Kapittel 7 Å være hans sekretær er tortur

I panikk tenkte Ophelia, 'Kommer han til å holde meg ansvarlig?'

'Hva kommer han til å gjøre med meg?'

'Faen! Jeg skulle ikke ha dagdrømt!'

I mellomtiden myste Finnegan litt mens han stirret på henne. "Hva tenkte du på da? Jeg vil ha sannheten."

Men Ophelia våget ikke å fortelle ham sannheten i det hele tatt. Hvis Finnegan visste at hun hadde fantasert om ham, ville hun absolutt ende opp elendig.

Hun sa veldig ærlig, "Jeg tenkte på hva jeg skulle spise til middag i kveld."

Finnegan hevet øyenbrynene litt, og trodde ikke på det i det hele tatt.

Hun så bare ærlig og uskyldig ut, men på en eller annen måte trodde han at hun latet som.

Hun var veldig lur.

Han stirret på henne og spurte, "Vet du hvorfor jeg overførte deg til sekretæravdelingen?"

"Ja," svarte Ophelia, fortsatt seende ærlig ut. "Mr. Montgomery sa det var fordi jeg var mer ærlig enn andre."

Munnvikene til Finnegan rykket, og han følte seg øyeblikkelig målløs.

"Du er virkelig ... ærlig." Det tok Finnegan et sekund å komme på hva han skulle si som svar. Faktisk var hun den mest "lydige" sekretæren han noen gang hadde hatt.

Så fortsatte han, "Ikke tenk på det. Gjør deg klar. Du skal ut med meg for noen forretninger."

Ophelia visste at han hadde en middag i kveld.

"Ja, Mr. Abbott." Hun tilbød ham respektfullt den nybryggede kaffen.

Finnegan sa, "Gå ut."

Da hun hørte det, forlot Ophelia kontoret nesten umiddelbart.

Tilbake i sekretæravdelingen satte hun seg ned og følte seg endelig lettet.

Hun tenkte, 'Ser ut som han virkelig ikke husker at det var meg den natten.'

'Vel, jeg antar det er en god ting. Jeg vil bare ha en jobb slik at jeg kan få fotfeste i denne byen.'

Hun var foreldreløs, og hun måtte kjempe for alt på egen hånd. Hun forventet aldri å gifte seg inn i en rik familie, noe som var urealistisk for henne.

Hun hadde kommet så langt takket være sitt eget harde arbeid. Hun var veldig fornøyd med sitt nåværende liv, så hun satte stor pris på det.

Å gjøre det bra som Finnegans sekretær ville gjøre livet hennes mye lettere i fremtiden. Tross alt, lønnen og fordelene som ble tilbudt av Abbott's Corporation var veldig sjenerøse.

Akkurat da kom Linda inn. Ophelia spurte raskt, "Linda, hvorfor er ikke Mr. Montgomery her i dag? Han pleier vanligvis å følge Mr. Abbott til disse engasjementene, men jeg så ham ikke i dag."

Linda sa, "Han gikk for å hjelpe Mr. Abbotts kjæreste med å flytte. Du er Mr. Abbotts sekretær. Hvordan kan det ha seg at du ikke visste det?"

Overrasket spurte Ophelia, "Mr. Abbott har en kjæreste? Hvem? Er hun fra en fremstående familie?"

Mens hun spurte, følte hun en svak følelse av tap dypt inne. Men følelsen gikk raskt over, og hun la ikke engang merke til det.

Linda sa, "Nei. Men hun er den første kvinnen som har klart å flytte inn i Orkidehagen, og det betyr noe. Hun kan bli fru Abbott en dag."

Nå som Finnegan så noen, betydde det at Ophelia ikke hadde noen sjanse i det hele tatt. Ophelia var veldig selvbevisst, så hun bestemte seg for å glemme den natten.

Hun samlet seg snart og dro til middagsselskapet sammen med Finnegan om kvelden.

Å drikke var et must ved en slik anledning. Før de gikk inn på restauranten, spurte Finnegan henne, "Kan du drikke?"

Ophelia fortalte ham sannheten, "Tre flasker øl på det meste."

Den natten hun kastet seg over ham, drakk hun fire flasker øl, så hun ble full.

Finnegan rynket pannen. "Det er langt fra nok. Du må øve mer."

"OK, Mr. Abbott. Jeg skal bli bedre," lovet hun seriøst.

Under middagen satt Ophelia stille, siden hun var en lettvekter.

I mellomtiden forble Finnegan rolig med en sterk aura. Selv om han var full, klarte han å holde seg rolig. Han hadde upåklagelige manerer.

Ved siden av kunne ikke Ophelia la være å tenke, 'Hvor heftig var jeg egentlig den natten? Jeg klarte faktisk å få ham ned i sengen.'

I mellomtiden ertet Daniel, "Mr. Abbott, har du fått deg en ny sekretær? Igjen? Hun er ikke så pen som den forrige. Vil du at jeg skal sette deg opp med noen pene jenter? Kvinner er øyegodteri, og det å være pen er et must. Blir du ikke irritert av å se på henne?"

Ophelia syntes Daniel var slem nok, men Finnegan var åpenbart enda slemmere.

Finnegan kastet et blikk på henne, drakk rolig og sa, "Jeg klarer å holde meg våken når hun er i nærheten."

Ophelia ble målløs og fornærmet, men hun kunne ikke si noe.

For første gang visste hun hvor slem Finnegan kunne være.

Dagens middagsselskap var relativt lett, og hun trengte knapt å gjøre noe. Hvis det hadde vært et veldig viktig arrangement, ville Finnegan ikke ha tatt henne med i utgangspunktet.

Da det var over, var det allerede midnatt. Som Finnegans sekretær måtte Ophelia sende ham hjem.

Alle visste at han bodde i Orkidehagen. Og da sjåføren tok Ophelia og Finnegan tilbake dit, var det nesten ett om natten.

Finnegan var stille når han var full og sovnet så snart han kom inn i bilen. Etter å ha gått ut, støttet sjåføren Finnegan inn med Ophelias hjelp.

Sammen klarte de å få Finnegan til hovedsoverommet i tredje etasje. Seraphina, som bodde i andre etasje, hørte lydene og visste at Finnegan var tilbake. Oppspilt skyndte hun seg opp i pysjamasen sin.

Hun ønsket å se Finnegan og gå til sengs med ham.

Til sin store overraskelse hørte hun Ophelias stemme.