Kapittel ett hundre-tjueåtte

RAINIER

Jeg går forbi de menneskelige betjentene som fyller stasjonen uten å kaste et blikk på dem. I de siste årene jeg har vært ansvarlig, har de lært å aldri stille spørsmål ved meg. Som resten av denne byen, mistenker de at det er noe annerledes med meg og mine brødre. Samtidig vet de at ...

Logg inn og fortsett å lese