Kapittel 7

Isabelle

Sola var oppe nå, og klokken var rundt ti om morgenen. Det var kaldt nok til at kjøttet jeg hadde med meg ikke ville bli dårlig, og for det var jeg takknemlig, men jeg var fortapt, lurte på hvorfor telefonen min ikke fikk signal i dag. Den hadde fungert fint i lang tid, men nå begynte den å oppføre seg rart. Jeg gryntet. Jeg begynte å lukte røyk fra et bål, og nysgjerrigheten min tok overhånd. Det var en risiko, hvordan skulle jeg vite hvem som var der, men jeg håpet at det var noen som ikke ville ha noe imot å hjelpe en medreisende.

Noe var galt. Hårene i nakken reiste seg litt. Dette stedet tilhørte den store ulven. Glitter sa ingenting, men hun gjorde en liten dans. Jeg var ikke like sikker.

Han hadde en liten leirplass for seg selv, men den var utrolig organisert. Han hadde en stor stokk som sitteplass med mat som allerede stekte. Han var ikke der, men hvis bålet brant, måtte han være i nærheten. Jeg bestemte meg for at nå som jeg hadde funnet det, burde jeg sette opp leiren et stykke unna ham, så han kunne ha plass. Kanskje han ikke ville ha noe imot en medcamper?

Jeg må ha mistet et trinn, eller mistet en del til teltet mitt, for selvfølgelig ville det ikke slå seg opp som det skulle. Det var et fint telt for tre personer, men det så flatt ut. Jeg kjempet med det forbaskede teltet til noen store, klolignende hender slo det opp for meg. Jeg mumlet 'takk' bare for å høre et morsomt, dypt sukk.

"… Har du noe imot at jeg camper her?" Jeg smilte søtt.

".. Frøken Måne…" Han klemte neseryggen og slapp ut et lite knurr. Det var ikke et 'nei'.

"Takk." Jeg smilte, men han gjengjeldte det ikke. Han smalnet øynene og presset leppene sammen mens han så på meg rulle ut soveposen min og dra kjøttet jeg hadde ut av søppelposen ... Hvis det ikke hadde vært kaldt, ville det ha blitt dårlig ... Jeg dro ut solcelleladeren og telefonen min, og slo på den lille lampen mamma ga meg for lys.

"Du vet absolutt ingenting om villmarken, gjør du, prinsesse?" Han spurte med et glis.

"Ikke kall meg prinsesse!" Jeg knurret til ham, stirrende inn i de røde øynene hans.

Han lo av meg. "Ingen overlevelsesevner, menneskelig teknologi, nytt utstyr du åpenbart ikke vant i kamp. Du. Er. En. Prinsesse." Han lo, jeg rynket pannen.

"Da lær meg!" Jeg krevde, stampet med foten. Han hevet et øyenbryn.

"Jeg kommer ikke til å være lett på deg." Sa han med et selvsikkert knurr.

"Jeg bryr meg ikke." Jeg freste tilbake. De røde øynene hans glitret som et barn i en godtebutikk.

"Kall meg Bryson." Sa han med et lurt smil, kastet en vedkubbe på bålet.

"Jeg er Isabelle." Sa jeg, stirret ham i øynene. De blinket svart med ulven hans.

Han reiste seg og pakket opp begge teltene og viste meg hvordan man skulle slå dem opp. Dette tok en stund, og kaninene hans var klare, og hjortekjøttet jeg hadde fanget var fullstendig stekt. Vi delte kjøttet i stillhet, og han satt på den andre siden av stokken. Han spiste en ganske stor mengde, men jeg forventet ikke noe annet. Han stirret inn i bålet, og jeg snek meg nærmere ham. Han virket ikke som om han fulgte med. Det var kaldt, men bålet var varmt, og himmelen virket fylt med fugler. Jeg stoppet når jeg var innen rekkevidde av ham, men han rørte seg ikke.

Jeg studerte ansiktet hans siden han var så oppslukt av hva enn han tenkte på. Han var en kriger, dekket av arr. Det meislede ansiktet og den sterke kjeven komplimenterte det kraftfulle, intense blikket han hadde. De karmosinrøde øynene danset med flammenes lys, og jeg måtte kjempe mot meg selv for ikke å bli fortapt i dem. Jeg ristet det av meg, og nå som jeg var nærmere, prøvde jeg å snuse inn duften hans. Han luktet bare av makt, raseri… og skog? Jeg klarte ikke å skille noe annet fra duften hans siden han tydeligvis visste hvordan han skulle skjule den godt. Hvordan kunne han lukte så sint? Jeg lurer på om det er derfor øynene hans er som de er…? Jeg skulle til å spørre, men jeg måtte få oppmerksomheten hans først.

