Kapittel 3
Når jeg endelig var alene, lot jeg tårene falle, og jeg gled ned langs veggen til knærne traff brystet, og jeg begravde hodet i dem. Kroppen min skalv mens jeg slapp ut alt jeg følte. Jeg burde ikke gå glipp av neste time, for da ville pappa få vite det og slå meg for det, men jeg klarte bare ikke mer. Hvorfor fortsatte jeg å kjempe for å leve hvis dette var livet mitt? Jeg ble slått, voldtatt og plaget! Dette var det, jeg orket ikke mer.
Etter noen dype åndedrag lot jeg tårene tørke og tenkte på hvordan jeg skulle gjøre det. Det var så mange måter, men jeg måtte være sikker på at det ikke gikk galt. Å hoppe var ikke alltid garantert, så det var utelukket. Å hoppe foran en bil kunne resultere i noen brukne bein, men jeg kunne fortsatt overleve, så det var også utelukket. Jeg tenkte hardt og gikk frem og tilbake til det slo meg. Pappa hadde en pistol på kontoret sitt. Han hadde truet meg med den før, og så vidt jeg så, brydde han seg ikke engang om å låse den bort, sannsynligvis fordi han visste at jeg aldri ville gå inn der.
Men jeg var desperat, og jeg skulle være død, så hva betydde det om jeg gikk inn? Jeg kunne gjøre det rett der, så han måtte rydde opp i rotet han hadde ført meg til. Jeg hadde aldri vært en hevngjerrig person, men noe ved å drepe meg selv i stolen hans og at han fant meg og måtte håndtere konsekvensene av min død fikk meg til å smile. Jeg skulle ønske jeg kunne se ansiktet hans når han fant meg og hvordan han planla å forklare det. Jeg måtte gå nå mens han ikke var hjemme for å være sikker på at jeg ikke kunne bli stoppet. Med et siste pust for å styrke besluttsomheten min, steg jeg ut fra gjemmestedet mitt og begynte å gå over plassen til forsiden av skolen der sykkelen min sto parkert.
Tankene mine var fokusert på én ting, så jeg brydde meg ikke om hvem som så meg forlate, og jeg satte meg på sykkelen uten engang å føle meg dårlig da jeg veltet flere overende.
"Hei Sunny, hvor brenner det?" Jaydens stemme ropte fra retningen av skolens trapp.
Jeg ignorerte ham og snudde sykkelen og hoppet på. Det var fottrinn som kom mot meg, så jeg tok av så fort jeg kunne. Fokuset mitt var nullstilt med besluttsomhet, og jeg pumpet beina så fort jeg kunne uten å bry meg om å vente på at biler skulle passere. Så hva om de traff meg, jeg ville bare reise meg opp igjen og fortsette til dette var gjort.
"Sunny! Hei, sakne ned, jente!" hørte jeg noen rope til meg, men jeg snudde meg ikke eller saknet farten.
Jeg hørte en rekke forbannelser og lyden av bremser mens jeg vevde meg gjennom et kaotisk fotgjengerfelt uten å se eller stoppe. Da jeg endelig kom hjem, saknet jeg ikke engang før jeg tumlet av sykkelen og løp til døra.
"Faen, Sunny, sakne ned, vil du!" ropte noen bak meg mens jeg fomlet med nøklene.
Flere fottrinn kunne høres bak meg, og noen dro i armen min for å få meg til å snu meg mot dem. Brystet mitt hevet og senket seg mens jeg prøvde å roe meg.
"Hva i helvete var det? Du kunne blitt drept! Hva er galt med deg?" sa Asher og strammet grepet om armen min.
"Slipp meg!" knurret jeg til ham og dro armen ut av grepet hans.
Med ett siste forsøk fikk jeg nøkkelen i låsen og stormet gjennom døra og rett til farens kontor. Jeg åpnet flere skuffer og smelte dem tilbake på plass i frustrasjon da jeg ikke fant det jeg lette etter.
"Hvor er det?" spurte jeg desperat under pusten.
Endelig fant jeg det i den siste skuffen, og jeg sto der og så på det noen øyeblikk før jeg rakte inn og grep rundt det kalde metallet. Hjertet mitt banket mens jeg følte vekten av det i hendene mine. Jeg trakk det sakte helt ut og holdt øynene låst på det.
"Sunny... Emma, hva gjør du?" spurte Leo, og jeg løftet øynene til ham og pekte pistolen mot de fire guttene jeg hadde lært å hate de siste tre årene.
"Kom dere ut!" skrek jeg mens jeg holdt pistolen og pekte rett på dem.
Jeg ville ikke skyte dem fordi jeg ikke var en morder. Jeg ville ikke at noen skulle bli skadet bortsett fra meg.
"Ok, Sunny, vi kan snakke om dette..." sa Leo mykt og tok et skritt nærmere meg.
"Jeg heter ikke Sunny!" skrek jeg til ham.
"Beklager. Emma, bare ro deg ned, ok?" sa han med hendene hevet og beveget seg sakte nærmere.
"Kom deg vekk, Leo, ellers sverger jeg at jeg skyter deg. Kom dere til helvete ut alle sammen! Dere har gjort nok! Dere alle har! Bare la meg være i fred!" skrek jeg og strammet øynene.
Skudd ringer ut, og jeg gispet da mørket falt rundt meg.
