Kapittel 4: Kan det være en slik tilfeldighet?
Den lille jenta stirret på Charlotte med store øyne som ikke blunket.
De små hendene hennes klamret seg til Charlottes kjole, som om hun var redd for at Charlotte skulle gå fra henne.
Hun virket å like Charlotte veldig godt.
Da Charlotte møtte det intense blikket hennes, strammet det seg merkelig i brystet. Hun så på barnet og skjønte ikke helt hvorfor hun reagerte slik. Hun tvang følelsen ned, bøyde seg på huk og løftet den lille jenta opp i armene.
Et øyeblikk nølte hun, før hun plasserte jenta i bilen.
Hun sa: «Ava, vi skal til legevakta.»
Hun tenkte: Barn er skjøre; best å få henne sjekket.
Den lille jenta sa ingenting, men armene hennes holdt hardt rundt Charlottes hals. Det lille ansiktet var presset mot Charlottes kinn.
Et raskt smil glitret i Charlottes øyne idet hun strøk henne varsomt over ryggen for å roe henne.
Charlotte sa: «Vennen, det går bra. Ikke vær redd. Jeg tar deg til legevakta, greit?»
Jenta svarte fortsatt ikke, men kroppen hennes slapp litt etter litt.
Da Charlotte merket at hun roet seg, løsnet hun grepet, satte henne på fanget og ga henne et mildt smil mens hun snakket lavt. «Vennen, hva heter du? Kan vi kontakte mammaen og pappaen din?»
Jenta åpnet munnen, men ordene ville ikke komme. Tårer av frustrasjon fylte øynene hennes.
Da Charlotte så det, trøstet hun henne raskt og rolig, med tålmodig stemme. «Det går bra. Ta den tiden du trenger. Vi kan snakke sakte, ikke sant?»
Jenta så på Charlotte og nikket omsider lydig, etter en lang stund.
Hun prøvde å snakke igjen. Stemmen var knapt høyere enn en hvisking. «E... Emma...» Det var så svakt – som om hun ikke hadde snakket på lenge – at Charlotte nesten ikke oppfattet ordene.
Med den medisinske bakgrunnen sin gjorde Charlotte en rask vurdering av Emmas tilstand.
Charlotte mistenkte autisme, men var ikke sikker på om det var medfødt eller noe som hadde utviklet seg senere.
Noah og Andy sto like ved og så på Emma med nysgjerrighet, med en slags instinktiv nærhet til henne.
Noah så på Emma og oppmuntret henne. «Hei, jeg heter Noah. Hva heter du?» Da han snakket, gled blikket hennes endelig bort fra Charlotte og over på Noah.
Hun virket å like Noah også, og hun prøvde å snakke igjen. Stemmen var litt høyere denne gangen idet hun gjentok: «Emma.»
Denne gangen var Charlotte forberedt. Hun lente seg nærmere for å få med seg ordene.
Nå hørte Charlotte tydelig at hun het Emma.
Noah klappet Emma forsiktig på håret, som om han skulle være voksen. Han sa: «Flink jente!»
Andy ville ikke være dårligere. Han rakte hånden fram mot Emma og viste fram et godteri som lå i håndflaten hans.
Han ga henne et søtt smil. «Vær så god. Det er kjempegodt.»
Emma så på Noah, så på Andy, før hun forsiktig rakte ut hånden og tok godteriet. Hun holdt det hardt i den lille hånden sin.
Så, som om hun plutselig ble sjenert, gravde hun hodet tilbake i Charlottes favn og tenkte: Så mykt, så varmt – mamma må være sånn.
Charlotte smilte, strøk Emma varsomt over håret og spurte igjen: «Emma, hvor er foreldrene dine? Vet de at du er her ute? Kan du få kontakt med dem?»
Etter en lang pause kom Emmas dempede stemme: «Pappa, på jobb. Mamma, borte.»
Det ble stille i bilen. Alle hadde hørt ordene hennes. Noah og Andy vekslet et blikk, før de hver for seg tok forsiktig tak i den ene hånden til Emma.
Emma gjorde ingen motstand. Hun tok forsiktig hendene deres og holdt igjen.