Jeg strakte meg for å dytte ham, men han spente seg som om noen skulle til å stikke ham. Jeg kunne bare anta at jeg hadde fornærmet ham, for han gikk til teltet sitt og dro glidelåsen igjen før jeg rakk å spørre ham om noe.

Sola var i ferd med å gå ned, og jeg benyttet anledningen til å ringe mamma for å fortelle at jeg var ok. Jeg hadde én strek med dekning, så mens det fungerte, kunne jeg like gjerne bruke det. Jeg fortalte henne at jeg hadde det fint, og lot være å nevne alt hun ikke trengte å vite om i går, og jeg var ikke sikker på om jeg hadde funnet min partner. Hvis han var det, skulle jeg definitivt ta ham med hjem. Han var dyktig i kamp, det var sikkert.

Jeg la meg etter det, og om morgenen var han kledd i noen slitte jeans, fjellstøvler og en svart t-skjorte. Du kunne se konturene av musklene hans gjennom skjorten, og jeg stirret. Han kremtet høyt, klar over min stirring, men han stirret også! Han så meg opp og ned, siden jeg hadde skiftet i teltet mitt. Jeg hadde på meg mørkeblå jeans og en gul langermet skjorte.

"Du bør kanskje skifte skjorte, den er for lys," mumlet han. "...bare i tilfelle vi jakter mens vi flytter leir." Sa han litt høyere. Jeg rødmet og gikk inn for å skifte til en mørkegrønn skjorte, men denne hadde en dyp V-utringning, og jeg vurderte å ikke bruke den, men jeg kunne så vidt se silhuetten av ham mens han pakket sammen teltet sitt og puttet alt i en ryggsekk. Han var ferdig på ti minutter, og han hjalp meg faktisk med å pakke sekken min.

Vi gikk i stillhet. Vel, han gikk... Jeg praktisk talt jogget bak ham, selv om han hadde alt utstyret vårt. Han hørte meg og så tilbake. Han senket tempoet uten å si noe. Ingen av vekten på skulderen hans plaget ham i det hele tatt, det var nesten som om han var glad, men jeg kunne ikke helt si det med det steile ansiktet han hadde.

"Hvorfor ser du på meg?" Spør han brått.

"Jeg liker ansiktet ditt." Jeg utbryter, og slår meg selv mentalt i pannen. Han lot et lite smil kruse leppene... Og han fortsatte å gå stille mens jeg prøvde å skjule rødmen min.

"Hvorfor er du her ute, du kunne ledet en flokk?" Spør jeg for å skifte tema.

"Ingen vil ha et Uhyre." Han så på mitt forvirrede ansikt og sukket. "Jeg er Bryson Uhyret, født under den røde månen. Det er en velsignelse og en forbannelse, jeg er like sterk som en eldgammel blodulv, men jeg er en utstøtt på grunn av hva jeg er." Jeg gikk ved siden av ham overrasket.

"Hvor skal vi?" Spør jeg for å skifte tema igjen. Jeg kunne se at dette var et ømt punkt for ham.

"Vi krysser en liten bekk og slår leir ved et fossefall i kveld så vi kan dusje." Sa han faktuelt. "Hvis du vil forlate nomadelivet, ligger BlackMoon vestover på den andre siden, omtrent en ukes gange." Sa han.

Jeg ristet på hodet og fortsatte. Jeg skjønte ikke hvorfor han virket å fortelle meg at jeg skulle dra, men han var alene. Det måtte bli ensomt, ettersom de fleste ulver trenger en flokk for å holde seg ved sine fulle fem. Han hadde ikke noe merke, men noen så sterke som ham burde ha en partner ved sin side og kanskje et par unger...

Hvorfor denne tanken gjorde meg sjalu, hadde jeg ingen anelse om... men det gjorde den. Det var ingen måte han kunne være min partner på, jeg ville ha visst det nå, men hvorfor sa ikke ulven min noe? Fra det jeg alltid hadde hørt, visste ulven alltid. Jeg rynket pannen ubevisst, helt til jeg hørte en myk latter.

"Du ser ut som om du ikke liker vann." Sa han med et steinansikt, men med åpenbar underholdning i stemmen.

Han pekte, og jeg kunne nesten se det, og begynte å høre den lille sildringen fra bekken og fossen. Skogens trær hadde mistet de siste bladene sine i de små kjølige vindkastene, men heldigvis, som en ulv, følte jeg ikke vinterens bitende kulde som nærmet seg.