Kapittel 9 Ønsker alle fordelene

Andy og Noah utvekslet et blikk, sukket og snudde seg bort. Men lillefingrene deres forble hektet i Emmas.

Resten av dagen hang Emma på Andy og Noah som et skyggebarn.

Til tross for dramaet med James likte Andy og Noah Emma på ordentlig.

Særlig etter å ha sett henne bli holdt utenfor i dag, passet de på å ha henne med i lekene sine. De tre hadde det skikkelig gøy sammen.

Tida fløy, og snart var det slutt i barnehagen. James kom for å hente Emma selv.

«Emma, nå er det på tide å dra hjem.» Han rakte armene ut for å gi henne en klem, men hun smatt unna. Hun så så vidt på ham, som om han knapt var der.

I stedet holdt hun seg tett inntil Andy og Noah. Ansiktet hennes viste tydelig at hun ikke ville gå.

Andy og Noah kjente James som den drittsekken av en pappa. De sendte ham blikk fulle av forakt, mens de husket hva han hadde gjort mot Charlotte.

James fulgte Emmas blikk og fikk øye på Andy og Noah. De virket kjent, men han klarte ikke å plassere dem.

En rar, uventet glede slo gnister i brystet hans, som et lite elektrisk støt. Det fikk ham til å ville gå nærmere, som om noe dro i ham.

Men da han møtte forakten i øynene deres, kjente James det brenne av ydmykelse. Han lot som han ikke så dem, men humøret hans sank.

Andy hadde lekt med en vannpistol. Han oppdaget James, og en idé slo ned i ham. Han sprutet vann rett i ansiktet på James, så han ble stående og se helt latterlig ut.

Med store, uskyldige øyne blunket Andy og sa med en unnskyldning som ikke var særlig ekte: «Oi, beklager. Det var ikke meningen. Du holder vel ikke nag til en unge, gjør du?»

Sinne skjøt opp i James. Men akkurat da brast Emma i latter.

Det var sjelden Emma viste så tydelige følelser, og James’ sinne forsvant på et øyeblikk.

Og siden Andy allerede hadde sagt unnskyld, hadde James egentlig ikke noe valg. Han måtte la det passere.

Egentlig hadde James heller ikke lyst til å straffe Andy og Noah. Mest av alt gjorde den åpenbare fiendtligheten deres ham urolig, som en stein i skoen.

Da han så Emma så glad, bestemte James seg for å bli stående litt til.

Så kom Charlotte.

Hun fikk øye på dem, og hjertet hennes strammet seg. Hun skyndte seg bort og stilte seg beskyttende foran Andy og Noah. «Går det bra med dere? Beklager, jeg er sen. Nå drar vi hjem,» sa hun. Øynene hennes var skarpe, og hun målte James med en vaktsomhet som ikke lot seg skjule.

Hun kunne egentlig ikke klandres for å være så nervøs. Andy og Noah lignet altfor mye på James slik han hadde sett ut som liten.

James hadde ikke lagt merke til det. Men om noen som kjente ham fra barndommen, fikk se dem, ville identiteten til Andy og Noah bli avslørt.

Og da ville Martin-familien garantert prøve å ta barna tilbake.

Det kunne ikke Charlotte tillate.

James skjønte ikke hva som foregikk. Likevel gjorde Charlottes anspente uttrykk ham enda mer irritert.

Hun hadde levd fritt alle disse årene og latt ham og Emma bli igjen.

Nå hadde hun andre barn. Og hun var så beskyttende overfor dem.

Han så på Emma, som fortsatt var taus, og det stakk i ham. Blikket hans mot Charlotte hardnet av sinne.

Men med barna til stede måtte han holde følelsene i sjakk.

Da de gikk ut av barnehagen, overså hun James fullstendig. Da de kom ut til inngangsdøra, slapp hun ut et lettelsens sukk.

Hun sa til Andy og Noah: «Nå er det tid for å si ha det til Emma.»

Andy og Noah sa lydig ha det til Emma.

De skulle akkurat til å gå da James ikke klarte å holde inne sinnet lenger. Han konfronterte Charlotte: «Charlotte, du er kald. Har du hatt det godt alle disse årene?»

Charlotte forsto ikke hva James mente. Hun syntes bare han var helt urimelig.

Uten å svare ham satte hun seg inn i bilen.

Mens hun kjørte, presset hun tristheten ned og festet blikket på veien foran seg.

