Kapittel 1: En natt med lidenskap

I det overdådige soverommet i herskapshuset satt Charlotte Foster grensle over James Martin.

Hendene hans var bundet. Han var så dopet ned at han knapt klarte å gjøre motstand. Hun rev av ham klærne i en fei.

Den bare brystkassen og de markerte magemusklene lå helt fremme. Charlotte klarte ikke la være å stryke hendene over dem.

«Jøss, du er jo skikkelig veltrent,» sa hun.

Øynene til James var tildekket, og stemmen hans var hard og anstrengt. «Charlotte, du leker med ilden. Slipp meg fri. Nå.»

Charlotte trakk på smilebåndet og svarte som om det var den mest naturlige ting i verden: «Vi er gift. Dette er jo helt normalt!»

James vred seg alt han kunne, men kroppen adlød ikke. «Rører du meg i dag, kommer du til å angre resten av livet!»

Hvert ord dryppet av trussel. Charlotte rykket instinktivt tilbake.

Hun stirret på ham, splittet mellom frykt og noe annet. Bindet skjulte de farlige øynene hans, men den høye neseryggen og de perfekt formede leppene var umulige å ta feil av.

Akkurat idet hun var i ferd med å gi etter, husket Charlotte alle gangene hun hadde blitt oversett og behandlet som luft gjennom de tre årene de hadde vært gift.

Besluttsomheten skylte gjennom henne. Hun dro buksa av James med et rykk.

«Du—!» James var så rasende at ordene stokket seg.

Han hadde aldri trodd at den vanligvis lydige, forsiktige Charlotte ville våge å dope ham ned og binde ham fast. Han skulle til å si noe mer da han brått kjente en overveldende mykhet.

Ansiktet til James stivnet. Blikket hans ble tomt.

Samtidig var Charlotte sin fine, vakre ansiktstrekk strammet i en smertefull rynke.

Hvorfor hadde ingen fortalt henne at det kom til å gjøre så vondt?

Hun hadde sett altfor mange «instruksjonsvideoer» i forkant, for å være forberedt til akkurat i dag.

Charlotte bet tennene sammen og prøvde å bevege seg litt. Smerten slo gjennom henne, så hun ikke klarte å holde tilbake et klynk.

I samme øyeblikk rev James seg løs. Han vred seg rundt og tok overtaket.

De edelstensklare øynene hans brant av begjær og aggressivitet idet han grep håndleddene hennes.

«Siden du vil dette, så skal du få det,» sa han.

Charlotte vred seg, halvt av smerte. Øynene hennes glitret av tårer idet hun satte tennene i skulderen hans.

Da var han som et krigsskip som brøt seg gjennom isen hun hadde lagt rundt seg.

Øynene hennes ble røde. Hun minnet om en valmue som var knekt, men fortsatt brennende levende. Ett blikk var nok til å vekke medlidenhet.

Til slutt bøyde James seg ned og kysset bort tårene i øyekroken hennes.

Den brølende lidenskapen stilnet. Den fløt videre, mildere nå, som vårsmeltingen i en stille bekk.

Da alt var over, falt James ned i en dyp, rolig søvn.

Charlotte så på kyssmerkene over kroppen. Hun dro seg opp med det siste hun hadde av krefter. Så lot hun de signerte skilsmissepapirene ligge igjen og forlot byen uten å nøle.

Hun satt på et fly på vei ut av landet. Utenfor vinduet lå nattelysene som et glitrende teppe, og alt inni henne smakte bittert.

Hun og James hadde vært bundet til hverandre før de i det hele tatt hadde begynt livet sitt. Bestemødrene deres hadde vært bestevenninner.

Men Foster-familien hadde mistet alt for mange år siden. De ble sviktet, og på et øyeblikk ble alt revet bort.

Charlottes besteforeldre døde av sorg. Faren hennes ble presset til å ta sitt eget liv. Moren forsvant, som om hun ble slukt av mørket.

Over natten falt livet hennes fra himmel til helvete. Hun ble så blakk at hun ikke engang klarte å betale skolepengene.

Det var James’ bestemor som ga Charlotte en ny identitet og sørget for at hun kunne fortsette utdanningen.

På dødsleiet fikk hun James til å sverge at han skulle gifte seg med Charlotte. At han alltid skulle behandle henne med godhet.

Av takknemlighet, og fordi hun elsket James, valgte Charlotte å gi opp studiene og gå inn i rollen som husmor.

Det skuffet veilederen hennes, Brad Thornton, dypt.

Den siste dagen hennes på skolen hadde Brad sagt at å legge alle håpene sine i en mann bare ville ende i skuffelse.

Men Charlotte var ung. Hun klamret seg til troen på at kjærligheten kunne overvinne alt.

Hun trodde at om hun ga hele hjertet sitt til James, ville hun til slutt klare å mykne den iskalde fasaden hans. I stedet slo virkeligheten tilbake som et slag i ansiktet, og Brads ord ble skremmende sanne.

Tre år med konstant avvisning og likegyldighet hadde skadet henne mer enn hun ville innrømme.

Den siste dråpen kom på auksjonen forrige uke.

