Du ser pen ut i rødt

Dagen går fort, og jeg finner meg selv motvillig på vei til gjensitting.

Det er i et skittent rom i kjelleren, med et lysstoffrør som blinker av og på. Mr. Admas sitter bak pulten og retter prøver når jeg kommer inn. Han løfter blikket over lesebrillene sine.

"Du er tidlig, frøken Hanson."

Jeg trekker på skuldrene og setter meg midt i rommet, langt unna pulten hans.

Han legger fra seg pennen og smalner øynene mot meg. "Du har et rent rulleblad her."

Jeg får frysninger, huden min dekkes av gåsehud. Et rent rulleblad. Et sted hvor jeg ikke blir beskyldt for å ha overlevd en ulykke som drepte alle andre. Hvor jeg ikke blir sett på med medlidenhet, og deretter med skyld.

Jeg lukker øynene, finner roen, og åpner dem igjen på en innpust.

"Velg vennene dine med omhu," sier han bare før han vender tilbake til papirarbeidet foran seg.

Jeg ignorerer ham, biter tennene sammen mens jeg åpner vesken og leter etter leksene mine. Jeg tar ut en notatbok, men klarer bare å tegne tankeløst i den, tankene mine går til Aiden altfor mange ganger.

Faen. Jeg har ikke engang vært her en hel dag, og jeg utvikler allerede et crush som en liten skolejente.

Rop høres fra gangen, og døren slår opp. Hodet mitt skyter opp og magen vrir seg når tre elever slentrer inn. Jeg kan se med en gang at de tror de styrer skolen.

Arrogansen oser av dem, spesielt den høyeste som går inn først. Mørkhåret med gjennomtrengende mørke øyne. Han ser seg rundt i rommet før han låser blikket på meg. Et ertende smil krøller leppene hans. Lur. Upålitelig.

Advarselklokkene ringer i hodet mitt med en gang.

"Zaid," Mr. Admas nærmest knurrer fra pulten sin.

Zaid holder øynene på meg, det smilet forlater aldri leppene hans. "Ja, Mr. Admas?"

"Du er sen. Sett deg og la frøken Hanson være i fred."

Zaid klikker med tungen. "Hvorfor skulle jeg gjøre det? Det ville ta all moroa ut av det."

Han går mot meg, tar setet ved siden av meg. Han lener seg tilbake i stolen, legger armene bak hodet og krysser føttene ved anklene, fortsatt stirrende på meg.

"Gjensitting er ikke ment å være morsom, Zaid."

De andre to elevene setter seg bak Zaid, fnisende mens de dulter albuer og blunker til meg.

Zaid vipper hodet, blinker et smil til meg. "Hva heter du, kjære?"

Kinnene mine brenner. Jeg kan kjenne varmen helt opp til ørene. Jeg gnir på arret på håndleddet og roer pusten. Jeg vil bare at han skal la meg være i fred. Jeg vil at han skal holde seg unna meg.

Han legger merke til bevegelsen av fingrene mine, rynker pannen når han ser arret på håndleddet mitt. "Skadet, er vi?"

Stemmen hans drypper av underholdning, men humoren i stemmen hans skjærer rett gjennom meg. At han kan påpeke noe sånt med et smil om munnen uten å bry seg om hva som faktisk skjedde med meg, får det til å koke inni meg.

Jeg presser leppene sammen og snur meg bort fra ham, fortsetter å tegne i notatboken min.

Vennene hans ler. "Zaid, når var sist gang en jente ikke falt på kne og ba deg om å få suge deg?"

Jeg senker hodet, gjemmer meg bak håret mitt.

"Jace!" roper Mr. Admas. "Vil du at jeg skal skrive deg opp for gjensitting neste uke også?"

Jace himler med øynene. "Fru Reece har allerede skrevet meg opp for neste uke."

"Uken etter det da?"

Jace kaster hodet bakover, lar håret falle over stolen. "Jeg antar at jeg er ledig."

Jeg kan føle Zaid ved siden av meg, merke at han ikke har tatt øynene av meg. Jeg ser på klokken og stønner innvendig når jeg ser at det fortsatt er førtifem minutter igjen av dette tullet.

De prater med hverandre, men jeg stenger dem ute, fokuserer heller på å tegne. Plutselig griper Zaid tak i pulten min og drar den mot sin egen, så de smeller sammen.

"Hvor fikk du arret fra, fersking?"

Jeg rynker pannen. "Jeg er ikke en førsteklassing."

Han legger hodet på skakke, øynene smale. "Er du 18?"

"Hvorfor spør alle om det?"

Jace ler høyt. "Aiden kom til henne først, Zaid."

Zaid klikker med tungen, det ekle smilet sprer seg igjen over leppene hans. "Hvor fikk du arret?"

"Det har du ikke noe med," freser jeg.

Han ler lavt og dypt. "Kjekk. Det liker jeg."

"Zaid. Det er nok," avbryter Mr. Admas.

"Eric, jeg ville holdt meg unna hvis jeg var deg, med mindre du vil at hele skolen skal vite hvorfor kona di forlot deg," sier Zaid, stemmen hans er høy og myndig, men han holder de mørke øynene på meg.

Mr. Admas' lepper presses sammen, kinnene hans blir røde. Han gir meg et foraktelig blikk og setter seg stille ned. Sjokket sprer seg gjennom meg, kaldt og fremmed.

"Vil du komme deg ut herfra?"

Jeg griper pennen hardt, prøver å unngå å ta på arret igjen. "Nei."

Han løfter et øyenbryn. "Nei?"

Jeg rister på hodet. "Jeg vil heller bli her."

Zaids smil blir bredere. "Du kommer til å bli morsom."

Magen min vrenger seg, og jeg snur meg mot forsiden av klasserommet, holder øynene nede på papiret. Zaid tar det fra meg, og jeg rekker knapt å reagere.

"Stopp!"

Han trekker seg tilbake mens han blar gjennom det. "Dette er... uventet."

Han peker på en spesielt mørk skisse av en råtnende hodeskalle. Det er slik jeg følte meg etter ulykken.

"Gi det tilbake," knurrer jeg.

Han lukker notatboken, men beholder den på pulten sin. "Hva heter du?"

Jeg ser på Mr. Admas, som holder hodet nede. Greit. Hvis han vil spille dette spillet, så spiller jeg også. Hvis jeg må gi opp noe, må han også.

"Hvorfor forlot Mr. Admas' kone ham?"

Han ler, øynene glitrer av underholdning, smilet blir bredere. "Se på deg. Si navnet ditt først."

Jeg presser leppene sammen, hendene blir hvite av hvor hardt jeg holder pennen. "Alina."

Han trekker pusten dypt og legger notatboken på pulten min. "Hun forlot ham ikke. Han forlot henne."

Jeg rynker pannen.

"Han kom hjem en dag og fant meg dypt inne i henne."

Kinnene mine blir røde, og smilet hans blir bredere.

"Du ser pen ut når du rødmer."

Jeg ser bort fra ham, puster inn og ut gjennom nesen for å roe nervene. Jeg føler at han lener seg nærmere.

"Vi sees, Alina," sier han, stemmen hans høres ut som en trussel.

Han og hans lakeier reiser seg, og Mr. Admas gjør ingenting mens de forlater rommet. Det er rart, men av en eller annen grunn føler jeg meg mer utsatt når jeg er alene med Mr. Admas, så jeg pakker tingene mine og går også.