Andy og Noah utvekslet blikk, og forakten deres for James vokste. Tydeligvis var den lille leksa de ga ham, ikke nok. Neste gang skulle de sørge for å gi ham en enda hardere lærepenge.

På vei hjem foreslo Charlotte en måte å slippe framtidige problemer på. «Gullungene mine, hva om jeg flytter dere til en annen barnehage?»

Men Andy og Noah tenkte med én gang på Emma. Hvis de dro, kom hun til å bli lei seg. Og hun kom til å fortsette å bli plaget.

Dessuten hadde de fortsatt planer om å ta igjen med James. De kunne ikke bare la det ligge.

Så begge avviste forslaget til Charlotte, bestemt og uten å nøle.

Andy sa: «Mamma, vi liker oss skikkelig godt i denne barnehagen. Vi vil ikke bytte. Ikke bry deg om det Emmas pappa sa. Ikke vær lei deg. Den idioten er ikke verdt det.»

Charlotte respekterte meningene deres. Da de ikke ville, svarte hun lavt: «Greit. Det viktigste er at dere har det bra.»

Charlotte sa ja, men jo mer hun tenkte på måten James hadde forhørt henne på, desto mer begynte sinnet å ulme.

James hadde barn med en annen kvinne. Hvilken rett hadde han til å stille Charlotte til veggs?

Charlotte tenkte: Han er sånn en drittsekk, vil ha alle fordelene selv! Glem det!

Hjemme måtte Charlotte likevel ta fatt på leverandører. Utstyrsleverandører og leverandører av medisinske urter.

Det nye prosjektet og forskningen krevde enorme mengder utstyr og urter. Det var langt unna det Veritas-instituttet for medisinsk innovasjon hadde drevet med før. De gamle leverandørkanalene strakk ikke til, særlig ikke på urter.

Den opprinnelige leverandøren til Veritas-instituttet leverte bare ekstrakter av legeurter. De måtte skaffe råvarer fra andre produsenter.

Alex hadde forhandlet med dem tidligere, men kvaliteten på urtene var for dårlig til forskningen deres.

Charlotte tok fram laptopen og begynte å jobbe.

Når det gjaldt urteleverandører, var Eldorias førstevalg Lynn-konsernet, familiebedriften til Daisy.

Men da hun tenkte på det som hadde skjedd før, avviste Charlotte ideen instinktivt. Hun ville ikke samarbeide med Lynn-konsernet.

Charlotte ville ikke inngå kompromisser. Hun begynte å lete etter alternativer, og hun begrenset seg ikke til Eldoria.

Lynn-konsernet dominerte byen, men de trengte bedre leverandører utenfor Eldoria.

Dessuten hadde Charlotte sine egne kanaler for utstyr. Andy og Noah var tross alt svært dyktige på det området.

De hadde vist stort talent helt fra de var små. De hadde allerede fått støtte fra flere store, internasjonale produsenter av medisinsk utstyr.

Mens Charlotte satt og plukket ut leverandører av urter med omhu, ringte telefonen.

Uten å se på den tok hun den av gammel vane. «Hallo, det er Charlotte. Hvem ringer?»

Det var stille i den andre enden, ingen svarte.

Charlotte syntes det var merkelig og kikket på skjermen. Samtalen var fortsatt på.

Akkurat idet hun skulle spørre igjen, stivnet blikket hennes på nummeret.

Selv etter seks år husket hun det krystallklart.

Det var nummeret til James.

Hun hadde ikke ventet at han, etter seks år, fortsatt hadde det samme nummeret.

Da James merket at Charlotte ble værende taus, skjønte han at hun visste hvem det var.

Han lo kort og kaldt. Stemmen hans var mørk, nesten truende. «Charlotte, hvem tror du at jeg er?»

Han ringte henne faktisk.

Et flyktig stikk av sorg skylte gjennom henne. Så ble det raskt erstattet av ren sarkasme.

Charlotte sa: «James, det er noe du burde ha hørt før.»

Før skilsmissen hadde hun ringt ham utallige ganger. Han tok aldri telefonen. Han ringte henne aldri tilbake.

Nå var rollene byttet. Hun trengte ikke å danse etter pipa hans.

Det ga jo ikke mening i det hele tatt!

«Eks skal behandles som om de er døde, så, James …» Charlotte sa hvert ord tydelig, som for å understreke hvor lite hun brydde seg.

«For meg er du allerede død. Og døde folk skal ikke krype opp av grava!» Med det la hun på.