Kapittel 6
«Jeg ville bare ikke at Katniss skulle misforstå deg. Jeg prøvde å forklare det for henne, men jeg hadde aldri trodd hun skulle bli så sint …»
Lillian sto der med tårer som la seg i øyekroken. De lange øyevippene skalv lett. Hun så så skjør ut, som en slyngplante med blomster som nettopp hadde slått ut. Hun virket altfor skremt til å klare å møte blikket til Katniss.
For et skuespill. Tenk å sløse bort et slikt talent uten å være med i en storfilm.
«Slipp henne først.»
Ansiktet til Cedric mørknet. Da Katniss ikke rørte seg, flakket blikket hans bort mot folk som hadde stoppet opp og sto og glante. «Hva slags inntrykk tror du du skaper når du holder på sånn her, midt blant folk?»
Så han var redd for at hun skulle dra York-familien ned i søla?
«Katniss, vær så snill, slipp meg. Uansett hva jeg har gjort, så skal jeg beklage, greit? Ikke sett Cedric i en så vanskelig situasjon mellom oss.»
Lillian framsto så forståelsesfull, som om hun heller ville lide i stillhet. Hvem som helst som tilfeldigvis så dette, ville uten tvil synes synd på henne. Og dømme Katniss som skurken.
«Greit. Da kan du beklage til meg først.»
Stemmen til Katniss var iskald. Når hun først var blitt stemplet som den slemme, kunne hun like godt gjøre seg fortjent til Lillians Oscar-verdige opptreden.
«Jeg …»
Lillian hadde tatt for gitt at Katniss ville holde igjen foran Cedric. I stedet virket hun enda frekkere.
Selv om raseriet brant inni henne, bet Lillian seg i leppa. Hun tvang seg til å holde på det engleaktige uttrykket i Cedrics øyne. «Unnskyld.»
Katniss lo kort, kaldt, og slapp armen hennes.
Lillian snublet. Det var åpenbart at hun håpet å gjenskape nummeret fra i stad. Hun ville falle dramatisk inn i armene til Cedric, med all subtiliteten til en skuespillerinne i en såpeopera.
Denne gangen tok mannen ikke agnet. Han støttet henne bare. Så holdt han henne tett inntil siden sin.
«Ikke gå ennå. Jeg må snakke med deg,» sa Cedric og stilte seg i veien da Katniss prøvde å gå forbi dem. Kundene ventet fortsatt i det avlukkede rommet.
«Snille hunder står ikke i veien!»
Etter å ha blitt manipulert gang på gang, hadde Katniss ikke mer tålmodighet.
«Cedric, armen min gjør vondt.»
Da hun så at Cedrics oppmerksomhet var låst på Katniss, bannet Lillian stumt for seg selv. Så grep hun rundt armen og slapp ut et ynkelig klynk.
Blikket til Cedric falt på det røde merket rundt håndleddet hennes. Han nølte et øyeblikk før han senket stemmen og trøstet henne.
«Gå og hvil i det avlukkede rommet. Be tjeneren hente noe salve eller medisin. Jeg kommer etter straks.»
«Det er helt min skyld. Vær så snill, ikke krangle på grunn av meg.»
Lillian ville ikke gi dem et øyeblikk alene. Hun lot den slanke kroppen virke som om den kunne svaie og velte når som helst, mens hun snakket lavt.
«Ikke tenk på det. Gå inn igjen.»
Å se Cedric snakke så mildt for å berolige Lillian, fikk hjertet til Katniss til å slå ubehagelig. En ubestemmelig følelse skylte gjennom henne. Og utmattelsen fra de siste dagene kom sigende tilbake, som tungt vær over fjorden.
«Greit.»
Lillian visste at en smart kvinne skjønner når hun skal trekke seg tilbake. Hun sendte Cedric flere lange blikk før hun motvillig snudde seg og gikk.
Først da han hadde forsikret seg om at Lillian var forsvunnet nedover korridoren, vendte Cedric seg ordentlig mot Katniss.
I lyset sto de velpleide trekkene hans skarpt fram. Det samme gjorde kulden Katniss tydelig kunne lese i ansiktet hans.
«Hvordan kan du få deg til å la Lillian smøre på medisin alene? Skal du ikke løpe etter henne og ta deg av henne selv?»
Sarkasmen i stemmen til Katniss var mer bitter enn ertende.
Det var tross alt ikke første gang han forlot henne. Hvorfor spille skuespill foran henne nå?
