Kapittel 8
Jeg holdt på å hoppe ut av stolen. Jeg følte meg som et barn som hadde gjort noe galt, og satt der med røde kinn og så på Grace.
Grace så på meg med et spørrende blikk og hevet et øyenbryn. «Hva er det? Hvorfor er du så nervøs? Hva sitter du og stirrer på?»
«Å, jeg… jeg lette etter tegnesaker på nettet, men da jeg søkte, kom det opp masse rot og rare greier!» svarte jeg.
På videoen reiste hovedpersonen seg brått og kastet seg mot kvinnen. Hun skrek. Jeg skvatt så jeg nesten mistet pusten. Jeg rakte fort fram hånden, slo av lyden og trykket til og med på av-knappen på PC-en.
Grace kom inn.
Hun så på den svarte skjermen og spurte: «Så… var det nyttig?»
«Å, jeg har ikke åpnet den ennå.»
Grace rakte meg en harddisk. «Dylan bruker alltid hodetelefoner når han ser på sånne pornofilmer. Det som ligger på denne harddisken, er samlingen hans.»
«Å. Jeg skjønner.»
Da Grace gikk ut igjen, var jeg bare enda mer forvirret.
Visste hun virkelig ikke hva de videoene var? Eller lot hun som?
Hvis hun visste hva det var og likevel ga meg harddisken, men samtidig ikke lot meg røre henne… prøvde hun å gjøre meg sprø?
Og hvis hun ikke visste hva som lå på den, og Dylan oppdaget det, men trodde det var mine greier… hvordan skulle jeg i det hele tatt klare å møte blikket hans?
Jeg kopierte raskt innholdet på harddisken merket «Klassikere» over på PC-en min. Så leverte jeg harddisken tilbake, for at Dylan ikke skulle oppdage noe.
Det var mye på den, og kopieringen tok tid.
Jeg koblet fra harddisken og gjorde meg klar til å levere den tilbake til Grace på hovedsoverommet. Akkurat da overhørte jeg henne si til Dylan: «Dylan, vi har vært gift i så mange år og har fortsatt ikke barn. Folk driver og snakker bak ryggen vår.»
Da hun sa det, knøt det seg i brystet. Var hun i ferd med å tenke at jeg skulle hjelpe henne med å få en baby?
Hver gang barn ble nevnt, surnet Dylan med en gang. Han svarte irritert: «Om vi får barn eller ikke, er vår sak. Hvorfor bry seg om hva andre sier?»
«Hva mener du?» sa Grace. «Det er annerledes for kvinner. Er det ikke det en kvinne liksom skal gjøre, å få barn? En kvinne uten mage som vokser, blir gjort narr av.»
Dylan spurte: «Hvorfor er du så opptatt av barn i det siste? Særlig etter at Nolan kom. Er du…?»
Jeg tenkte: Dylan, du er ikke helt blåst.
Jeg kunne ikke se ansiktet til Grace eller vite om hun rødmet av skam, men jeg hørte henne frese lavt: «Hva for noe?»
«Å, ingenting.»
«Jeg sier det bare, Dylan. Du kjenner temperamentet mitt. Med de uhygieniske vanene hans… hadde jeg vært som før, hadde jeg kastet ham ut for lenge siden,» sa Grace.
Hva i all verden!
Så i Grace sitt hode var jeg et menneske som var… uhygienisk.
«Snakk lavere. Ikke la Nolan høre det,» advarte Dylan.
«Og om han hører?» sa Grace. «Dette er hjemmet mitt! Jeg prøver til og med å gi deg litt ansikt, så Nolan kan snakke pent om deg når han drar hjem. Men du… du går rundt og tror det er noe mellom ham og meg.»
«Kjære, unnskyld,» sa Dylan fort. «Jeg er virkelig takknemlig, helt fra bunnen av. De siste dagene har du jo sørget for at Nolan har fått god mat og drikke, kjøpt så mye klær til ham…»
«Ja, og jeg har lyst til å ligge med ham også!» sa Grace spydig.
Plutselig hørtes et klaps innenfra, som om Dylan slo seg selv.
