Kapittel 5
Da kvelden senket seg, hang månen klar over en himmel med bare noen få spredte stjerner.
Restauranten midt i sentrum oset av luksus i hver minste detalj. Messingglans, mørkt treverk og dempet belysning fikk alt til å virke dyrt, som om selv stillheten kostet penger.
Flora fulgte tett bak Katniss, med et bekymret drag over ansiktet. «Frøken Astor, må vi virkelig gjøre dette?»
Bare i går ved midnatt hadde hun fått en melding fra Katniss om å arrangere middag for samarbeidspartnerne i resortprosjektet.
Forretningsmiddager var ikke annet enn forhandlinger med ny duk.
«Det er bare vanlig prosedyre. Vi snakker jobb over et måltid,» svarte Katniss.
Hun hadde på seg en skreddersydd dress, og håret var elegant satt opp. Hun utstrålte effektivitet. Da hun så på Flora, var blikket rolig, nesten beroligende.
Flora var ikke bekymret for å lande avtalen. Ryktene om at ekteskapet mellom Katniss og Cedric var i ferd med å gå i oppløsning, hadde blusset opp igjen. Høyere og mer hissige enn før.
I de fine kretsene var fasaden alt. At Katniss inviterte kunder akkurat nå, var som å helle bensin på et bål.
Men dette var sjefens privatliv. Flora våget ikke å grave. Hun nikket bare lydig.
«Vårt private rom er i femte etasje, rom 306. Kundene kommer om cirka ti minutter.»
Flora kastet et blikk på klokka. Hun la ikke merke til at Katniss plutselig hadde stoppet, og var nær ved å gå rett i henne.
«Hva er det?»
Hun fulgte Katniss’ blikk og innså at de hadde gått rett på Cedric.
«Katniss? Hva gjør du her?»
Lillian, i en flammende rød kjole som fremhevet formene hennes, hektet seg med vilje fast i armen til Cedric foran dem. Hun gjorde en liten vrikk, slik at den rause utringningen beveget seg svakt.
Da hun fikk øye på Katniss, viste hun først overraskelse. Så la hun hånden over munnen, som om hun plutselig forsto, og sendte Cedric et blikk med tydelig mening.
«Du har vel ikke sporet oss opp, eller?»
«Kom du for å finne meg?» Cedric løftet et øyenbryn. Merkelig nok virket han ikke irritert, slik han pleide. Nesten som om han trodde hun endelig hadde innsett feilen sin.
Katniss rynket svakt på pannen. Hun hadde sett mer enn nok av Lillians dobbeltspill rundt Cedric. Hun hadde ikke lyst til å kaste bort tid på dem. «Jeg har et møte å ta. Dere får ha meg unnskyldt.»
«Møte? Hvilket møte kan du ha, Katniss? Cedric står jo her.» Lillian hadde tydeligvis ingen planer om å la henne gå så lett. Hun grep Katniss i armen.
Katniss skjønte at en fredelig exit var umulig. Hun sendte Flora et blikk. Flora skulle gå i forveien til det private rommet og drøye tiden.
«Ikke si meg… at du fortsatt furter?» Lillian kastet et raskt blikk på Cedrics misfornøyde uttrykk. Et glimt av skadefryd flimret i øynene hennes.
«Du tenker for mye. Den kvelden ringte jeg Cedric fordi jeg var full og følte meg dårlig. Han kom bare for å passe på meg,» blunket Lillian uskyldig, som om hun forklarte. Men tonen var ren provokasjon.
Se der, ja—mannen din kom løpende midt på natta etter bare én telefon fra meg.
«Det virker som frøken Watson ikke har så mange venner,» sa Katniss kjølig, med en tone som nesten lød medfølende.
Det var verre enn sarkasme.
«Hva?» Lillian skjønte tydeligvis ikke hva hun mente.
«Ellers—hvordan kan det ha seg at du ikke har noen å ringe? At du ikke vet hvordan man kjøper medisin, ikke engang hvor sykehuset ligger—og må lene deg på en gift mann for at han skal komme og ta vare på deg?»
Katniss’ ord var sagt nesten likegyldig. Men de klare øynene hennes var kalde av forakt da de møtte Lillians hatefulle blikk. Lillian klarte ikke annet enn å fnøse.
