Kapittel 7 Den blinde dåren
Charlotte hadde stått ute i kulda så lenge at hun rett og slett glemte å ringe etter taxi.
Da Alex fikk øye på henne, svingte han inn til siden og rullet ned vinduet. «Trenger du skyss hjem, Charlotte?»
Hun var i ferd med å si ja da James dukket opp. Stemmen hans var isende. «Ikke tale om. Hun går ingen steder ennå!»
«James, det jeg gjør, angår ikke deg,» freste Charlotte og glodde på ham. Irritasjonen steg for hvert sekund.
Hvorfor kunne ikke James bare la henne være i fred? Var det ikke han som hadde villet skilles for å kunne gifte seg med Daisy?
Alex steg ut av bilen og stilte seg foran Charlotte. Han møtte James med et hardt blikk. «Hør her. Charlottes liv er hennes eget. Hun bestemmer selv om hun vil bli eller dra.»
Charlotte sa ingenting. Hun fulgte James med blikket, mens Alex holdt ham under nøye oppsikt.
James lo kort og bittert, med en tone som dryppet av hån. «Charlotte, etter alle disse årene hadde jeg aldri trodd du var så… vinglete. Sa du ikke alltid at du elsket meg? Du forsvant uten et ord for seks år siden, og nå er du helt greit med å gå videre?»
Øynene hans var kalde og urokkelige da han stirret på henne.
Charlotte syntes ordene hans var latterlige. Hun svarte rolig, nesten kjølig: «Folk forandrer seg. Og vi har ingenting med hverandre å gjøre lenger. Hvem jeg velger å like, er min sak.»
Hun så det med én gang. Ordene hennes gjorde ham bare enda sintere.
Hun senket hodet. Hun orket ikke møte blikket hans. Fortida var for vond.
Akkurat da trillet en drosje sakte opp, som en redning i vintermørket. Charlotte viftet den inn og skyndte seg inn i baksetet, ivrig etter å komme seg bort.
Alex’ ansikt strammet seg da han så henne dra. Han snudde seg mot James. Spenningen mellom dem lå som et trykk i lufta.
«Charlotte vil ikke snakke med deg. Hold deg unna henne,» sa Alex kaldt.
James trakk på munnen, et hånlig flir. Han klarte på en eller annen måte å se ned på Alex, selv om de var omtrent like høye.
«Det som er mellom meg og henne, angår ikke deg. Hvis noen skal forsvinne her, så er det du,» skjøt James tilbake.
Alex’ blikk mørknet. Øyenbrynene løftet seg så vidt. «Du er jammen sikker på deg selv. Men hvis du gjør Charlotte noe, kommer du til å betale for det.»
James målte Alex fra topp til tå, skrytende i stemmen. «Hvem tror du at du er? Det jeg har å ordne opp i med ekskona mi, er ikke ditt problem. Du gjør lurt i å holde deg unna.»
Alex’ øyne glitret av overraskelse. Så det var dette. Dette var Charlottes eksmann.
Et svakt, utydelig smil gled over leppene hans. «Så det er du som er den blinde idioten.»
Med det satte Alex seg inn i bilen igjen og kjørte av gårde.
James kokte av raseri over ordene hans. Han sparket til en stein så den spratt bortover asfalten. Så ringte han Dean. «Charlotte er tilbake, og hun er sammen med en mann. Jeg vil ha info om ham innen i morgen.»
Hjemme klarte ikke Charlotte å roe seg. Hjertet hamret fortsatt. Ansiktet til James og ordene hans gikk i ring i hodet hennes.
Charlotte lukket øynene, som om noen hadde dyttet henne.
Da hun åpnet dem, sto Andy og Noah og så bekymret på henne. «Mamma, du har vært helt borte siden du kom hjem. Skjedde det noe på jobben?» Andy nølte litt. «Eller var det noen som plaget deg?»
Charlotte ristet på hodet og prøvde å presse fram et smil for å berolige dem. Men smilet kjentes sprøtt, som tynn is, og det overbeviste ingen – aller minst henne selv. Hun bestemte seg for å la det ligge. I stedet begynte hun å lokke Andy og Noah til å gjøre seg klare for natta.
«Det går bra med meg. Jeg traff bare en person som gjorde meg opprørt. Jeg er ikke i humør i kveld. Vi legger oss tidlig, greit?»
Andy og Noah vekslet et blikk og nikket lydig. Så gikk de sammen inn på rommet sitt.
Da de hadde sovnet, ble Charlotte sittende i sofaen. Uroen slapp ikke taket. Hun fant fram vin og drakk et par glass, og minnene fra seks år tilbake slo mot henne som kald trekk gjennom en sprekk. Øyeblikkene med James var brent fast. Hun angret bittert på staheten den gangen. Hun hadde følt seg uelsket, og det hadde lagt seg som en verk i brystet som aldri helt ga seg.
Den eneste trøsten var at Noah og Andy sov. Da kunne hun slippe litt opp.
På soverommet utvekslet Andy og Noah et blikk i mørket. Ingen av dem fikk sove når de visste at Charlotte var lei seg. De hadde merket den rare stemningen hennes helt siden hun kom hjem. Og da hun nevnte «noen», skjønte de at det bare kunne være én person: faren deres, James.
Andy var den som brøt stillheten først.
«Tror du mamma så pappa i dag?»
Noah fnyste lavt.
«Hvem andre kan gjøre mamma så opprørt?»
Andy knyttet nevene, sint.
«Vi må få ham til å betale for at han gjør mamma lei seg.»
Noah svarte ikke. Men det var tydelig at han mente det samme. For dem var Charlotte det viktigste som fantes, og ingen fikk lov til å skade henne.
Et øyeblikk så Noah for seg ansiktet til Emma. Tanken på «øye for øye» snek seg inn. Han visste hvor mye James satte pris på Emma. Hvis hun ble såret, ville det garantert gjøre vondt for ham også. Men tanken varte bare et sekund før Noah ristet på hodet og skjøv den bort. James hadde gjort urett, men Emma var uskyldig.
Noah og Andy begynte å gruble på måter å ta igjen på James for Charlottes skyld. Til slutt sovnet de.
Neste morgen, da Andy og Noah våknet, oppdaget de at Charlottes humør var blitt bedre. Hun ropte muntert at de skulle komme og spise frokost, og oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Da de merket at hun var i bedre form, kjente de lettelsen sige inn.
«Mamma, du lager den beste frokosten,» sa Andy.
Selv om Charlotte skjønte at de bare prøvde å muntre henne opp, ble hun likevel varm inni seg.
«Spis så mye dere vil,» sa hun.
I det samme ringte det på døra. Andy løp og åpnet, og Ava kom inn med gode nyheter.
«Charlotte, jeg har ordnet plass til barna i Dream Wings barnehage. Det er det beste opplegget som finnes. De kan starte når som helst.»
Øynene til Charlotte lyste med én gang. Hun smilte til Andy og Noah.
«Så bra! Jeg kan følge dere dit senere. Hva synes dere om det?»
