Kapittel 5 Du har kjæreste?

Ophelia følte på en eller annen måte at Seraphina som sto foran henne nå, nesten var som en fremmed, og hun kunne knapt gjenkjenne Seraphinas øyne og tone lenger.

Det var tydelig fra Seraphinas tone og holdning at hvis Ophelia prøvde å stoppe henne fra å flytte ut, ville Ophelia være en grusom synder.

Ophelia sa med dyp bekymring for Seraphina, "Du har en kjæreste? Hvordan har du ikke fortalt meg det? Ikke flytt inn med ham i hast før du kjenner ham godt. Tross alt, det er så mange svindlere der ute i disse dager.

"Ikke bekymre deg, Seraphina. Jeg skal ta vare på deg selv om du ikke finner en jobb."

Seraphina avbrøt henne, "Ophelia, jeg har rett til å være lykkelig, og du kan ikke stoppe meg."

Ophelia ble tatt på senga et øyeblikk og prøvde å forklare, "Nei. Det var ikke det jeg mente..."

Seraphina avbrøt henne igjen, "Han kommer ikke til å lyve for meg. Han er en administrerende direktør fra en rik familie. Vet du hva? Å finne en god ektemann er mye viktigere enn å finne en god jobb. Når du finner en god ektemann, blir du tatt vare på for godt. Kvinner skal nyte livet, mens det er menns jobb å tjene penger. Jeg er ikke så dyktig eller så pen som deg. Jeg vil bare gifte meg med en hyggelig mann, det er nok for meg."

Deres verdier var helt forskjellige.

Nå som Seraphina hadde sagt det, fant Ophelia det upassende å stoppe henne lenger. Hun sa, "Jeg er glad for å se at du har funnet deg en hyggelig mann, Seraphina. Jeg vil bare at du skal være lykkelig. Når skal du introdusere oss da? Jeg vil gjerne se hvor perfekt han er. Han får ta deg fra meg!"

"Han er veldig opptatt, og jeg er redd han ikke har tid. Jeg skal introdusere deg en dag når han er ledig. Så lenge du støtter meg, vil jeg være lykkelig for sikkert," sa Seraphina. Hun diktet opp en løgn, for hun våget ikke å la Ophelia vite at hennes såkalte kjæreste var Finnegan.

Dessuten var Ophelia den eneste grunnen til at hun fikk være Finnegans kjæreste.

"Jeg støtter det så lenge han behandler deg bra," sa Ophelia. Så spurte hun, "Når flytter du ut? Trenger du min hjelp?"

Faktisk var Ophelia fortsatt bekymret. Hun var overbevist om at Seraphina måtte ha blitt lurt. Nå for tiden var det mange drittsekker som lokket kjærester til å bo med dem. Når kjæresten ble gravid, kunne de ta kontroll over alt.

"Nei. Hans assistent skal hjelpe meg å flytte," sa Seraphina mens hun skrelte en potet. Så spurte hun forsiktig, "Ophelia, du jobber som intern i Abbott's Corporation. Du får ikke se konsernsjefen lett, ikke sant?"

"Før i tiden, ja," sa Ophelia hjelpeløst. "Men nå ser jeg ham kanskje hver dag. Jeg har blitt forfremmet til sekretæravdelingen, og jeg er hans sekretær nå. Seraphina, jeg sa det til deg tidligere. Hørte du ikke på meg?"

Da hun hørte det, fikk Seraphina panikk. Hun ble distrahert, og poteten falt på gulvet. "Er du hans sekretær nå?"

Ophelia sa bekymret, "Ja. Jeg ble ganske overrasket, vet du? Jeg vet ikke hvorfor han valgte meg. Sannsynligvis fordi han tror jeg ikke er vakker, og jeg løy for ham om å ha en forlovede. Gjetter han tror jeg ikke vil prøve å få noe fra ham."

Seraphina presset på, "Liker du ham? Vil du like ham?"

Reaksjonen hennes forvirret Ophelia, som lo og sa, "Seraphina, kom igjen. Han er administrerende direktør, en milliardær. Ingenting kommer til å skje mellom oss."

"Greit da," sukket Seraphina med lettelse, nesten avslørende hemmeligheten sin.

Ophelia var forvirret. "Seraphina, hva mener du?"

Seraphinas øyne flakket bort, og hun plukket opp poteten og begynte å skrelle den igjen for å skjule nervøsiteten sin. "Han er kjekk og rik, og jeg vedder på at kvinner står i kø for ham. Jeg er bare bekymret for at du kanskje vil falle for ham som de gjør. Abbott-familien er rik, og de tror ikke vanlige folk som oss er gode nok for dem. Jeg vil ikke se deg bli såret."

"Slapp av. Jeg vet min plass," smilte Ophelia, og hun grublet ikke videre på Seraphinas ord. "Folk sier at hvem enn som forfører Finnegan alltid ender dårlig. Vi bør holde oss unna slike høytstående direktører som ham."

Hun kom med tilfeldige bemerkninger, men Seraphina trodde hun antydet noe.

Seraphina følte seg skyldig, så i hennes sinn hånte Ophelia henne for hennes mangel på selvinnsikt.

Hun følte seg også skamfull og flau på grunn av sin hykleri. Hun rådet Ophelia til ikke å falle for Finnegan mens hun selv prøvde å smiske med ham.

For ikke å nevne at det var Ophelia som hadde gitt henne sjansen.

Seraphina våget ikke å spørre Ophelia om hva som hadde skjedd kvelden før. Selv om hun visste, ville hun late som ingenting hadde skjedd.

Hun hadde fått en sjanse til å være sammen med en kjekk og rik mann, og hun var fast bestemt på å gripe den.

Hun tenkte, 'Ophelia, du sa selv at du ikke ville falle for Finnegan, ikke sant? Ikke skyld på meg da.'

'Jeg antar at å gripe sjansen ikke kommer til å være nok. For å sikre at drømmen min går i oppfyllelse, må jeg finne en måte å få Ophelia til å holde seg unna Finnegan. Jeg vil ikke bli avslørt.'

Ophelia hadde ingen anelse om hva Seraphina tenkte. Selv om hun var snill mot Seraphina, planla sistnevnte mot henne for pengenes skyld!