«Katniss, så du vil bare at Cedric skal bry seg mer om deg.» Hatet i Lilans ansikt slapp taket like fort som det kom. Hun ble blek. Hun snudde seg mot Cedric med et ynkelig blikk og presset fram et spesielt anstrengt smil.
«Da bør du gi dette til Katniss i stedet.»
Hun dro av seg en diger safirring. Først la hun merke til det forvirrede uttrykket til Katniss, så forklarte hun.
«Cedric laget den selv. Du kommer til å like den.»
Den fem karat store steinen var felt inn i en sirlig utskåret ringskinne. Den glitret voldsomt under det ravgule lyset i korridoren, som om den sto i brann.
Den glansen skar Katniss i øynene. Hun kom på hvor mange ganger hun hadde sagt til Cedric at hun ønsket seg en håndlaget ring til årsdagen deres.
Hun hadde alltid følt at det å bære en ring laget av den du elsker, var som å stryke over ansiktet deres når du gjør det tankeløst. Selv når dere var fra hverandre, kunne du kjenne den varme resten av hengivenhet.
Katniss hadde aldri forestilt seg at den varmen hun hadde drømt om, dag og natt, skulle sitte på Lilans hånd.
En skarp smerte bredte seg i brystet hennes, som om noe sprakk. Før Cedric rakk å reagere, hadde Katniss allerede dyttet Lilan til side og gått.
Lilan gispet høyt. Praktisk nok falt hun rett i armene til Cedric.
«Forsiktig!»
«Ikke klandre Katniss—jeg mistet bare balansen,» sa Lilan lavt. Hun senket blikket, som for å skjule misnøyen i øynene. Det var nesten som om hun var redd for at Cedric ikke skulle misforstå.
Katniss ignorerte ropene hans bak seg. Hun nådde døren til privatrommet, trakk pusten dypt for å samle seg, og skjøv den opp med et smil.
Forretninger og drikkekultur hang sammen som hånd i hanske.
Hun lot telefonen ringe uten å svare. Etter flere runder med skåling og glass som ble fylt opp igjen, unnskyldte Katniss seg og gikk på toalettet for å klarne hodet.
Det kjølige vannet skylte bort rødmen i ansiktet. Halvt edru tok hun fram sminken og frisket seg opp.
Da hun kom ut, stilte hun seg ved et vindu innerst i korridoren for å få litt luft. Hun manøvrerte slike situasjoner uten problemer. Likevel mislikte hun spillet, de skjulte hensiktene rundt forretningsmiddager. Det tæret.
«Jeg visste at du ikke kom til å gå.»
Lilan hadde tydeligvis fulgt etter henne og ventet. Uten Cedric til stede skjulte hun ikke lenger sinnet. Forakten lå i hvert trekk.
Som kvinne mente Lilan at hun så rett gjennom Katniss’ klønete knep. Med gift i stemmen sa hun: «Prøver du bevisst å klamre deg til Cedric? Er det alt du kan?»
Katniss løftet et øyenbryn. Hun møtte provokasjonen rolig.
«Kanskje jeg vil skille meg? Ellers kan du jo ikke ta plassen min, kan du vel?»
«Hvem er det du kaller en som ødelegger hjem?»
Ingenting gjorde Lilan mer rasende enn å bli kalt den andre kvinnen. Uten Astor-familien, hvordan kunne Katniss måle seg med henne i det hele tatt?
Hvem trodde hun at hun var, som skulle belære henne?
«Er ikke det akkurat det du er? Hvis ikke—hvorfor sier du ikke bare til Cedric at du vil gifte deg med ham? Hvorfor må du gå og vise deg fram foran meg?»
«Kjerring!»
Noe traff en nerve. Lilan kastet seg fram for å gi Katniss en ørefik, men Katniss tok håndleddet hennes med en rask bevegelse.
Bare fordi Katniss ikke hadde giddet å ta opp kampen tidligere, betydde ikke det at hun var lett å tråkke på.
«Hva er det dere holder på med?» Før Katniss rakk å si noe, kom en kjent stemme bak dem.
Cedrics blikk festet seg ved Katniss’ harde grep rundt Lilans håndledd. Pannen hans rynket seg uten at han klarte å la være.
«Cedric!» Øynene til Lilan mørknet. Da hun snudde seg, hadde hun allerede forvandlet seg til en hjelpeløs, stakkarslig skikkelse.
