Prolog&Kapittel 1-

Jeg har aldri ønsket det enkle livet jeg alltid har levd. Det var ingenting ekstraordinært ved meg; foreldrene mine var bønder og tjente et enkelt ærlig levebrød. Vi våknet tidlig om morgenen, vannet og matet husdyr og planter, luket ugress og høstet modne frukter og grønnsaker. Vi samlet ved og utførte reparasjoner, men ingen av disse tingene, selv om de var nyttige, ga oss noen glede. Ingenting vi strevde med ga oss eventyr. Dag etter dag utførte vi de samme monotone oppgavene. Det eneste som ga meg spenning var å jobbe med mine korrespondansekurs for å få undervisningssertifikatet.

Jeg var så nær ved å fullføre, og når jeg gjorde det, var jeg sikker på å gifte meg med en god middelklassemann fra landsbyen min. Etterpå ville jeg få barn og enten oppdra dem mens jeg jobbet på vår egen gård, eller oppdra dem mens jeg også underviste den lille gruppen barn på vår lille skolehus. Det er ingenting galt med den enkle fremtiden som lå foran meg, men når jeg tenkte på hva som sikkert ville komme, følte jeg at en del av meg døde.

Min mor hadde alltid sagt at å nå etter solen bare ville brenne meg, og at jeg var født vakker, så jeg burde være takknemlig for min lodd i livet. "Mange jenter har det verre," sa hun. "I det minste er du pen og vil fange en veloppdragen gutt." Jeg vet det får meg til å høres utakknemlig ut, men jeg vil ha mer enn å bare drive gård og oppdra barn hele livet. Jeg vil at folk skal verdsette mer enn bare hvordan jeg ser ut. Jeg vil ha eventyr og være en del av noe stort, jeg vil sette mitt preg på verden. Min mor ville sagt at jeg lever i en fantasiverden, men jeg bryr meg ikke, jeg trenger mer.

Da Thomas fridde til meg, oppførte foreldrene mine seg som om det var det største som kunne ha skjedd meg. I deres øyne var det vel det, han var rik og det ville definitivt være det beste tilbudet jeg ville få. Ja, han er kjekk nok og høflig nok, og han kunne gi meg et godt hjem, men da han ba om min hånd, følte jeg bare fortvilelse. Det var ingen gnist mellom oss, ingen ild. Hvis jeg virkelig trodde jeg hadde et valg, ville jeg ha sagt nei, men forventningen fra familien fikk meg til å akseptere med et tvunget smil. Jeg drømte om en mann som kunne få hjertet mitt til å løpe, jeg ville tilhøre noen hjerte og sjel. Tanken på at jeg ville leve hele livet og dø i samme lille by uten virkelig å leve, knuste meg, men jeg gikk gjennom bevegelsene som var forventet av meg, selv om det tok en liten del av sjelen min hver gang. Lite visste jeg at eventyret jeg alltid hadde søkt var på vei...

˜

Skipets svai gjorde ikke lenger magen min kvalm, og for det var jeg takknemlig, den endeløse oppkastingen hadde tappet meg. Min største ubehag nå var den bitende kulden som stakk i lemmene og de iskalde kjettingene som gnisset mot den såre huden. Mennene tok av kjettingene fra hendene våre etter at vi hadde satt av sted, men lot de rundt anklene være. Jeg antar de ikke vil at vi skal prøve å hoppe av skipet og teste lykken i vannet. Som om vi ville være så dumme, selv om hvem vet hva som venter oss, kanskje døden ville være bedre. Vi har vært ombord på skipet i nesten to uker nå, og jeg vet ikke om jeg skal være glad for å forlate båten og kjettingene eller livredd. Jeg overhørte noen av mennene si at vi ville legge til kai i ettermiddag.

Faktumet at jeg ikke var alene i kjettingene var både trøstende og nedslående. Vi er en gruppe på femtito, alle kvinner, med den yngste blant oss som er seksten og den eldste som er tretti. Vi har alle blitt holdt sammen i en stor avdeling på skipet. Jeg ble tatt to dager før vi gikk ombord på båten, men de fleste av de andre kvinnene ble samlet før meg. Mindre enn ti kvinner ble brakt tilbake til leiren og lenket som oss før vi satte av sted. Alle kvinner tatt fra hjemmene sine og tvunget inn i lenker, jeg skulle bare ønske jeg visste hva disse mennene vil med oss.

Kahytten som hadde vært vårt hjem på skipet hadde køyer langs veggene og noen få bord satt opp i midten av rommet hvor vi delte våre to magre måltider om dagen. Vi får lov til å forlate våre kvarterer, men bare en gang om dagen når Kommandanten (det er det hans gruppe av, jeg antar soldater, kaller ham) kommer ned og henter oss. Vi får gå en liten runde på dekk og puste inn frisk luft, men bare i omtrent tretti minutter, og så blir vi geleidet tilbake til kahytten vår. Luften har blitt betydelig kaldere siden vi gikk ombord, noe som får meg til å tro at vi har reist langt fra hjemmet mitt som jeg ble tatt fra. Vi hadde nettopp hatt vår varmeste måned før den forferdelige dagen jeg ble bortført av mennene.

Når vi er på dekk, tenker jeg på familien min og hvor langt de er fra meg. Hater de meg nå? Klandrer de meg for brorens død? Vil de lete etter meg? Jeg skulle ønske jeg bare hadde lyttet, hvorfor måtte jeg være så sta? Hva vil livet mitt bli nå? Hva venter oss når vi når land?