Kapittel 8 Prinsessen må beskyttes
I motsetning til Charlottes begeistring falt ansiktene til Andy og Noah idet de hørte nyheten. De ble ikke glade i det hele tatt. Men de visste hvor lei seg Charlotte ville bli, så de ble motvillig med.
Charlotte lot som ingenting, overså de nølende blikkene deres og fulgte dem til barnehagen.
Siden det var første dagen deres, hjalp Charlotte dem med å registrere seg. Hun hilste også på pedagogen deres.
Da alt var ordnet, satte hun seg på huk foran dem. Hun smilte og sa: «Ikke finn på noe tull i barnehagen. Vær snille, og vent på at jeg kommer og henter dere etterpå, greit?»
Andy og Noah nikket lydig.
De så Charlotte gå. Så gikk de inn i avdelingen sin.
Pedagogen klappet i hendene for å få ro. «Barn, i dag har vi to nye i gruppa. La oss ønske dem velkommen, og så kan de presentere seg, ikke sant?»
Alle blikk ble straks rettet mot Andy og Noah.
Da de så de søte ansiktene deres, jublet barna: «Ja!»
Det ligger i menneskenaturen å like det som er søtt. Det gjelder også unger.
Andy og Noah virket ikke nervøse i det hele tatt. De gikk frem foran de andre og presenterte seg med selvsikker ro.
«Hei alle sammen, jeg heter Noah. Jeg håper vi kan bli venner alle sammen.»
«Hei alle sammen, jeg heter Andy.»
Med smil og sjarm ble de andre barna raskt varme i blikket. Øynene deres hang ved Andy og Noah.
Pedagogen, fornøyd med den varme mottakelsen, pekte på to plasser til dem.
Til deres overraskelse satt Emma rett foran dem.
Idet Emma fikk øye på dem, lyste øynene hennes opp. Hun sendte dem et søtt, forsiktig smil.
Men Andy og Noah husket hvordan Charlotte hadde blitt mobbet.
De overså den vennlige gesten og holdt ansiktene sine kalde.
Emma så det. Lyset i øynene hennes sluknet, og hun senket hodet, tydelig såret.
Hun skjønte ikke hvorfor de plutselig ikke ville snakke med henne.
Emma hadde autisme og likte ikke å prate så mye. Hun ble ofte stående utenfor i barnehagen.
Derfor hadde møtet med Andy og Noah gjort henne oppriktig glad.
Men det virket som om Andy og Noah ikke likte henne.
Da hun tenkte på det, ble Emma så trist at det presset på bak øynene. Hun tvinnet fingrene hardt rundt hverandre.
Andy og Noah merket sorgen hennes og fikk litt dårlig samvittighet.
Men så tenkte de på Charlottes sorg, og de gjorde seg harde igjen.
I deres verden var Charlotte det viktigste mennesket.
Selv om de ikke kunne få Emma til å betale for det James hadde gjort, visste de at de ikke kunne være vennene hennes.
Nesten med vilje sjarmørte Andy og Noah seg raskt inn i hjertene til de andre barna.
Emma satt og så på dem i stillhet.
Da hun så hvor lett de kom overens med de andre, ble hun enda mer nedfor, og hodet sank litt til.
Hun misunte dem dypt. Hun ønsket at hun kunne bli med på leken og ha det gøy sammen med dem også.
Selv om Noah og Andy hadde bestemt seg for ikke å leke med Emma, klarte de ikke å la være å legge merke til henne. Da de så henne sitte alene, kjente Andy et stikk av vemod, som å se en forlatt liten valp.
Noah, som prøvde å høres likegyldig ut, spurte: «Hvorfor leker dere ikke med den jenta?»
En litt lubben gutt meldte seg. «Hun snakker ikke. Når vi spør om hun vil leke, later hun som hun ikke hører oss. Og hvis hun slår seg, får vi kjeft av læreren. Vi gidder ikke det styret.»
Noah syntes det hørtes ut som et ork.
Uten å si noe stemplet han Emma som vanskelig. Likevel klarte han ikke å la være å holde et øye med henne.
Hun var James sitt barn med en annen kvinne. Derfor fulgte Noah med på henne. Det var i alle fall ikke av medlidenhet!
Gutten fortsatte: «Det er ikke sånn at vi ikke vil leke med henne! Noen ganger syns vi synd på henne og prøver å hjelpe. Men uansett hva vi gjør, svarer hun aldri. Noen ganger slår hun oss til og med.»
Gutten ristet på hodet. Så la han til: «Noen unger plager henne fordi hun alltid er alene. Vi hjelper henne og jager dem vekk, men hun sier aldri takk. Det er jo skikkelig frekt! Alle kan bekrefte det!»
De andre i klassen nikket enig rundt dem.
Et sammensatt uttrykk gled over Noahs blikk.
Den gangen Charlotte hadde dem i Mirathia, selv om kulturen var mer åpen, var det mange som likevel stemplet dem som farløse unger og plaget dem.
Emma var litt heldigere, men ikke mye. Ingen mobbet henne direkte. Likevel ble hun gående alene, uten venner, og bare svelge alt i stillhet.
Den følelsen var rett og slett tung å bære.
Nå som Emma sto sånn, klarte verken Andy eller Noah å være harde.
Hun hadde jo egentlig ikke gjort noe galt.
Med den tanken smilte Andy og tok hånden hennes.
«Jeg syns hun er kjempesøt, som ei lita prinsesse som trenger beskyttelse,» sa han. «Kanskje hun bare er sjenert. Hvis vi leker med henne, blir hun nok glad.»
Barn bar ikke nag lenge.
Og Emma var faktisk ganske søt. De mislikte henne ikke. Det var bare det at hun aldri ville ha kontakt som gjorde at de holdt seg unna.
Så, med Noah og Andy som dyttet dem i riktig retning, nikket de andre barna og smilte. «Da leker vi med henne fra nå av.»
Den første gutten knep den lille neven sin og sa bestemt: «Jeg skal leke med henne hver dag. Og hvis noen plager Emma, skal jeg banke dem.»
Emma var treg til å reagere, men hun var ikke dum. Hun skjønte fort hva Andy og Noah prøvde på, og nikket.
«Ok,» sa hun lavt. Hun klamret seg til klærne til Noah og Andy, og ville ikke slippe.
Barns humør skifter fort, og snart spredte de seg.
Da de andre hadde gått, ble ansiktet til Noah kaldt.
Han sa: «Slipp.»
De hadde ikke tilgitt henne!
Tårene til Emma kom med en gang. Hun så på dem og hikstet.
Hun ropte: «Nei, vær så snill!»
Gråten til Emma gjorde Noah og Andy enda mer irriterte. De hadde lyst til å kjefte. Men de klarte ikke.
Hun så så ynkelig ut. Og likevel prøvde hun fortsatt å vinne dem over. Til slutt ga Noah etter, selv om det satt langt inne.
Han sa: «Greit. Slutt å gråte. Vi skal leke med deg fra nå av.»
«Lillefinger!» Emma rakte fram den lille fingeren sin og så på dem, forsiktig og sky.
