Gammaens Hjerte

Clara POV

Løp! Det var alt jeg kunne tenke på etter at lukten hans traff meg. Ulven min var sjokkert, men også ekstremt fornøyd med hvem vår make var. Jeg derimot, kunne bare stå der og stirre på ham som en hjort fanget i frontlyktene.

Da han begynte å gå nærmere meg med et tilfreds smil om munnen, ble jeg litt forvirret av uttrykket hans. Var han glad for Gudinnenes paring av meg og ham?

Eller holdt han masken for å kunne avvise meg foran de andre klassekameratene som fylte gangen, uten å merke at han og jeg var der.

Jeg tok et skritt tilbake da han stoppet foran meg. Det smertefulle blikket i ansiktet hans da jeg gjorde det, gikk ikke ubemerket hen. Jeg vendte hodet bort fra blikket hans, jeg orket ikke å se inn i de gjennomtrengende brune øynene hans.

"Clara, vær så snill å se på meg?" Jeg har hørt ham si navnet mitt tusen ganger, men måten han sa det nå gjorde vondt av en eller annen grunn.

Tydeligvis ville han at jeg skulle se på ham så han kunne avvise meg, ikke sant? "Du vet ikke at han vil avvise oss, Clara. Bare gi ham en sjanse, for vår skyld?" hvisket ulven min til meg.

Med hennes stadige oppfordring begynte tårer å svi i øynene mine da jeg endelig snudde meg og så på ham. Han hadde et lite smil, men da han la merke til tårene, falt ansiktet hans. "Hvorfor gråter du? Vet du hvor lenge jeg har ventet på at du skulle bli 17 og endelig legge merke til hvem jeg var for deg?" sa han da han rakte ut hånden for å ta min.

Jeg tok et skritt tilbake igjen, "Hvis du visste at jeg var din make, hvorfor i huleste fortalte du meg det ikke? Du har visst dette i over et år, Wyatt!" sa jeg litt høyere enn jeg hadde tenkt. En tåre gled ned fra øyet mitt da jeg la merke til at noen elever så på meg. Noen av jentene hadde et sint uttrykk, Stacey var den mest fremtredende da hun stirret på meg fordi jeg var knyttet til Wyatt og ikke henne.

"Clara, jeg er lei meg. Da jeg ble 17 ville jeg fortelle deg det, men-" Jeg lo uten humor og ristet litt på hodet da noen flere tårer falt fra øynene mine, "Men hva? Du har gått ut med Sara siden du var 15, hvordan kan jeg konkurrere med henne, Wyatt? Hun er helt nydelig, hun er populær, og ikke minst smart. Hun er også genuint hyggelig mot alle."

"Hun er ikke deg!" sa han, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle svare på det. Jeg ble litt overrasket over det han nettopp sa. Med min stillhet fortsatte han, "Sara vet at du er min make. Jeg fortalte henne det dagen jeg fant det ut. Hun ble ærlig talt ikke opprørt over det, faktisk sa hun at hun hadde en følelse av at du og jeg ville bli paret sammen av Gudinnen!"

Ulven min begynte å danse av glede i hodet mitt over det han nettopp sa, hun var overbegeistret faktisk. "Wyatt, du er min brors beste venn og fremtidens Beta i flokken vår. Jeg er bare en Gamma-"

"Jeg ville fortsatt valgt deg selv om du var en Omega! Titler betyr ingenting for meg, Clara. Du vet dette."

"Ja, jeg vet det, men du fortjener mer enn meg, Wyatt!" Ulven min begynte å ule i hodet mitt. Hun følte de følelsene jeg følte og visste hva jeg var i ferd med å gjøre.

"Ikke gjør dette. Vær så snill?" Han ba meg. Skoleklokken ringte høyt i gangene, og elevene som hadde oppholdt seg rundt, forlot endelig gangen og etterlot både Wyatt og meg alene i gangen.

"Jeg er lei meg, Wyatt, men jeg må," følte jeg tårer strømme ustanselig nedover ansiktet mitt mens jeg søkte mot til å se ham i øynene. "Jeg, Clara Baker, avviser deg Wyatt Nichols som min make!"

Brystet mitt brant, og hjertet begynte å slå voldsomt i brystet mitt mens jeg kjempet for å holde meg oppreist.

Hjertesorgen i øynene hans var uutholdelig. Jeg kunne ikke engang se på ham lenger. "Jeg, Wyatt Nichols, avviser din avvisning," sa han gjennom sammenbitte tenner, tydeligvis prøvende å tåle smerten han også følte.

"Jeg er lei meg..." Jeg snudde meg rundt og begynte å løpe, jeg kunne høre ham rope navnet mitt, men jeg kunne ikke stoppe. Med ulvens uling og min egen hjertesorg kunne jeg ikke stå der et minutt lenger. Så jeg løp, løp ut av skolen, løp forbi flokkens hus, og løp inn i skogen. Jeg stoppet endelig da jeg nådde en liten bekk i skogen.

Hørte en tregren knekke bak meg, snudde jeg meg raskt rundt bare for å komme ansikt til ansikt med en stor svart ulv. Men jeg kunne ikke finne motet til å være redd for ham. Men da jeg fanget lukten hans, begynte jeg å få panikk igjen.

"Make!" ulven min malte i hodet mitt. Nei, ikke ham.

Det var ikke Wyatt, selv om han hadde en lignende aura og lukten deres var merkelig lik, var auraen hans litt sterkere.

Det var vår floks neste alfa, Noah Evans.