«Grace, jeg tok feil. Eh… tilbake til dette med barn. Har du noen tanker?» spurte Dylan.
«Jeg vil prøve IVF. Hva synes du?» sa Grace.
Så det var det hun hadde gått og tenkt på hele tiden, mens jeg sto her og lurte og fantaserte.
«Eh… kanskje jeg burde prøve å komme litt mer i form først?» spurte Dylan.
«Hvor mange år har du ikke tatt sånne nyretilskudd uten at det hjelper? Jeg har forhørt meg. Dette er ikke så komplisert. Tenk på det,» svarte Grace.
«Greit, greit…»
«Og forresten: Skal vi få Nolan til å flytte på studenthybel i morgen?» spurte Grace.
«Vær nå grei med ham. Vi ble jo enige om at han skulle bo her. Da kan vi i det minste la ham bli ut semesteret, ikke sant? Kan ikke ha det sånn at han ikke engang får fullført de fire årene?» svarte Dylan kontant.
«Dylan, jeg sa ja til at han kunne bo her i fire år. Men det du nettopp sa, var urimelig, var det ikke?»
«Har jeg ikke allerede bedt om unnskyldning? Kjære, jeg tok feil.»
Like etter hørte jeg lyden av dem som falt ned på senga, begge to. Dylan prøvde sikkert å blidgjøre Grace.
Jeg sto der med den eksterne harddisken i hånden og tenkte på det Grace nettopp hadde sagt. Selv om jeg skjønte at hun kanskje sa det med vilje, gjorde det meg likevel ubehagelig til mote. Det stakk.
Tilbake på rommet mitt gjemte jeg harddisken. Jeg tok med meg rene klær, gikk ned og dusjet, og gikk tidlig opp igjen for å legge meg.
Jeg var i senga før klokka ni. Kanskje det var slitenheten etter forelesningene på universitetet. I det øyeblikket jeg lukket øynene, hørte jeg at jeg allerede snorket.
Rundt elleve våknet jeg brått igjen.
Jeg vred meg i senga og fikk ikke sove. Til slutt sto jeg opp. Jeg skrudde på PC-en, satte på hodetelefonene og startet en film jeg hadde liggende på harddisken. Etterpå åpnet jeg Facebook og så en venneforespørsel fra Emily.
Emily var ganske pen. Slank, med fine trekk. Særlig når hun bandt håret bak i en hestehale, hadde hun noe ungdommelig og friskt ved seg.
På videregående hadde jeg vurdert å prøve meg på henne. Så hørte jeg at hun var sammen med Kyle, og da holdt jeg avstand.
Vi var bare fire fra videregående som kom inn på dette studiet. Og siden Kyle ikke var sammen med henne lenger, måtte det vel være greit å legge henne til.
Da jeg godtok forespørselen, sendte hun en smiley og skrev:
Emily: [Oppe så sent ennå?]
Jeg så film og hadde ikke lyst til å chatte. Jeg svarte:
Nolan: [Nei.]
Emily: [Jeg hørte at du ikke bor på studenthjemmet. Har du slekt her?]
Jeg ville egentlig ikke svare mer, men det føltes uhøflig å la være. Dessuten var filmen i ferd med å bli skikkelig spennende, og jeg klarte ikke å rive blikket fra skjermen. Så jeg skrev: [Ja.]
Emily var på Facebook på mobilen og sendte meg en talemelding: «Nolan, kan vi gå en tur i morgen kveld? Jeg kjenner ikke én eneste her. Det er så kjedelig.»
Jeg svarte med én gang.
Nolan: [Hva med Kyle?]
Emily: [Jeg sa jo at vi har gjort det slutt. Ikke nevn ham mer!]
Lyden fra filmen ble høyere og begynte å irritere meg.
Utålmodig tastet jeg tilbake:
Nolan: [Hva med Gavin?]
Emily: [Se på ham, da. Hvis jeg går ut med ham, kommer folk til å tro jeg kidnapper et barn. Hva er det med deg, Nolan? Synes du jeg ikke er bra nok for deg?]