Som fru Martin fikk Charlotte ikke engang lov til å være med James på auksjonen. Hun måtte sitte hjemme og se underholdningsnyhetene. Der så hun James og Daisy Lynn sammen i blitzregnet, hyllet som et perfekt par.

James hadde til og med brukt millioner på smykker til Daisy, som om han gjorde Charlotte til en ond vits.

Hun angret ikke på valget sitt. Hun var klar til å ta konsekvensene.

Skilsmissepapirene var hennes siste handling av verdighet i dette ekteskapet.

Da James våknet utpå kvelden, gned han seg i hodet som verket. Han var i ferd med å konfrontere Charlotte, men stivnet da han så skilsmissepapirene på bordet.

Tiden gikk fort. I et øyeblikk var det gått seks år.

I dag var det utdelingen av RNS-prisen, den høyeste internasjonale anerkjennelsen innen biomedisinsk forskning. Utallige mennesker drømte om å vinne denne prestisjetunge utmerkelsen.

Programlederen annonserte begeistret fra scenen: «Takk til alle som har kommet til prisutdelingen. La oss ønske dagens prisvinner velkommen, fru Foster.»

Lysene skiftet med én gang, og spotlyset falt på Charlotte i kjolen.

Hun sto rett og rolig, elegant. Det fine ansiktet hennes kunne vært et kunstverk, som om det var bevart av en høyere makt.

I en gyllen kjole gikk hun skritt for skritt opp på scenen.

Brad, en mild, eldre mann, smilte varmt da han la medaljen rundt halsen hennes og rakte henne prisen.

«Charlotte,» sa han, «jeg er så glad for at du fant veien tilbake. Toppen av karrieren din skal være målet ditt. Ikke å gå etter en mann som en ubetalt tjener.»

Charlotte holdt statuetten med begge hender. Øynene hennes var fulle av følelser. Seks år med hardt arbeid flimret gjennom henne, og nå hadde hun endelig bevist hva hun var god for ved å vinne denne prisen.

Hun nikket bestemt og sa oppriktig: «Takk for at du har trodd på meg hele veien. Jeg skal fortsette å drive forskningen framover. Jeg stopper ikke her.»

Brad svarte: «Godt å høre. Jeg har store forventninger til deg også.»

Etter prisutdelingen dro Charlotte tilbake til forskningsinstituttet sammen med Brad.

Hun ordnet noe papirarbeid nede i første etasje. Da hun omsider skulle opp, hørte hun plutselig Brads oppgitte stemme: «Prøver dere å demontere hele instituttet?»

Det strammet seg i brystet på Charlotte, og hun løp opp til andre etasje med en gang.

Da hun fikk se hva som foregikk der inne, slo raseriet mot henne så hardt at hun nesten svartnet.

Noah Foster og Andy Foster hadde på seg fargerike drakter med tegneseriefigurer. De satt på gulvet, omgitt av et kaos av spredte instrumentdeler.

Det var det dyreste instrumentsettet i hele instituttet. Verdt nær hundre millioner.

«Hva er det dere driver med?» Charlotte stormet inn, stemmen stram og blikket skarpt.

Noahs lille ansikt var tilgriset av skitt. Han så gravalvorlig ut da han holdt opp en del. «Mamma, vi har konkurranse,» sa han oppriktig.

Charlotte blunket, overrasket. «Konkurranse?»

Andy nikket ivrig. «Ja, mamma. Noah og jeg konkurrerer om hvem som kan sette sammen instrumentet raskest.»

Han snakket mens han konsentrert presset en del på plass.

Noah og Andy var begge barn Charlotte hadde født etter at hun kom til Mirathia.

Charlotte hadde aldri trodd at James kunne være så… fruktbar, at én natt skulle ende med trillinger.

Men den yngste datteren døde tidlig. Hun fikk ikke luft under fødselen.

Noah og Andy hadde vist en helt uvanlig interesse for mekanisk montering helt fra de var små. De hadde skrudd fra hverandre og satt sammen igjen nesten alle møblene hjemme. Nå hadde de flyttet prosjektet sitt til forskningsinstituttet.

Charlotte så på de alvorlige, konkurranseglade ansiktene deres og minnet seg selv stille på det. Du har født dem.

Hun sa: «Nå setter vi sammen instrumentet igjen. Sammen. Og fra nå av får dere ikke komme inn på instituttet uten min tillatelse!»

Noah så opp på henne med store, triste øyne. «Mamma…»

Men Charlottes ansikt var urokkelig. «Det hjelper ikke å trygle. Dette er ikke til diskusjon!» sa hun.

«Skjønner,» sa Andy, like nedfor.

Instrumentet ble raskt satt sammen igjen med felles innsats. Akkurat idet Charlotte slapp ut pusten, snudde hun seg og møtte Brads alvorlige ansikt.

Brad sa: «Charlotte, instituttets nyeste prosjekt ligger i Eldoria. Det er avgjørende for den videre retningen i forskningen vår, og du er den best egnede til å lede det.»

Ansiktet til Charlotte ble hvitt da Eldoria ble nevnt. Hun visste at James var der.