Prolog

Lyden av min mors skrik rister meg ut av søvnen. I en døs søker jeg gjennom rommet mitt, og ingenting virker uvanlig, men et nytt skrik treffer meg, og jeg reiser meg og løper mot døren. Jeg går ut av rommet mitt og ser rødt. Blod dekker gulvet og veggene som om noen skadet hadde blitt dratt forbi.

Jeg innser at alt har blitt stille, noe som får meg til å skjelve av frykt. Jeg prøver å løpe, men gulvet glir under meg, og jeg faller ned og blir dekket av den røde væsken som dekker gangen. Jeg prøver å holde tilbake gråten og reise meg opp, men beina mine skjelver. Når jeg endelig får fotfeste, snubler jeg nedover gangen og stormer inn på foreldrenes rom.

Over min mors kropp står en mann med en svart maske. Jeg ser ned og ser at hun ikke beveger seg, og jeg slipper ut et sjokkert skrik og faller på knærne. Jeg vet at når mannen snur seg mot meg, er jeg den neste, og det er ingen vits i å kjempe. Jeg gråter og ber til månegudinnen om at jeg kan bli med foreldrene mine i hennes varme armer, men så blir alt svart.

Jeg åpner øynene og ser at jeg er helt alene, mannen var borte. Jeg slipper ut et skjelvende pust av lettelse til jeg husker hva som er rett foran meg. Lukten av blod trenger gjennom luften.

Foreldrene mine var døde, og nå er jeg helt alene.