Det er offisielt

Zaid og jeg står side om side ved terminalen og ser på folk som strømmer inn og ut av gaten som bølger.

Jeg prøver å ikke fikle, men jeg hopper uansett på tåballene. Jeg fokuserer litt for mye på pusten min, og sørger for at jeg ikke ser ut som om jeg skal begynne å gråte. Jeg ser på Zaid. Han gjør...