Kapittel Ett Hundre-tjueen

RAINIER

Endelig alene i det dype skinninteriøret i min tungt tonede SUV, lar jeg de siste øyeblikkene på sykehuset rulle av skuldrene mine og ned til pikken. Hjørnetennene mine spretter ut, og jeg lukker øynene. Glimt av Felix Fitzgerald og hennes eteriske skjønnhet brenner seg inn i sinnet mit...

Logg inn og fortsett å lese