Jeg tenkte: «Nå snakker du om å være bra nok. Hva skal det godtgjøre? Jeg vil ikke være Kyles reserve.»
Filmen strammet seg til.
Til slutt klarte jeg ikke mer. Helt uten grunn begynte jeg å fantasere om Emily. Jeg så for meg at hun var tett inntil meg, at vi var intime.
Jeg sendte henne en melding.
Nolan: [Jeg legger meg. Har forelesning i morgen.]
Før hun rakk å svare, skrudde jeg av PC-en, snudde meg i senga og sovnet tungt.
Neste morgen, da jeg våknet, kom jeg på at jeg måtte rydde.
Jeg kledde på meg og gikk bort til skrivebordet. Jeg bøyde meg ned og kikket under. Gulvet så ut som om noen nettopp hadde vasket det, og til og med dopapiret jeg hadde kasta i går kveld, var borte.
Det virket som Grace hadde vært innom igjen. Hvordan klarte hun alltid å finne alle de pinlige sporene mine?
Jeg forlot rommet stille, så meg rundt og så ikke Grace. Jeg løp ned trappa, hastet inn på badet og grep tannbørsten for å begynne å pusse.
Plutselig kom Grace inn med en mopp i hånda. Hun strøk tett forbi meg, nesten som om hun skulle dytte meg til side, og satte moppen ved siden av toalettet. På vei ut sa hun: «Pass på helsa di. Du er universitetsstudent nå, men du går jo rundt hele dagen og tenker på sånt.»
Hadde ikke du laget dette rotet, hadde jeg da vært i denne tilstanden?
Jeg kjente kinnene bli varme. Jeg pusset tennene hardt, lot som om jeg ikke hadde hørt et ord.
Etter frokost skyndte jeg meg ut hjemmefra. Men akkurat idet jeg nådde ytterdøra, støtte jeg på Chloe og prorektor, med barnet deres. Det så ut som de skulle følge ham til skolen.
Ikke rart hun hadde spurt etter nummeret mitt uten å ta kontakt. Sønnen hennes var tilbake.
«Du er Nolan, ikke sant?» Det var prorektor som gikk fremst. Han så på meg og spurte.
«God dag, prorektor!» Jeg bukket nervøst, og kjente rødmen bre seg.
Prorektor nikket. Jeg tipper han tok meg for å være en bygdegutt som ikke hadde sett stort, og at det var helt normalt å bli satt ut når man møtte ham. Det han ikke visste, var at jeg allerede hadde holdt rundt kona hans og kysset henne lenge.
Chloe var nok litt skyldbetynget. Hun var redd rektor—nei, prorektor—skulle lese noe ut av det røde ansiktet mitt. Hun skyndte seg å si: «Han er høy, men veldig sjenert.»
Prorektor nikket, og sa så til meg: «Unge mann, jobb hardt. Ikke gjør Dylan flau. Han er et talent her på skolen.»
«Greit.»
«Da går du til forelesning.»
«Ja, prorektor!»
Jeg bukket igjen og forsvant raskt av gårde. Hjertet hamret, som om jeg så vidt hadde sluppet unna en ulykke.
De to passet sammen. En perfekt duo. En lykkelig familie. Jeg ble enda sikrere på at jeg ikke hadde en sjanse med Chloe.
Kanskje det som skjedde i går bare var et øyeblikks innfall. Kanskje Chloe bare ertet meg.
Da jeg kom inn i klasserommet, hadde læreren ikke kommet ennå, og alle satt med mobilen.
Mange studenter sto i små klynger og lo og pratet. Noen tullet og dyttet hverandre, som om det var friminutt på videregående. Jeg lot blikket gli rundt og fikk øye på jenta Kyle hadde fått øynene opp for. Hun sto der med ryggen til meg, kjølig og stolt i holdningen.
De elegante linjene i kroppen hennes anes gjennom klærne.
Jeg klarte ikke å la være. Jeg gikk bort, sakte, og tok en stjålet titt på henne på avstand.
Hun var ikke slående vakker. Men hun hadde en egen dragning, en sjarme som hang igjen i lufta.
