Kapittel 5 Best å ikke blande seg inn

Charlotte ble helt slått ut.

Da Ava så det sjokkerte uttrykket hennes, skjønte hun med en gang tegninga. En dårlig magefølelse krøp opp i henne.

«Charlotte … det er vel ikke sant? Var han fyren eksmannen din?» spurte Ava.

Charlotte avfeide det ikke med én gang. I stedet ba hun om flere detaljer om hvordan James så ut.

Ava svelget irritasjonen, la den til side og forklarte hele situasjonen for Charlotte, punkt for punkt.

Mens Ava snakket, ble ansiktet til Charlotte stadig mer alvorlig.

Charlotte begynte å granske Emma i minnet. Hun dro fram trekkene, ett og ett, som om hun holdt dem opp mot lyset.

Jo mer hun tenkte, jo mer urolig ble hun. Hun kjente på en bitter anger over at hun ikke hadde sett det før. Emma lignet faktisk på James. Skremmende mye. Og nå var Emma borte, og James hadde akkurat dratt. Det var for mange tilfeldigheter på én gang.

Charlotte var nå sikker på at Emma var barnet til James. Likevel skjønte hun ikke hvorfor Emma hadde forsvunnet. Ikke rart Emma alltid hadde virket kjent, som et ansikt hun hadde møtt før i en annen tid.

Da Charlotte tenkte på at hun nesten hadde støtt på James i sted, skylte panikken gjennom henne.

Hun hadde jo vært så forsiktig. Holdt seg i skyggen og langs kantene. Han kunne vel ikke ha lagt merke til henne … kunne han?

Hun hvisket: «Det må stemme. Emmas pappa er James.»

Ava åpnet munnen, men ble stående uten ord. Hun visste ikke hva hun skulle si for å trøste.

Men Charlotte viftet bare avvergende med hånda og tok på seg et likegyldig ytre.

Hun fortsatte: «Det går bra. Det er bak meg. Jeg har Andy og Noah. Det er alt jeg trenger.»

Da Ava hørte det, sukket hun og lot det bli med det.

«Mamma, trenger du hjelp av oss?» spurte Noah ivrig. «Hvis du ikke liker den mannen i stad, kan vi finne ut alt om ham og gi ham en lærepenge!»

Det måtte sies: Genene til James var ikke akkurat svake.

I det minste var både Noah og Andy uvanlig begavede. Allerede som treåringer hadde de knekt grunnleggende hackingferdigheter.

Det mest dristige de hadde gjort, var å prøve å bryte seg gjennom brannmuren til Mirathias forsvarsdepartement.

De klarte det riktignok ikke. De var dessuten farlig nær ved å bli sporet opp.

Da Charlotte oppdaget det, tok hun en alvorlig prat med dem. «Jeg har ikke noe imot at dere utfordrer dere og blir flinkere,» sa hun. «Men dere må passe på sikkerheten deres. Hvis noen kan spore hvor dere er, skal dere i det minste være tusenvis av kilometer unna.»

Etter det ble de to mer forsiktige.

Senere klarte de faktisk å komme seg inn i nettverkssystemet til Mirathias forsvarsdepartement. Da departementet slo tilbake, sporet de posisjonen deres til polarområdene.

I det øyeblikket senket Charlotte blikket og nikket, med en sammensatt uro i brystet mens hun tenkte på Emma.

Hun tenkte at Emma måtte være datteren til James og Daisy.

Med den tanken på plass sa Charlotte til barna: «Det er ikke nødvendig. Jeg har sagt til dere mange ganger at dere ikke skal bruke det dere kan, uten å tenke dere om. Og spesielt ikke til noe som er galt. Forstår dere?»

Det ville kanskje føltes godt å hacke seg inn i Martin Groups nettverk, men det var ikke nødvendig.

Charlotte tenkte: Siden alle har startet nye liv, er det best at vi ikke blander oss inn i hverandres.

I mellomtiden hadde Emma vært stille helt siden James satte henne inn i bilen.

