Kapittel to hundre åttisyv

ROSE

Når jeg sniker meg ned trappen med Bartletts telefon, rører han seg ikke, og for det er jeg takknemlig. Morgengryet er i ferd med å bryte horisonten, og siden vi tilbrakte mesteparten av natten med å elske, burde han være i dyp søvn. Hele huset er i ro, men jeg går ikke ut slik jeg opprinne...

Logg inn og fortsett å lese