Kapittel 3 Den tapte lille jenta
Charlotte hastet Noah og Andy ut av flyplassen.
Bestevenninna hennes, Ava Davis, sto allerede ved utgangen. Hun vinket som en villmann da hun fikk øye på Charlotte. «Charlotte!»
«Ava!» Charlottes ansikt lyste opp.
Noah og Andy spurtet i forveien og kastet seg i armene hennes. «Ava, har du savnet oss?»
Ava huket seg ned og ga dem et stort kyss på hvert kinn. «Klart jeg har! Jeg har til og med kjøpt de flymodellene dere liker så godt.»
Noahs øyne glitret. «Så kult!»
Andy hoppet opp og ned. «Er det hangarskipmodellen vi har maset om i evigheter? Mamma ville ikke kjøpe den til oss før!»
For å være helt tydelig: Det var en hangarskipmodell med en haug av bitte små deler.
Charlotte visste at alt med småbiter i hendene til Noah og Andy ble plukket fra hverandre på få minutter. Hun bekymret seg alltid for at de kunne finne på å svelge noe. Derfor hadde hun alltid sagt nei.
Ava gliste. «Jepp, det er den. Én til hver av dere.»
Noah strålte. «Jeg visste du var den beste.»
Charlotte sendte Ava et blikk, irritert, men bare så vidt. «Ava, du skjemmer dem bort altfor mye. Det kan føre til at de blir bortskjemte.»
Ava trakk bare på skuldrene. «Det går fint. Jeg stoler på at ungene skjønner når det er nok. Kom, så drar vi hjem.»
«Greit.» Charlotte lastet bagasjen inn i bilen til Ava og satte seg inn sammen med Noah og Andy.
Hun snudde seg ikke. Hun la ikke merke til James, som ble stående igjen ved utgangen og speide, som om han lette etter noen.
Daisy tvang frem et smil, kom etter og grep hånden hans.
«James, så du noen? Husk at vi nettopp ble intervjuet av journalister.»
James rev hånden til seg, med et kaldt, irritert blikk.
«Daisy, ikke glem avtalen vår. Hvis du noen gang bestiller samme fly som meg igjen og drar med deg reportere for å presse frem et ekteskap, så lar jeg det ikke passere!»
James var alltid diskret. Hvordan kunne det ha lekket hvor han befant seg og skapt et mediesirkus?
Daisy bet seg i leppa og så såret ut. «James, du har misforstått. Jeg ringte dem ikke.»
Øynene hennes fyltes med tårer, og hun så ynkelig ut, som om hun tryglet om medlidenhet. Men blikket til James forble isende.
«Du vet om du gjorde det eller ikke. Jeg hater sånne spill.»
Daisy hulket, med tårer som rant. «Det var virkelig ikke meg. Jeg vil ikke at du skal ha så mange fordommer og misforståelser om meg.»
James så på henne med ren avsky idet han snudde seg for å gå. Daisy skyndte seg etter.
Tårer virket ikke på James. Daisy tørket dem bort. Nå var smilet hennes anstrengt, nesten smiskete.
«James, har du tid i kveld? Jeg vet om en ny restaurant med skikkelig god mat.»
James rynket pannen mot henne da telefonen hans plutselig ringte, skarpt og insisterende.
Han svarte, og en panikkslagen stemme fra tjeneren kom gjennom. «Herr Martin, Emma er borte!»
James sperret øynene opp, rasende. «Hva sa du? Hvordan kan så mange voksne miste kontrollen på ett barn?» snøvlet han.
Tjeneren, gjennomvåt av svette, sa: «Hun gikk ut fra hagen på egen hånd. Vi leter etter henne nå.»
James kastet et blikk mot Daisy og knurret: «Få alle til å lete. Hvis dere ikke finner Emma, trenger dere ikke å komme tilbake!»
Tjeneren svarte: «Forstått.»
Etter at han hadde lagt på, ringte James assistenten sin. «Avlys alle møtene mine i dag, og få samlet et team som kan finne Emma.»
Assistenten svarte: «Skjønner.»
Da alt var i gang, logget James seg inn på overvåkingssystemet på Martin-villaen.
Opptaket viste ei lita jente i prinsessekjole som løp gjennom rosebuskene i hagen bak, før hun forsvant ut av bildet. Det var datteren hans, Emma Martin.
Da han så det, knyttet James neven så hardt at knokene ble hvite.
Så liten en unge – hvor i all verden kunne Emma ha blitt av?
Uansett hva som skulle til, måtte James finne henne.
Daisy forsøkte å trøste ham. «James, ikke vær redd. Jeg skal hjelpe deg å finne Emma.»
James svarte ikke. Han gikk raskt ut, og de hastige stegene røpet panikken han prøvde å skjule.
I mellomtiden var det Ava som kjørte dem hjem.
Charlotte satt foran i passasjersetet, mens barna pratet og lo i baksetet. Det hvilte en lun, trygg stemning i bilen, som en varm ullgenser på en kald dag.
Men så bråstoppet Ava. Charlotte fór fram i setet, og både Andy og Noah ropte til.
«Ava, hva skjer?» spurte Charlotte.
Ava trakk pusten for å finne roen igjen. «Det er et barn ute i veien.»
Heldigvis hadde hun rukket å bremse. Hvis ikke ville den lille jenta blitt påkjørt.
Charlotte nølte ikke. Hun rev opp døra og sprang mot jenta som var på vei over gata.
De var på den travleste gata i Thaloria. Det var grønt lys, og trafikken var tett.
Den lille jenta hadde på seg en vakker lilla prinsessekjole. Det fine ansiktet hennes var som på ei dukke, men blikket var tomt, som om hun ikke helt var til stede.
Bilene tutet rundt henne, men det var som om hun ikke hørte det. Hun sto fast i sin egen verden.
«Pass deg!» ropte Charlotte da hun fikk øye på en hvit bil som kom altfor fort mot jenta. Uten å tenke kastet hun seg fram og fikk tak i henne.
Bilen skar ned farten og stoppet med et hyl av bremser som skar gjennom lufta.
Charlotte la kroppen sin over jenta for å skjerme henne. De rullet flere ganger bortover asfalten før de ble liggende stille.
En skarp smerte skjøt gjennom ankelen til Charlotte. Hun ignorerte den og fikk straks blikket på jenta. «Vennen, går det bra med deg?»
Charlotte så seg rundt og fortsatte, stemmen presset fram av både frykt og lettelse. «Hvorfor går du over alene? Hvor er foreldrene dine?»
Hun stilte spørsmål etter spørsmål, men jenta svarte ikke.
Hun så ut som ei dukke noen hadde glemt å gi liv.
Selv da Charlotte holdt henne i hånda, kom det ingen reaksjon.
Charlotte kjente en uro stikke i brystet.
Hun forsto at dette barnet virket å ha autisme.
Ava kom løpende bort med Noah og Andy, og la straks merke til skrubbsåret på kneet til Charlotte. «Charlotte, du blør jo!» utbrøt hun.
Da hun hørte det, kikket Charlotte ned og bet tennene sammen mot smerten. «Det går bra. Vi må få henne i sikkerhet først. Det er altfor mange biler her – det er livsfarlig,» sa hun.
Noah sa alvorlig: «Mamma, beinet ditt må behandles, ellers blir det bare verre!»
I det samme kom det et lite glimt i jentas øyne, og hun løftet sakte blikket.
