Kapittel 6: Gjenforening etter en lang separasjon

Daisy skjønte absolutt ingenting av hva som foregikk. Da hun så James nærmest klistret til kvinnen på skjermen, kjente hun et stikk av sjalusi. Hun lot som hun ble fornærmet. «Emma har aldri likt fremmede. Hvis hun vil se denne kvinnen, må det være fordi hun har gjort noe mot henne!»

Da hun la merke til den merkelige reaksjonen til James, lente Daisy seg nærmere og studerte kvinnen i videoen. Hun ble helt satt ut. Hun mumlet: «Denne kvinnen ligner på Charlotte.»

Jo mer hun stirret, desto mer urolig ble hun. Det bygde seg opp en hast inni henne, som en uro under huden, og hun prøvde å hisse til. «Hun gjør dette med vilje. Hun prøver å kødde med deg, James. Du må sette henne på plass!»

Daisy tenkte for seg selv: Hvis hun bare kunne jages bort igjen.

Men James stoppet spekulasjonene hennes med en gang. Stemmen hans var hard og rolig på samme tid. «Nok. Ikke alle kvinner er Charlotte. Jeg tror du begynner å miste grepet. Kanskje du burde få sjekket synet. Gå ut. Dette angår ikke deg.» James nektet instinktivt for at kvinnen i videoen var Charlotte. Så skjelte han ut Daisy og sendte henne bort.

Daisy rykket til av den sterke reaksjonen. Hun kjente en bitter klump av motvilje, men likevel la hun seg flat og unnskyldte lavt. «Unnskyld. Kanskje jeg tok feil. Vær så snill, ikke send meg bort.»

James viste ingen sympati. Blikket hans var skarpt, låst på Daisy, og han trakk på munnen med et hånlig drag. «Ikke få meg til å si det en gang til.»

Daisy ble redd for tonen hans. Hun forsto at James ikke spøkte. Hun veide ordene sine, og til slutt tvang hun fram et smil. «Greit, ikke vær sint. Jeg går.» Idet hun hadde sagt det, snudde hun og gikk. Øynene hennes flommet over av ondskap og hat mot Charlotte.

Hver gang hun nevnte Charlotte, ble James rasende.

Da Daisy forsvant ut, vendte James blikket tilbake til overvåkingsvideoen.

Han var sikker på at kvinnen var Charlotte.

Bare tanken fikk ham til å knytte nevene. Det lå en smertefull beherskelse i øynene hans, som om han holdt igjen noe som ville rive ham i stykker.

Kort tid etter sendte han en melding til Dean og ba ham sjekke sykehusets overvåkingsbilder for Charlotte.

Men etter å ha ventet i tre timer, svarte Dean endelig: «Mr. Martin, vi finner henne ikke. Det virker som om oppholdsstedet hennes er bevisst skjult.»

James la på uten et uttrykk i ansiktet. Frustrasjonen skylte inn i ham som kaldt regn. Så så han på kvinnen i videoen igjen, og blikket hans ble hardere. Mer målrettet.

Han tenkte: Charlotte. Uansett hvor du er, skal jeg finne deg.

James forlot arbeidsrommet og gikk til Emmas rom.

Da hun fikk øye på ham, løp Emma mot ham, med øyne som glitret av forventning. «Pappa.»

James løftet henne og holdt henne tett inntil seg. Stemmen hans var presset. «Unnskyld. Jeg klarte ikke å finne ut hvor hun er.»

Da Emma hørte det, nikket hun trist. Så dyttet hun James ut av rommet med all kraften hun hadde.

I mellomtiden hadde Charlotte kommet hjem sammen med Andy og Noah. Da de hadde fått landet litt og kommet på plass, planla hun å få dem tilbake på skole.

Charlotte kastet et blikk på Ava, som satt ved siden av henne, og ba om hjelp. «Ava, jeg er ikke så kjent her ennå. Kan du hjelpe meg å finne en passende barnehage for Andy og Noah? De er i den alderen hvor de burde gå i barnehage, og de trenger å være sammen med barn på samme alder.»

Ava ble ikke overrasket. Hun lyste opp og lovet uten å nøle: «Overlat det til meg. Jeg finner den beste barnehagen for dem.»

Charlotte nikket og kjente det lette i brystet.

Dagen etter fikk Charlotte beskjed om å møte ved Veritas-instituttet for medisinsk innovasjon.

Folkene på Veritas var allerede orientert, så Charlotte kunne ta over uten problemer.

Alex Cooper fulgte henne til overtakelsesseremonien. Veritas-instituttet var fullt av unge mennesker.

Da Brad informerte Charlotte om at hun skulle ta over Veritas, hadde han fått Alex til å komme tilbake tidligere for å holde i trådene. Det gjorde overtakelsen enklere for henne.

