sine lange ben.

Da hun så det, fortsatte hun å tenke, 'Er han ikke her for å gjøre opp med meg?'

'Hvorfor plasserte han meg da i sekretæravdelingen?'

'Jeg skjønner det ikke.'

'Vel, jeg er bare glad for at han ikke gjør det vanskelig for meg.'

Lettet vendte hun seg mot Atticus. "Mr. Montgomery, kan jeg spørre hva Mr. Abbott mente? Hvorfor plasserte han meg i sekretæravdelingen?"

Atticus smilte, "Ophelia, gratulerer. Du er forfremmet. Du er den første som går rett fra praktikant til sekretær, og det kommer direkte fra Mr. Abbott."

"Hvorfor meg?" Ophelia var veldig forvirret og nedstemt. Hun tenkte, 'Har Finnegan gjenkjent meg? Ønsker han å torturere meg sakte ved å ha meg arbeide ved siden av ham?'

Atticus så på henne og sa, "Kanskje fordi du virker ærlig og har en forlovede. Mr. Abbott mangler en sekretær, og du virker som et trygt valg."

Tross alt, hvis Finnegan valgte en singel og vakker kvinnelig sekretær, ville hun sannsynligvis bruke all sin tid på å prøve å forføre ham.

Etter å ha hørt Atticus' ord, følte Ophelia seg veldig målløs.

Faktisk var hun veldig vakker, praktisk talt en stjerne på universitetet. Hun valgte med vilje utdaterte klær og brukte tunge pannelugg og briller for å skjule skjønnheten sin, slik at hun ikke ville bli plaget av menn.

Hun var bare en praktikant her uten makt eller innflytelse, og å pynte seg ville bringe henne unødvendige problemer.

Da han la merke til Ophelias stillhet, trodde Atticus at han hadde såret følelsene hennes og ba om unnskyldning, "Ophelia, jeg beklager. Jeg mente ikke å fornærme deg. Gå og meld deg til sekretæravdelingen."

Ophelia kviknet til og smilte, "Takk, Mr. Montgomery. Jeg skal spandere middag på deg når du har tid."

Å bli forfremmet og overført til sekretæravdelingen ut av det blå, fikk Ophelia til å føle seg veldig urolig, spesielt redd for å se Finnegan. Tankene hennes var opptatt av én ting: Visste Finnegan at det var henne sist natt?

Deres møte varte bare i noen få minutter, men hun følte seg allerede torturert. Hvis hun måtte møte ham hver dag, ville hun sannsynligvis kollapse.

Med den erkjennelsen, mens hun ble torturert, prøvde hun å være så usynlig som mulig, og unngikk steder hvor Finnegan kunne dukke opp.

Da hun forlot kontoret på slutten av dagen, tok Ophelia et dypt pust. Å jobbe som hans sekretær føltes ikke annerledes enn å være i fengsel.

Abbotts Corporation var et superstort selskap med høy lønn og gode fordeler. Ellers ville hun ha sagt opp.

Nå som hun hadde blitt forfremmet og fått en lønnsøkning, følte hun at hun solgte kroppen sin for penger.

I stedet for å ta t-banen hjem, bestemte hun seg for å unne seg en drosje i dag.

I drosjen sendte hun en melding til Seraphina.

Ophelia: [Seraphina, jeg har blitt fast ansatt og fått lønnsøkning. Jeg spanderer i kveld. Hva vil du spise?]

Samtidig var Seraphina på Crystal Meadows.

Ophelia hadde ingen anelse om at akkurat nå satt Seraphina nervøst på sofaen i stuen, rett overfor Finnegan.