3.
Farryn rullet langsomt på skuldrene mens hun slapp håndleddet og stirret på døra som nettopp var blitt lukket. Mente han virkelig at hun nå skulle være en slags fange her, bare uten celle? Hun la fingertuppene varsomt mot øynene for å holde tårene tilbake, og trakk pusten rolig. Kroppen føltes tyngre etter at hun hadde presset i seg så mye mat. Hadde hun hatt en seng, ville hun gladelig sovnet på flekken.
I stedet ristet hun av seg den svake døsigheten som var i ferd med å sige på, og gikk bort til døra. Med hånda på dørklinka lente hun seg fram og presset øret forsiktig mot treverket. Da hun ikke hørte verken skritt eller stemmer på den andre siden, åpnet hun. Og der sto Emily, med hendene i sida og et hånlig drag rundt munnen.
«Vi må kaste bort tid og ressurser på deg.» Tonen var flat, som en beskjed fra et kontor. Og uten at Emily sa det rett ut, skjønte Farryn at kvinnen heller ville ha drept henne og vært ferdig med det. Men ordren hennes hadde ikke vært å gjøre det. Emily lot blikket gli over Farryn fra topp til tå. Hun hadde selvsagt lagt merke til hvor mager inntrengeren var og visste at hun umulig kunne være noen trussel. Men mennesker var slu. Det kunne alltid være et knep.
«Ikke bare stå der!» freste Emily brått og satte kursen ut av huset. «Kom igjen.»
Amelia hadde ventet tålmodig ute. Bare det at hun sto der, gjorde gårdsplassen mindre skarp og mer menneskelig enn søsteren.
«Takk, Emily, for … vel, du vet. For at du ikke gikk til angrep med én gang.» Emily himlet så kraftig med øynene at Farryn nesten ble overrasket over at hun ikke hørte det. Amelia la en lett, ledende hånd like over Farryns albue da de begynte å gå, og tok henne med seg.
«Ikke bry deg om henne. Hun er sånn mot alle, så ikke ta det personlig. Uansett: Alfa Jason har bedt oss hjelpe deg med å komme på plass. Vi vet ikke hvor lenge du blir her, men det er ingen grunn til at oppholdet ditt skal være ubehagelig. Du skal bo hos oss. Jeg tror vi er omtrent samme størrelse, men det er litt vanskelig å se akkurat nå.»
Da falt brikkene på plass for Farryn. Det var derfor Emily hadde sagt at det var deres ressurser som ble sløst bort. Det var bokstavelig talt deres egne ting, deres eget hjem. Farryn kastet et blikk rundt seg. Stedet var i ferd med å våkne, som en liten bygd som langsomt drar gardinene til side. Likevel ble folk mer stille når hun passerte, som om lufta hadde blitt litt kaldere etter at hun kom.
«Jeg blir ikke lenge,» lovet Farryn.
Da kom det endelig et smil hos Emily. Det var ikke et hyggelig ett.
«Flott! Så … skal du fortelle oss hvorfor du ikke kan skifte?»
Farryn hørte tvilen og aggressiviteten i spørsmålet. De ville ha bevis på at hun var menneske. Et påskudd som kunne brukes.
«Fordi jeg ikke kan.» Hun svarte enkelt. Hun la hodet uskyldig på skakke idet hun møtte Emilys rasende blikk.
Amelia lo lavt ved siden av henne. Kanskje jenta ville passe inn bedre enn de hadde trodd.
«Emily har på en måte rett. Det er det eneste kravet alfa Jason har før du blir sluppet fri. Vi må vite, helt sikkert, hvem du er, Farryn. Vi vet at du var alene. Og ut fra formen din kan vi anta at du har vært alene lenge, men vi vet ikke hvem som er der inne.» Farryn tvang seg selv – og følge sitt – til å stoppe midt ute i gata. Folk som passerte, sendte nysgjerrige blikk bort på dem, men de gikk videre likevel.
«Hvis jeg beviser at jeg er velsignet av Månegudinnen, kan jeg dra?» Emily og Amelia nikket samtidig. Det var ikke nødvendig å stille den andre halvdelen av spørsmålet. Amelias faste, styrende hånd og Emilys skarpe fiendtlighet var svar nok. Hun var ikke akkurat en fange. Men hun ville bli holdt under oppsyn, hele tiden, til de visste det de måtte. Farryn rakk så vidt å humre lavt, tankefullt, før en hostekule tok henne. Hun fikk hånden raskt opp foran munnen. Selv etter år borte fra folk hadde hun fortsatt folkeskikk.
«Kom igjen. Vi får deg inn. Vi har medisiner hjemme, og en skikkelig natts søvn gjør deg nok godt.» Amelia virket morslig, selv mot en fremmed. Det var betryggende for Farryn, men sannsynligvis var det meningen. Det ga jo mening. Det var lettere å få ut informasjon av noen som følte seg trygg, enn av noen som hele tiden sto med ryggen mot veggen.
Farryn våknet neste morgen og kjente seg mye bedre enn før. Feberen hadde gitt seg, og mat i magen hjalp sammen med medisinen søstrene hadde gitt henne. Hun slapp ut et lavt stønn idet hun satte seg opp. Tvillingene hadde latt henne få gjesterommet i huset sitt. Det var ikke noe prangende, men for henne føltes det som en hel suite. Den brede dobbeltsenga tok det meste av plassen, og Amelia hadde vært snill nok til å dele noen klær med henne – og til å tvinge Emily til å låne bort litt hun også.
Hun beveget seg langsomt. Hun skjøv dynen til side og gikk inn på badet som lå vegg i vegg. Blikket hennes hektet seg fast i speilbildet. Det var første gang på fire år hun så seg selv i noe annet enn en vannflate. Høyden hennes gjorde det enda tydeligere hvor utmagret hun var. At hun i det hele tatt var i live, var nesten ubegripelig. Håret som en gang hadde vært tykt, brunt og bølgete med glans, hang nå flatt og livløst – akkurat som øynene. Fingrene hennes fulgte sakte buen av skulderbeinet, nedover til albuene, før hun holdt rundt seg selv et øyeblikk.
Hun måtte hale ut tiden lenge nok. Kroppen trengte muskler tilbake. Hun trengte styrke. Hvis hun prøvde å rømme nå, ville de drepe henne på stedet. Og om hun mot all formodning kom seg unna, ville hun dø sakte.
Farryn sukket, kledde av seg alt og steg inn i dusjen for å få vasket av seg litt. Hun måtte være så medgjørlig som mulig her, hvis hun skulle overleve. Jo mer hun kunne gli inn i bakgrunnen, desto lettere ville det være å smette bort.