Alex gikk et år foran Charlotte på skolen og hadde jobbet med Brad på forskningsprosjekter siden han var ferdig utdannet. Etter at hun giftet seg med James, tok Alex av og til kontakt for å videreformidle beskjeder fra Brad og for å si at Brad angret på det hun måtte stå i. Da Charlotte ble skilt, var Alex den første som rakk ut. Han tok henne med for å møte Brad.

De siste seks årene hadde Alex vært til enorm hjelp, både i forskningen og i livet ellers.

Dessuten pleide Noah og Andy å spekulere i om Alex hadde et godt øye til henne.

Når Alex og Charlotte sto side om side, var de et iøynefallende par. En livlig ung kvinne klarte ikke å la være å erte: «Charlotte og Alex kler hverandre så godt. Dere er jo et skikkelig drømmepar.»

En annen la til: «Ja, den ene er litt reservert, den andre er så mild. Dere er jo som skapt for hverandre. Det hadde vært synd om dere ikke endte sammen.»

Charlotte hørte ertingen, men bare smilte det bort. «Dere er unge. Dere burde heller fokusere på karrieren,» sa hun. «Det er pengene dere skal bli glade av, ikke sladder.»

Men Alex lot ikke blikket slippe henne. Da han hørte ordene hennes, sluknet det et øyeblikk i øynene hans. Så fant de raskt tilbake til den vanlige klarheten.

Det var Charlottes første dag på jobb, og etter tradisjonen var det planlagt en velkomstkveld samme kveld.

Charlotte forsøkte å takke nei flere ganger. Til slutt måtte hun likevel bli med de andre på en bar for å feire.

De spiste og drakk sammen, og stemningen var god.

Charlotte så på at de tøyset og lo, med et lite smil i munnviken.

Halvveis utpå gikk hun på toalettet for å friske seg opp.

Kanskje var det drinken. Kanskje var det bare at det var så livlig der inne. Uansett fulgte Charlotte ikke særlig med på folk som gikk forbi.

Hun tenkte: Dette stedet er ikke akkurat fint på det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle se James her.

Da hun gikk inn på badet, slo det skarpe, gule lyset mot henne. Det fikk rusen til å lette litt.

Charlotte ristet på hodet.

Hvorfor i all verden tenkte hun på ham?

Plutselig grep noen rundt håndleddet hennes.

Charlotte sperret opp øynene og var i ferd med å rope, da en kjent stemme traff henne: «Det er meg. Ikke skrik.»

Kroppen hennes stivnet et øyeblikk. Så snudde hun seg og møtte ansiktet hun en gang kjente så altfor godt.

Et sting av smerte glitret i blikket hennes, men uttrykket forble kjølig.

«James. Slipp meg. Hva vil du?» sa hun.

James hadde et lukket møte på denne baren i kveld. Etter noen drinker ble han svimmel og bestemte seg for å gå på toalettet for å klarne hodet. Han skjøv opp døra og skulle akkurat til å vaske hendene, da han fikk øye på en kjent skikkelse i speilet. Hjertet hans hoppet over et slag. James hadde sett for seg utallige scenarier der han støtte på Charlotte igjen.

Han hadde tenkt gjennom hva han skulle si først. Men da Charlottes kalde ord traff ham i virkeligheten, kokte det over.

Han grep Charlotte i skuldrene og presset henne inn mot veggen. Øynene hans var røde av raseri.

«Charlotte, din følelsesløse kvinne!» freste han.

Charlotte vred seg og kjempet imot. «Jeg skjønner ikke hva du snakker om. Det er slutt. Slipp meg.»

James nektet. Grepet hans strammet seg.

Da hun kjente trykket øke, slo Charlotte ham instinktivt.

Så frøs begge til. Tiden sto stille et sekund.

Smerten dro Charlotte tilbake til virkeligheten. Hun utnyttet James’ øyeblikk av sjokk og kastet seg av gårde.

Tilbake i avlukket kjente hun at hjertet fortsatt hamret. Da hun tenkte på det som nettopp hadde skjedd, la uroen seg som en kald stein i magen.

Hun tok tak i veska og unnskyldte seg raskt: «Unnskyld, jeg føler meg ikke helt i form. Jeg må dra. Jeg spanderer middag på dere en annen dag, så jeg kan gjøre opp for meg.»

Uten å vente på svar skyndte hun seg ut.

Det siste hun skulle, var å bli igjen og risikere at James tok henne igjen.

Alex fulgte etter Charlotte med en gang.

Da de andre så dem gå, boblet det av spenning rundt bordet.

«Alex er så åpenbar. Det er jo helt tydelig at han liker Charlotte.»

«Helt enig. De hadde blitt et knallpar.»

Charlotte flyktet i panikk og så temmelig forkommen ut.