Kapittel 4

Isabelle

Jeg børstet det svarte, krusete håret mitt og så på antrekket mitt. Det var klart for den vanskeligste avgjørelsen jeg noen gang hadde måttet ta. Jeg hadde to par militære svarte lærstøvler, ett par snøret fast til ryggsekken på sengen, og det andre på føttene mine, som gikk opp til knærne. Jeg hadde på meg en langermet svart skjorte med svarte jeans, som jeg følte komplimenterte mine ravgule øyne. Jeg flettet håret i en flette som gikk ned til midten av ryggen, og tok tak i den lille, skitne hvite enhjørningbamsen. Jeg burde skamme meg, men Daisy skulle være med meg.

Jeg pakket det siste av tingene mine. "Dette var det," hvisket jeg. Jeg skulle forlate territoriet jeg hadde kjent hele livet. Jeg var den førstefødte, men jeg hadde ingen plass her. Caleb, lillebroren min, skulle bli den neste Alfa... Han var sterkere enn meg med mils avstand. Det samme var Jason, fetteren min... og min andre kusine, Michelle. De skulle bli den første, andre og tredje til det nærliggende Crimson-territoriet når de ble eldre. Folk så alltid opp til dem. Folk likte meg, og for det meste respekterte de meg... men jeg ønsket mer.

Her, hvis jeg ble, ville jeg aldri bli en ekte leder. Jeg er rangert sist. Jeg er til å bli den fjerde. Det er ingen plass her for meg, men jeg elsker dem. Når jeg finner min makker, tenkte jeg kanskje å ha min egen flokk i nærheten.

Jeg var glad... men ensom. Alle hadde sine makkere, alle var glade for å dele all moroa med meg, og jeg hadde det fint om dagen... men jeg gikk til sengs alene. Jeg ba til gudinnen, men ingen makker kom, men hver natt drømte jeg om å dra. Han var i live og der ute, jeg måtte bare finne ham. Han leter sikkert etter meg også.

Jeg brettet det siste paret jeans i ryggsekken. Jeg ville gjøre dette på den tradisjonelle måten, til fots og i landets villmark. Det var ingen garanti for at han hadde en bil, eller at han var i en flokk akkurat nå. Faren min godkjente det ikke, men han forsto. Han ventet 200 år på sin makker, og jeg sverget at hvis jeg ikke fant noen, ville jeg komme tilbake.

Jeg tok ryggsekken over skuldrene. Den veide minst 20 kilo, men det føltes ikke tungt for meg. Jeg hadde et telt, fyrtøy, gryter, noen krydder til kjøtt, klær, sovepose og et teppe. Det var sent på høsten, så det ville bli kaldt, men jeg brydde meg ikke. Jeg var på et oppdrag som krevde at jeg tok meg sammen.

Jeg gikk ned trappen, hodet høyt, og alle klappet. Pappa så trist ut, men stolt. Mamma løp til meg og omfavnet meg så hardt hun kunne, jeg var bare en tomme høyere enn henne, så da pappa og broren min kom inn, ruvet de over oss med sine 2 meter hver.

"Ok folkens, dere kommer til å knuse meg før jeg i det hele tatt rekker å gå ut døra," spøkte jeg. Jeg hadde en telefon også, og en solcelledrevet lader, så det var ikke 'farvel'. Det var 'vi sees senere.'

"Sørg for å ringe hver dag," sa mamma søtt, hun var på gråten, men holdt dem tilbake som den Luna hun var.

"Mamma, du vet at jeg vil, og de første tre dagene skal jeg ikke engang skifte, så dere kan teknisk sett fortsatt se meg," sa jeg med et smil.

"Husk hva jeg sa, Izzy," sa pappa og ga meg et fast klapp på skulderen som nesten fikk meg til å miste balansen. Jeg nikket, og alarmen på telefonen min gikk av, noe som betydde at det var på tide å dra. Klokken var tolv, og jeg kunne gå i fem timer, så hvile.

Jeg gikk ut døra og bestemte meg for at Caleb og pappa skulle kjøre med meg på ATV-er til territoriets grense. Det var ingen vits i å beholde en, siden jeg ikke hadde noen garanti for jevn bensintilførsel. Jeg tok et dypt pust. Nå var det alvor.

Jeg krysset den usynlige grensen og så på mamma, pappa, broren min og resten av familien og flokken som ville følge meg. Jeg vinket farvel, og noen ulte. Jeg snudde meg for å løpe, så ingen kunne se tårene som formet seg i øynene mine. Pappa brølte høyt, og det ble fulgt av alle andre. De ulte alle sammen, og jeg gjorde det tilbake, helt til jeg sakte ikke hørte dem lenger. Han gjorde det for å beskytte meg; omstreifende ulver med dårlige hensikter ville holde seg unna dette området lenge etter å ha hørt ikke bare en Alfa, men nesten hver rangert ulv i territoriet. Jeg smilte ved tanken.

Tristheten min ble sakte til spenning. Jeg hadde sjansen til å være mer enn bare Alfaens datter her ute. Her ute var jeg Alfa. Jeg var mer enn sterk nok, med blodet fra ulvekongen hvilende i årene mine. Jeg kunne ikke bruke alt fordi jeg ikke var gammel nok ennå, men jeg var kraftig som en mann... selv om jeg var så kort. Jeg sukket. Med solen som gikk ned, ville jeg lage leir.

I det svake lyset klarte jeg knapt å sette opp teltet, og jeg valgte å ikke lage bål, fordi det ikke var så kaldt. Jeg var en varulv; jeg kunne alltid skifte først. Jeg hadde fortsatt ganske god dekning, men jeg sluttet å spille på telefonen da den kom ned til 25 % i tilfelle en nødsituasjon.

Jeg prøvde å sove, men det var vanskelig, helt til jeg tok frem Daisy. Den luktet fortsatt som mamma, pappa og broren min. Den luktet fortsatt som hjemme. En del av meg ville tilbake. Ikke våg det. Vi må finne vår makker, knurret Glitter.

Slapp av, jeg bare tenkte, nå sov. Jeg sa bestemt til henne og rullet med øynene. Hun kan være min andre halvdel, men det betydde ikke at jeg måtte høre på kravene hennes. Jeg trakk meg under teppet og våknet ved daggry.

Lyden av hakkespetter vekket meg før alarmen, og løvfall i det svake morgenlyset vekket spenningen min. Jeg skiftet til noen turklær og slet med å demontere teltet mitt. Jeg leste instruksjonene, men det tok meg 30 minutter å få det ned. Jeg stønnet frustrert, husket at jeg hadde lagt igjen ting inni, og jeg måtte få det ut og pakke det tilbake. Jeg hadde poser for skitne klær, og jeg sorterte alt, men da jeg var ferdig, var klokken allerede 10.

Jeg hadde mistet så mye tid på å pakke ut at jeg hadde mistet godt dagslys på å rote med hvordan jeg skulle pakke ut, og jeg begynte å gå nordover. Jeg hadde ikke et bestemt sted i tankene, men i alle drømmene mine så jeg skogen og en stor brun ulv som løp blant trærne.