Både Charlotte og Ava så på Emma med varme i blikket, og Charlotte lot være å presse henne mer.
Blikket hennes gled bort på Noah og Andy, som sto der og så ettertenksomme ut.
Når Noah og Andy var i nærheten, slappet Emma mye mer av. Hun småpratet litt med dem innimellom.
Det tok ikke lang tid før de var framme ved sykehuset.
Etter en grundig undersøkelse skrev legen ut noen medisiner og ba Charlotte gå og betale.
Charlotte nikket. Hun holdt resepten i hånden og lot Ava ta over barna.
Men Noah og Andy nektet å bli igjen. De insisterte på å følge etter Charlotte.
Charlotte følte seg maktesløs og måtte ta dem med. Samtidig så Emma på henne med bedende øyne. Den lille hånden hennes klamret seg til kjolen til Charlotte.
Charlotte nølte. Til slutt bestemte hun seg for at det ikke var trygt å ta Emma med. Hun bøyde seg ned og snakket lavt: «Emma, jeg går bare og betaler, så kommer jeg rett tilbake. Vær snill og vent her, greit?»
Emma strevde imot en stund, men slapp til slutt taket.
Da smilte Charlotte. «Flink jente.»
Samtidig hadde folkene til James raskt sporet opp hvor Emma befant seg.
Da han fikk beskjeden, kastet James seg i bilen og dro rett til sykehuset. Da han så Emma hel og uskadd, pustet han ut og løftet henne opp.
Men Emma vred seg i armene hans. Hun ville ikke bli med ham. James lokket med myk stemme: «Emma, vær en flink jente. Hvis ikke, kan det hende jeg må låse deg inne neste gang.»
Da Ava hørte det, fikk hun umiddelbart avsmak for James. Hun gikk mellom dem og stoppet ham, skarp i stemmen: «Hvem er du? Gi Emma tilbake til meg.»
James stilte seg tett foran Ava. Tanken på å miste Emma gjorde ham rasende. Øynene hans var iskalde, fulle av en nesten brennende uro, idet han stirret henne ned. «Emma er datteren min. Hva er det du prøver på?»
Ava så på ham med mistenksomhet og trakk på munnen. «Bare fordi du sier det? Ser du ikke at Emma ikke vil bli med deg? Jeg tror du er en bortfører!»
James lo kort og hardt, rasende. Det var første gang noen hadde kalt ham en bortfører.
«Du er den første som legger deg opp i datteren min. Jeg driter i hvordan du fikk tak i henne, men hvis det skjer henne noe, skal jeg få deg til å ønske at du var død. Mister datteren min et eneste hårstrå, barberer jeg deg skalla. Får hun et skrap, skal jeg sørge for at du mister en arm eller et bein.» Stemmen hans var ondskapsfull. Blikket hans var låst på Ava, som om hun allerede var et lik. Ava sto stiv. Hun var både rasende og vettskremt, ute av stand til å få fram et ord.
I det samme kom Charlotte tilbake etter å ha betalt og la merke til at folk sto og stirret i én retning.
Etter å ha spurt litt rundt, fikk hun høre at det var oppstyr. Sekundet etter hørte hun James’ stemme – og hun stivnet.
James’ datter var savnet?
Charlotte ble et øyeblikk overrasket, men slo det raskt fra seg.
Hun gjorde seg så liten som hun kunne, og lot Noah og Andy holde seg tett inntil veggen. Så tok hun en annen vei, varsomt og uten å vekke oppmerksomhet.
Hun så ikke at James holdt Emma.
Tilbake på sykehusrommet var Ava fra seg av sinne. Hun bannet lavt for seg selv og spyttet ut ordene: «Den jævla mannen. Hvis han brydde seg så mye om datteren sin, hvordan kunne hun da komme bort? Og så har han frekkhet til å true meg? Tror han vi lever i vikingtida, og at han er en eller annen konge?»
Da Charlotte så hvor sint Ava var, husket hun plutselig det som hadde skjedd tidligere. Hjertet hennes begynte å hamre, og en kald uro krøp opp i henne.
Kunne det virkelig være så tilfeldig?