«Dette er mellom oss. Hun er uskyldig. Du går alltid løs på Lillian på den måten.»
Cedric rynket pannen. Så slapp han ut et lavt sukk mens han fortsatte.
«Jeg går etter henne?»
Katniss lo bittert, nesten med en slags beundring for hvor lett han klarte å snu anklager.
Så det var altså derfor han hadde sendt Lillian bort. For å konfrontere henne.
«Gjør du ikke det? I stad ute i gangen var du fiendtlig fra første sekund og dyttet henne. Hvis jeg ikke hadde kommet i tide, hadde du tenkt å slå henne?»
Cedric kjente irritasjonen bygge seg opp over den trassige holdningen hennes.
Plutselig fant Katniss ikke ett eneste motargument. Han trodde på Lillian. Og da ble han blind for alle de små, gjentatte stikkene.
«Tausheten din betyr at du er enig?»
«Hvis skilsmisse ikke ga deg det du ville ha, og du nå bruker sånne knep for å få oppmerksomheten min, så …»
Da han så at hun senket hodet uten å svare, tok Cedric det som en tilståelse. Men dessverre ble han avbrutt midt i setningen.
«Cedric!»
En bølge av maktesløshet skjøt opp fra føttene og spredte seg gjennom hele kroppen. Hun hadde ikke villet forklare seg. Men hun nektet å bli misforstått på denne måten.
«Det er overvåkningskameraer i nærheten. Jeg foreslår at du sjekker opptaket.»
«Finn ut hvem som faktisk har skyld, før du dømmer noen uten å vite fakta.»
«Og du burde si dette til Lillian, ikke til meg.»
Vreden i Katniss vokste mens hun snakket. Endelig fikk følelsene et sted å renne ut.
De lyse kinnene hennes ble røde. Øynene, som vanligvis var klare som vårvann, glitret nå av raseri. Hun snakket nærmest med sammenbitte tenner. «Hold styr på folkene dine! Og slutt å plage meg!»
Da han hørte de siste ordene hennes, misforsto Cedric tydeligvis noe.
Som om han kjente frustrasjonen hennes, ble stemmen hans brått mykere.
«Greit. Jeg skal sette av tid til å komme hjem i kveld og være med deg. Slutt å lage oppstyr.»
«Jeg husker at i dag er eggløsningsdagen din.»
Hva han mente, kunne knapt vært tydeligere.
Katniss følte at hun snakket til en murvegg. Selv nå trodde han at hun var villig til å få barn med ham. Han hadde ikke engang lagt merke til at hun hadde flyttet ut av hjemmet deres.
«Jeg skal ikke ha barnet ditt! Jeg vil skilles, skilles! Hører du?»
Raseriet hennes nådde toppen. Hadde det ligget noe innen rekkevidde, ville hun mistet kontrollen og knust det i gulvet. Bare for å få Cedric til å forstå.
«Truer du ikke med skilsmisse på grunn av den barnesaken?»
«Nei! Jeg … ikke engang …»
Her, midt ute blant folk, var Katniss nær ved å røpe hemmeligheten. Den som ville fått ham til å skjønne at hun ikke hadde den minste interesse av York-familiens ti prosent aksjer.
Ansiktet til Cedric mørknet med én gang. Akkurat idet luften mellom dem virket å fryse til is, ringte telefonen hans og brøt oppgjøret.
«Hallo?»
«Hva sa du? Jeg kommer med en gang.»
Cedric la på og så på Katniss’ sta ansikt, mens en pulserende hodepine meldte seg.
«Det er en hastesak på jobben jeg må ta meg av. Uansett hva du vil si, kan vi snakke om det når jeg kommer hjem.»
Han ga henne ikke en sjanse til å svare før han hastet av gårde.
Siden hun sto så nær, så Katniss tydelig navnet Lillian på skjermen.
Hastesak på jobben? For en praktisk unnskyldning.
«Sjef! Går det bra med deg?»
Flora, assistenten til Katniss, hadde gått for å lete etter henne da hun hadde vært borte for lenge, bekymret for hvordan det sto til. Hun fant Katniss alene i korridoren. Silhuetten hennes, strukket lang av belysningen, så uvanlig ensom og forlatt ut. Ansiktet virket tomt og fortapt. Flora skyndte seg bort i noen raske steg, tok henne støttende i armen og spurte bekymret.
«Jeg drakk kanskje litt for mye. Det går bra. Kom, vi går tilbake.»
Med tankene på kundene som ventet i avlukket, viftet Katniss av det og serverte en tynn unnskyldning.