Uansett hvor mye James prøvde å overtale henne, satt hun med stramt ansikt. Hun gjorde det tydelig at hun var sint. Da James forsøkte å snakke med henne, vendte hun seg bort og nektet å svare.

«Emma, hvorfor snek du deg ut i dag?» spurte han.

Men Emma stirret rett fram, som om hun ikke hadde hørt ham.

James skjønte ikke hva som foregikk i hodet hennes. Han så bare at hun var lei seg. Han beklaget med én gang: «Emma, unnskyld. Jeg mente ikke å gjøre deg sint. Jeg var bare så redd for at du skulle gå deg bort. Kan du tilgi meg?»

James, som alltid var så sikker i næringslivet, stod plutselig rådvill for første gang.

Det var første gang Emma noen gang hadde vært så sint på ham.

Emma kastet et blikk på James, men vendte seg raskt bort igjen. Hun fortsatte å ignorere ham.

Det virket som om hun ikke hadde tenkt til å tilgi ham.

James var helt ute å kjøre. Han ante ikke hvordan han skulle få Emma i bedre humør.

Etter å ha tenkt en stund sa han: «Hva om jeg kjøper det modellsettet du liker? Tilgir du meg da?»

Ansiktet til Emma forble alvorlig, mens pannen til James rynket seg av frustrasjon.

Hele veien tilbake til Martin-villaen sa Emma ikke et ord til James.

James var urolig, men han lot det ikke synes. Han kastet stadig blikk bort på Emma, tydelig preget.

Så snart de kom inn i stua, kom Daisy bort til dem.

Da hun så at Emma var opprørt, skjønte Daisy at muligheten hennes var kommet.

Hun gikk bort til James og forsøkte å ta Emma fra ham.

«Hva er det, prinsessa mi? Jeg har med favorittdukken din. Skal vi leke, da?» sa hun.

James så på Daisy og tenkte at siden Daisy vanligvis tilbrakte tid med Emma, så visste hun kanskje hvordan hun kunne muntre henne opp.

Han var i ferd med å gi Emma fra seg, men Emma klamret seg hardt fast rundt halsen hans.

James sendte Daisy et mistenksomt blikk. Hvorfor strittet Emma så imot akkurat henne?

Daisy kjente et lyn av irritasjon fare gjennom blikket da hun merket stemningen til James, men hun skjulte det raskt.

Så sa hun til James: «Emma er lei seg. Hun trenger deg mer.»

Da så James forvirret ut. Han hadde ikke særlig tak på barns følelser, så han nikket bare. «Greit. Jeg holder henne.»

Daisy nikket og vendte seg mot Emma med en myk stemme: «Emma, kom igjen. Vil du ut og leke? Jeg kan ta deg med, ikke sant?»

Men i stedet for å roe seg, virket Emma enda mer redd og motvillig. Hun gravde ansiktet ned i brystet til James og mumlet: «Sykehuset … frua …»

Etter alle årene sammen forstod James med én gang hva Emma mente.

Han spurte: «Vil du se hun dama som tok deg med til sykehuset? Liker du henne?»

Emma nikket, og det kom et lite glimt av håp i ansiktet hennes.

James ble overrasket da han så det. Men siden det var første gang Emma hadde vist at hun likte noen, gikk han med på det med én gang: «Greit. Jeg skal finne henne for deg.»

Da smilte Emma endelig, og lot barnepiken ta henne med for å spise.

James sendte så en melding til assistenten sin, Dean Palmer, og ba ham sjekke overvåkingsopptakene fra sykehuset.

Ut fra måten Emma oppførte seg på, forstod James at hendelsen tidligere sannsynligvis bare hadde vært en misforståelse.

Emma hadde løpt av gårde, blitt reddet og tatt med til sykehuset. James innså at han hadde tatt feil, og at han skyldte den personen en takk.

Kort tid etter kom opptaket fra sykehuset, men dessverre var det for uklart til at man kunne se ansikter ordentlig.

Likevel, da James fulgte konturene av kvinnen på skjermen, klarte han ikke la være å tenke på Charlotte.

De var jo skremmende like!

Blikket til James ble hardt og intenst idet han stirret på skikkelsen i videoen.